Ned fra pidestallen

Kunstløftet er et prosjekt i regi av Norsk kulturråd. Prosjektets hovedanliggende er å tildele støtte til interessante kunstprosjekter med barn og unge som målgruppe, samt å utvide og forbedre kunnskapsgrunnlaget, øke engasjementet og lokke fram en vilje til fornyelse på feltet kunst for barn og unge. Disse intensjonene skal danne grunnlaget for nettsidene Kunstløftet.no og er også bakgrunnen for utgivelse av en avis. Rolf Engelsen er Kulturrådets prosjektleder for Kunstløftet.

Kunstløftets avis, utgave nummer 2 i 2014, ble publisert med Morgenbladet 11. april og handler om lek og deltakelse. Den er redigert av Aksel Kielland og Sara Hegna Hammer. Avisa har mange tilnærminger til disse temaene og spiller opp til breie diskusjoner i kunstfeltet.

Kunstløftet gjør en viktig jobb med å invitere til refleksjon og diskusjon rundt kunstneriske, filosofiske og didaktiske spørsmål angående kunst generelt og kunst for/med barn spesielt. Retorikk omkring kunst for/med barn i Norge har hatt en tendens til å foregå på legitimeringsnivå: Kunst for barn er kjempebra, særlig den statlig finansierte, initierte og produserte, end of discussion. Alle barn har rett til kunst og kultur, sier FNs barnekonvensjon. Men hvem har rett til å bestemme hva slags kunst barn har rett til? Kunstløftet har skapt rom for å diskutere dette og liknende spørsmål om barn og kunst på et litt dypere nivå i den perioden prosjektet har vært i sving. Tusen takk for den muligheten! Måtte mange kunstnere, lærere og ikke minst ansatte i kunstinstitusjonene lese, diskutere og bidra til "Kunstløftet" sine publikasjoner.

Myteproduksjon Slik jeg leser Kunstløftets avis denne gang, så må det likevel være tatt et redaksjonelt valg om at utgaven skal diskutere lek og interaktivitet i kunsten primært mellom kunstfeltets aktører. Dermed velger man i dette nummeret å snakke om barn, kunst og interaktivitet i stedet for med barna og med dem som kan mye om hvordan barn lærer, opplever og erfarer, for eksempel lærere og barnehagelærere. Dermed kan man stå i fare for å reprodusere en del ureflekterte og langt fra forskingsbaserte myter om barn, kunst og barndom som florerer i kunstfeltet. Noen av artikkelforfatterne er inne på det skadelige i denne myteproduksjonen, for eksempel er det interessant å lese Maren Agdestein sin skarpe analyse av hva ukvalifiserte menere kan få seg til å forholde seg til som sannheter om dataspill.

Det didaktiske Det er ikke mange tekster i utgaven som anerkjenner og forholder seg til det didaktiske som element i interaktiv kunst for/med barn. Utdanning, erfaring og kunstopplevelser hører sammen, og det didaktiske utgjør et spennende og uutforska kunstnerisk felt. Forholdet til det didaktiske burde vært eksponert mer i utgaven også på den bakgrunn at de aller fleste produksjoner som får støtte fra Kunstløftet spilles eller gjennomføres i skolen, en gjennomgripende didaktisk institusjon.

Lisa Nagel og Lise Hovik anerkjenner i artikkelen ”Interaktiv scenekunst for barn – tyranni eller magi?” den didaktiske dimensjonen når de ”ønsker å rehabilitere forholdet mellom kunst og pedagogikk som et produktivt, spennende og utfordrende sted for forskning og utvikling av feltet.” Nagel og Hovik er inne på at det kanskje ikke er mulig å produsere kunst barn kan oppleve som meningsfull uten at det finnes en kunstdidaktisk dimensjon i det som skjer. Dermed ser de kvaliteten i den interaktive kunsten i lys av målgruppas kontekst. Nagel og Hovik advarer mot å gjøre ”interaktivitet” til et honnørord uten innhold, og ønsker at kunstnere, forskere og lærere skal arbeide med interaktivitet sett som kunstdidaktisk håndverk, altså belyse hva som kjennetegner gode interaktive prosesser. Dette krever trening og kanskje en annen type kunstnerskap enn det studenter på de høyere utdanningsinstitusjonene, i hvert fall innen musikk og teater, blir trent til for øyeblikket.

Hva er god interaktivitet? Det virker som det går to store spørsmål gjennom denne avisa. Det ene er "Er interaktivitet egentlig så bra?", og det andre er "Hva er bra interaktivitet?" Det første spørsmålet har fått plass i mange artikler, men etter mitt syn er ikke denne vinklingen særlig produktiv. Oppfatninga om at kunst impliserer en eller annen grad av interaktivitet, er nok kommet for å bli. Dermed gjelder det å styrke og utvikle kvalitetene rundt de interaktive trekka som all kunst må forholde seg til i samtida. Rolf Engelsens leder i avisa utløser en lang tankerekke hos meg når han spør om interaktiv kunst nødvendigvis er god kunst. Min refleksjon omkring dette blir et spørsmål om hvem som har retten til å definere hva som er god kunst, og i tilfelle for/med hvilket publikum? Spørsmålet om det finnes entydig forklaring på "god kunst" er en klassisk høna og egget-diskusjon som alltid må være levende. Et slikt spørsmål angår alle i kunstfeltet som befatter seg med kunst for/med barn, enten de har ansvar for å fordele av midler, formidle og produsere eller skape som enkeltkunstnere eller kunstnergrupper.

Definisjonsmakt forplikter Uansett intendert publikum, kontekst (i eller utafor skolen) og grad av interaktivitet, så er det imidlertid kunstnerne som har definisjonsmakt over den kunsten som blir produsert. Med denne makta må det følge en reflektert etikk som bør utløse en type etnografi: Hva kan et barn, kognitivt og motorisk, på forskjellige utviklingstrinn i sin barndom, hva er barnekultur i 2014, hvilken barndomsforståelse preger dagens barnehage- og skolevirkelighet, hvordan kommuniserer barn, hvordan lærer og erfarer barn, hva kjennetegner forskjellige barnegruppers estetiske lærings- og uttrykksformer, hvordan skaper barn mening i kunstopplevelser? Alt dette og mere til er viktig kunnskap for den som skal skape og sette i spill kunstproduksjoner for/med barn.

For å få tak i noe av dette, mener jeg kunstfeltet må ned fra pidestallen og stille seg på lik linje med pedagoger, psykologer, forskere, foreldre – og barn. Kunstens godhet, sannhet og skjønnhet innebærer ikke allvitenhet. Dersom det faktisk er et dypereliggende ønske for Kunstløftet å bidra til at det produseres god kunst for barn, kan det være en viktig investering å stimulere kunstnere til å bruke tid og krefter på å se, lytte, oppleve og studere barn og barndom fra flere vinkler enn den kunnskapen interne diskusjoner i kunstfeltet kan gi.

En etnografisk vinkling En slik etnografisk vinkling har ikke bare som siktemål å utvide kunstnernes faktakunnskap om barn, barndom og didaktiske virkemidler, men utgjør faktisk også en mulighet til å prøve ut nye kunstneriske veier. Å gå slike nye veier kan komme til å utløse usikkerhet og sårbarhet for kunstneren når nye situasjoner setter tradisjonelle kvalitetsoppfatninger om kunst på spill, men å utsette seg for sårbarhet er muligens en risiko kunstnere og lærere må stå i for å kunne skape god kunst og fruktbare (ut)danningsrelasjoner.

Når Tony Valberg i denne utgaven sier at vi ikke må ta for gitt at barn nødvendigvis er i stand til å oppleve kunst, så tenker jeg at han kan ha rett i det: Alle barn er nok ikke nødvendigvis i stand til å oppleve voksendefinert og voksenprodusert kunst i et kontemplativt modus. Men viss vi anerkjenner barnet som ekspert på seg sjøl og sin verden, vil det ikke da være naturlig å reflektere over om det kan eksistere kunst som primært er kvalitetsfylt og meningsfull på barnas premiss? Det vil uansett være voksne kunstnere og lærere som får ansvaret for å produsere og formidle også denne kunsten, og da blir spørsmålet: Hvordan kan Kunstløftets aktører tilnærme seg "god kunst" når barn i forskjellige aldre, livssituasjoner og kontekster skal definere? For vel har kunstneren definisjonsmakt over utvalg, produksjon og formidling, men til sjuende og sist er det den enkelte publikum som avgjør om dette oppleves meningsfylt og kvalitetsfylt.

Redaksjonell opprydning Kunstløftets påskenummer har altså utløst mye refleksjon hos denne leseren, og jeg håper at også andre tar seg tid til å lese artiklene. Men et lite spørsmål til slutt: Både tilskuddsordninga og avisa heter ”Kunstløftet”, og sjøl om det er redaktører som tar seg av bladet, så er det prosjektleder Rolf Engelsen som har skrevet lederen. Bør redaktørplakaten diskuteres her? Og: Med så mange kreative sjeler rundt prosjektet går det sikkert an å finne et bra navn på avisa som bidrar til å skille den fra prosjektet.

Kari Holdhus er tilsatt ved Høgskolen Stord/Haugesund, avdeling for lærarutdanning og kultur, musikkseksjonen. Hun er tilknyttet forskingsprogrammet for kultur- og kreativitetspedagogikk og disputerte nylig for doktorgrad samme sted med en avhandling om oppfatningen av kvalitet i skolekonserter.