Scenografi: Mari Watn Kostymedesign: Julie Jensen. Foto – og lysdesign: Silje Grimstad. Lys: Rune Kjelby

NAV til glede og fortvilelse

NAV Betaler viser hvordan historier fra virkeligheten kan miste mye av kraften sin når de formidles fra teaterscenen.

Noe er utenom det vanlige når jeg går mot sideinngangen i teaterbygningen til Den Nationale Scene i Bergen for å se forestillingen NAV Betaler på Lille Scene: Et grått tipiformet telt befinner seg på plenen like ved inngangen. Utenfor teltet står flere campingstoler, og på to av dem er det festet en plakat med skriften «Vil du snakke om det?». Helst ikke, tenker jeg. Min løsning på kræsjlandingen med arbeidslivet som nyutdannet humanist har så langt vært mer utdanning, ved et annet fakultet. På veien inn streifer blikket mitt to bannere som henger på veggen med store, sorte bokstaver: «TRYGDETEATER» og «SUBSIDIERT OMRÅDE». Jeg humrer litt av ordene. Idet jeg skal gå inn døra møter jeg en person i gul refleksvest som holder en kølappmaskin. Han ber meg strengt om å trekke en kølapp. En annen gir meg et spørreskjema med 12 spørsmål, som blant annet lyder «hvilken rolle spiller du?» og «hva er din viktigste kvalitet?». Det er små bokser til å krysse av i ved siden av svaralternativene. På skjemaet er det dessuten opplyst at «vi gjør oppmerksom på at det kan medfølge konsekvenser å oppgi uriktige opplysninger». Harseleringen med byråkrati-Norge er snill, men treffende.

Borgerteater
NAV Betaler er et resultat av et samarbeid mellom Bergen Borgerscene, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen. Forestillingen er basert på en modell fra tyske og danske borgerscener som går ut på at vanlige folk inviteres til fortellerverksteder. Deretter utgjør de startpunktet for en kunstnerisk prosess der de er medskapende fram til ferdig forestilling hvor de selv står på scenen og forteller sin personlige historie. Fra før har Bergen Borgerscene laget forestillingene Det var en gang et menneske (2015), En plass i solen (2016) og Lykkeliv (2018). Nå som tidligere er det Vibeke Flesland Havre som står for regien og denne gangen er det arbeidsledighet som er temaet. På scenen står åtte høyst forskjellige mennesker som alle har opplevd arbeidsledighet og virkningene av den.

Til tross for at de åtte aktørene er helt vanlige folk som forteller sin personlige historie, er de ikke fullt så vanlige som jeg hadde forstilt meg på forhånd. De er kledd i alminnelige hverdagsklær, men har på seg dyremasker når jeg kommer inn i lokalet. Scenografien underbygger dyresymbolikken: På halvgjennomsiktige draperier som dekker alle de tre veggene bak aktørene ser jeg projeksjoner av en skog, tett i tett med trær. Foran på scenegulvet brenner et lite bål og aktørene sitter på stoler og trestubber. Langs den ene veggen er et rødt, lysende skilt der det står «arbeidslivet». Slik blir skogen både et konkret og et metaforisk sted. Så tar aktørene av seg maskene og begynner å fortelle. Fortellingene er fragmentariske og springende, og avløser hverandre hurtig, liksom hopper fra person til person, ofte uten noen annen åpenbar sammenheng enn at historiene handler om det samme temaet. Det er regissør Flesland Havre som har skrevet manuset, og det virker som hun har forsøkt å bake de forskjellige historiene sammen basert på tematiske tråder.

Når det autentiske forsvinner
Det fungerer det, til et visst punkt. Publikum møter Daniel, datanerden som ble utbrent, Roy Tore, en helt vanlig arbeidskar med skulderplager, Johanne, som har slitt med spiseforstyrrelser og depresjon hele livet, Trond som er plaget av en vanskelig oppvekst, Vegard som er blitt MS-syk, italienske Marco som har flyttet til Norge, høyt utdannede og ADHD-diagnostiserte Guro som står uten jobb og Francine – som jeg skal komme tilbake til litt senere. I de raske monologene og dialogene reflekteres det rundt barndom, drømmer, depresjon, NAV-systemet – kort sagt hvem de alle sammen er og hvordan de endte der de er i dag. Tidvis er det interessant teater som gir publikum innsikt i hverdagen som arbeidsledig og uføretrygdet, men for det meste er formen det fortelles i så heseblesende at refleksjonene ikke får vokse og utvikle seg. Selv om prosjektet er prisverdig i sin intensjon om å fjerne mytene rundt arbeidsløshet, blir jeg liksom aldri spesielt godt kjent med menneskene som står på scenen.

Mye av grunnen til at jeg aldri kommer så tett og nært på som jeg ønsker, tror jeg er all staffasjen teamet rundt har lagt til. At folk står på scenen i kraft av å være seg selv skaper en forventning i meg om at forestillingen skal være virkelighetsnær og autentisk, men både strukturen til manuset og bruken av virkemidler gjør at det motsatte skjer fordi det oppstår en avstand mellom aktørene og det de forteller. Forestillingen har et musikalsk soundtrack som blant annet består av en utstrakt bruk av Ennio Morricones cowboymusikk fra spaghettiwesternfilmer som The Good, the Bad and the Ugly (1966). Det er mulig at musikkvalget skal få oss til å trekke en parallell mellom de gamle antiheltene i westernfilmene og menneskene på scenen, men musikken fungerer dessverre heller dårlig som dramatisk forsterker og forstyrrer replikkene.

Flere sekvenser virker konstruerte, for eksempel når draperiet bakerst på scenen trekkes vekk og Daniel setter seg på en kontorpult. Der sitter han foran en PC og spiller mens han forteller. Det virker også konstruert når Marco står på en trestubbe, westernsoundtracket skrus opp i volum og han snakker om hvordan nordmenn har mistet kontakt med røttene sine og jobber for mye. Problemet med regivalgene som blant annet legger til rette for en rekke dramatiske opptrinn, er at spillestilen til alle på scenen er i overkant teatralsk. Fordi det litt for ofte høres ut som ordene er lagt i munnen på dem mister de noe av eierskapet til egen fortelling.

Peppes Pizza og NAV
Når det så endelig oppstår pauser i den hurtige dialogen, involveres publikum på ulikt vis. Vi oppfordres til å reise oss og være med i et kollektivt brøl for å få ut frustrasjon. To ganger ropes tall fra kølappene og utvalgte tilskuere får være med bak scenen. Når de kommer ut igjen har de på seg bursdagshatt og har fått et stettglass med drikke. Plutselig kommer noen fra Peppes og leverer pizza som sendes rundt – vi får nemlig vite at telefonnummeret til Peppes Pizza og NAV er nesten helt likt, og at flere har ringt feil. Fordi det ikke er skikkelig integrert i forestillingen og hensikten bak er uklar fungerer interaksjonsaspektet bare sånn halvveis.

Kanskje forsøker forestillingen rett og slett å si for mye om for masse. Personene på scenen stiller en rekke relevante og viktige spørsmål om sammenhengen mellom mennesket og systemet, og jeg synes det er en styrke hvordan den balanserer mellom alvor og NAV-morsomheter, til tross for at det blir i overkant mye av sistnevnte. Aktørene belyser hvordan det finnes flere måter å være virksom på selv om man ikke står i arbeid og artikulerer presist hvordan menneskelige ressurser og liv ikke kan måles i kroner, øre og statistikk. Likevel lykkes forestillingen bare delvis med å vise kompleksiteten i hvordan man forholder seg til NAV. Aktørene kommer med både ros og kritikk av systemet, men resonnementene i den sporadiske systemkritikken får ikke riktig lov til å utvikle seg og ta plass. Publikum får høre litt her og der om at den økonomiske tenkningen har gått for langt når mennesker reduseres til tall i en statistikk og det spørres «hvorfor går regnskapet alltid på hva de arbeidsledige koster systemet og ikke på hva systemet koster de arbeidsledige?». Et høyst relevant spørsmål som hadde fortjent en grundigere behandling.

Uklar samtale
I forestillingens slutt skjer det noe som punkterer store deler av vitnesbyrdene publikum har fått høre. Plutselig spør en kvinne i publikum om hun kan fortelle sin historie. Hun kommer opp på scenen og presenterer seg som Francine. Hun kom til Norge som flyktning i 2005. Hun gir oss et narrativ om motgang, ensomhet, vaskejobb, arbeidsledighet og universitetsutdanning som omsider endte i jobb. I dag jobber hun med å hjelpe andre innvandrerkvinner ut i jobb. En suksesshistorie med andre ord. «Jeg vil bare si at du kan klare det!», sier hun. Det er ikke hennes feil, men sett i lys av de andre historiene i NAV Betaler er det som om fokuset flyttes til noe helt nytt – her er det akkurat som om regissøren har glemt at det handler om veldig forskjellige former for utenforskap. Samtlige av de andre personene på scenen har helt andre forutsetninger for å kunne delta i dagens arbeidsmarked da flere er helt eller delvis uføretrygdet – det er jo det hele forestillingen har handlet om til nå: At det ikke er så lett for alle å klare det og heller ikke mulig.

At NAV Betaler har stor betydning som sosialt prosjekt og som et samtalerom der fortellerverkstedene kan ha ringvirkninger for en langt større krets av personer enn de som står på scenen, hersker det liten tvil om. Det er en sympatisk og fin gest når publikum inviteres ut i tipiteltet for å fortsette samtalen etter forestillingen, men i siste instans forblir det uklart hva denne samtalen egentlig skal handle om.

 

KOMMENTAR
  • Åste Marie Bjerke :

    Hei!
    Men skal en forestilling alltid oppfylle de forutinntatte forventningene? Hva er virkelighetsnært og autentisk i en teatersammenheng? Hvordan ville det sett ut etter dine forventninger?

    Disclaimer:
    Jeg er dramaturg på forestillingen.

    Jeg setter pris på din grundige kritikk. Jeg kan og være enige med noe. Men altfor ofte leser jeg kritikker som hviler på forventning, i stedet for å se hva forestillingens intensjon er og hva forestillingen vil si. Jeg mener ikke at vi alltid lykkes med å være tydelig i intensjon, men da må anmelderen kritisere det. Noe du gjør i stor grad. Men forventning er noe annet, en forestilling kan ikke være et produkt av folks forventning. Beklager, men da blir det kjedelig. Borgerscenen i Bergen er spesielt et prosjekt som blir satt i bås av anmelderens forventning om hva det skal være. Til nå med fire forestillinger under beltet har vi aldri nådd opp til anmelderenes forventning og det er kanskje en grunn for det?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER