Nauru av Tone Avenstroup og Robert Lippok

Nauru – Norge i fremtiden?

KRITIKK: Nauru er verdens minste republikk, og dens storhetstid (og påfølgende fall) er omdreiningspunkt i performancen Nauru som tar for seg velstand og flyktningkrise, skriver Anette Therese Pettersen.

Den siste uka har nordmenn over hele landet samlet inn avlagte klær, ulltepper og sanitærprodukter til flyktninger fra blant annet Syria som ankommer Europa i store grupper. Vi har alle sett bildene av døde barn som skyller i land på vakre strender og flyktninger som trakasseres idet de forsøker å trenge gjennom et piggtrådgjerde på grensa til Ungarn. Ønsket om å hjelpe synes stort blant Norges befolkning, men hvordan? Hvem skal få hjelp – og på hvilken måte? 

En stille, høstvarm søndagskveld i september ankommer jeg et tidligere butikklokale i Kristiansand sentrum for å se performancen Nauru som tematiserer blant annet flyktningproblematikk. Nauru er verdens minste republikk (om lag 21 kvadratkilometer stor), og befinner seg i Stillehavet mellom Hawaii og Australia. Øya var tidligere rik på guano eller nauruit (et fosfat brukt som gjødsel – også kalt det hvite gull) og i 1907 startet Nauru utvinning av dette – hvilket gjorde befolkningen på øya ustyrtelig rike. Kunstprosjektet Nauru trekker linjer mellom Naurus utvikling (med vekt på konsekvenser av plutselig rikdom og påfølgende fattigdom) og Norge. Rett nok er det sort og ikke hvitt gull vi pumper opp fra havbunnen her i Norge, men rike har vi uansett blitt.



Foto: Luc Folliet

I 2001 plukket det norske skipet MS Tampa opp 438 flyktninger i australsk farvann utenfor kysten av Christmas Island. Redningsaksjonen førte til diplomatiske uoverensstemmelser, men til slutt ble det besluttet at flyktningene skulle settes i land på Nauru. Et omdreiningspunkt i Nauru er en historie om flyktningen Ha, en fiktiv figur som viser seg å bygge på en faktisk flyktning blant dem MS Tampa plukket opp i 2001.

Performancen og utstillingen om Nauru er laget av Tone Avenstroup og Robert Lippok, samt skuespiller Henrik Rafaelsen. Performancen har form som et såkalt scenisk forhør, hvor Avenstroup går i dialog med et allerede innsamlet materiale. I lokalet på hjørnet av Henrik Wergelands gate og Kirkegata er store vinduer tapetsert med informasjon om Nauru, hentet fra ulike medier – primært norske. Fra utsiden kan man lese om hvor Nauru ligger, hvilken størrelse øya har, befolkningsmengde og historikk. I fragmenter kan man lese seg til de siste ti-femten årenes utvikling på øya, og deler av denne historikken er også representert i selve performancen.

Inne i lokalet er det satt opp klappstoler og feltsenger som publikum selv kan velge mellom som sitte- eller liggeplasser underveis i forestillingen, og Avenstroup hilser på gjestene som ankommer. Robert Lippok sitter til høyre for selve sceneområdet, og til venstre er det plassert et høyt bord med mikrofon, hvorfra Avenstroup dirigerer forestillingen. På veggen mellom Avenstroup og Lippok projiseres det film, og performancen veksler mellom ulike modus. Avenstroup snakker direkte til oss i publikum, hun går i dialog med et videomateriale med forhør av Ha, og innimellom er det lagt inn mer abstrakte og poetiske passasjer. ”Å reise vekk, er det en forbrytelse?”, spør Avenstroup. Hun henter vann fra en vanntank bak i rommet, og samtidig gir noen  Ha et vannglass i filmen – hvorpå han spør: ”Prøver dere å forgifte meg?”

Avenstroup beretter om Nauru, om en maktgal og korrupt president som setter landets økonomi over styr. Hun viser fram kart, plansjer og motiver fra øyas frimerker. Men Nauru er ikke bare et opplysningsorgan, jeg opplever også at den problematiserer materialet den undersøker. Flyktningen Ha spilles av en norsk skuespiller, en hvit mann med kristiansandsdialekt og det gjøres ingen forsøk på å få oss til å tro at han befinner seg noe annet sted enn nettopp i Kristiansand. Det gjør gapet mellom ’de andre’ (flyktningene hvis årsaker til og motiver for flukt gjerne fremstår fremmede for oss) og oss mindre. Men et tilbakevendende tema er også et spørsmål om hvorvidt det å flykte, å reise vekk, uten å ”si fra til de andre”, er en forbrytelse? Spørsmålet peker til mistenksomheten flyktningen og asylsøkeren møter, men kan også tolkes som et spørsmål om solidaritet og demokrati. Når Avenstroup spør om det er en borgerplikt å melde om fare, så leser jeg spørsmålet som en indirekte advarsel om at Norge som samfunn er i ferd med å utvikle seg i samme retning som Nauru. Og slik kan videoen om flyktningen Ha også leses som en historie om en som har flyktet fra og ikke til Norge.  

I 1980 var Nauru verdens rikeste land, men utgravingen av fosfat gjorde etter hvert store deler av øya ubeboelig. Staten gjorde en rekke dårlige investeringer og trengte inntekter da de gikk tom for fosfat, og i 2001 inngikk landet en avtale med Australia om å internere flyktninger mot økonomisk kompensasjon. Performancen viser fram Naurus rikdom og påfølgende ruin og lar det være opp til oss som tilskuere å speile dette i Norges velferdsvekst. At begge land fikk grunnlov på samme dato (17.mai) blir et symboltungt bilde, men Nauru fremstår mer som et skremmebilde for Norge enn et speilbilde.

Slik jeg leser Nauru så er performancen en stille refleksjon som griper tak i tematikk som både berører og innbefatter de fleste av oss. At vi lar oss berøre har den allerede omtalte oppslutningen rundt flyktningkrisen demonstrert, og det viser at det er et stort engasjement og en vilje til å handle. Men hvordan kan vi påvirke de mer langsiktige løsningene?

Nauru stiller seg lett undrende og undersøkende til flyktningeproblematikk. Avenstroup holder en nøktern tone, og det er den større politikken som er tema. Spørsmålet om ”å si ifra” – om å ”ta med de andre” repeteres flere ganger, men Nauru kommer ikke selv med forslag til løsninger. Som tilskuer kastes man mellom flyktningen Has møte med et maktapparat og vissheten om at man selv tilhører det samme maktapparatet. Nauru peker slik på hvordan Norge i dag forvalter makt, og minner oss om at velstanden og makten vi besitter er på ubestemt tid. Den timelange performancen blir som en meditativ øvelse: en påminnelse om noe man ikke ønsker å tenke på, og en sorg som kunstrommet bøter på gjennom det midlertidige fellesskapet vi utgjør der og da.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER