Natur og sivilisasjon

For ganske nøyaktig ett år siden gjorde Grusomhetens Teater noe helt nytt: Teatret som under hele sin eksistens, tvers gjennom skiftende trender i det øvrige scenekunstfeltet, hadde holdt fast på det fysiske uttrykket i arven etter Artaud og Grotowski, satte opp gammeldags tekstteater! Men deres oppsetning av Hvem er redd for Virginia Woolf hadde ikke hatt den kraften den hadde hvis ikke dette spesielle teatrets særpreg hadde vært til stede hele veien. Til tider synlig i et ordløst, ekspressivt fysisk uttrykk i mellomrom og overganger, men kanskje først og fremst som en vedvarende undertone i spill og stemmebruk.

Så vidt jeg har skjønt var oppsetningen en publikumssuksess, og nå gjør de det igjen, i form av Tennessee Williams’ legendariske En sporvogn til begjær fra 1947. I likhet med forgjengeren er det ett av verdens hyppigst oppførte skuespill, kanskje best kjent i filmversjon, med Vivien Leigh som Blanche DuBois og ikke minst med Marlon Brando i sin gjennombruddsrolle som den arketypiske urmannen, Stanley Kowalski.

Tynt programhefte Ethvert teater med respekt for seg selv produserer et mer eller mindre innholdsrikt programhefte til sine oppsetninger, så også Grusomhetens Teater. Men det må være første gang i historien at teatersjefen, i dette tilfellet Lars Øyno, i sin programtekst henviser leserne til internett for å skaffe seg informasjon om skuespillet og dets forfatter! Han strekker seg imidlertid såpass langt som til å rettferdiggjøre skuespillets aktualitet ved å referere til at det stadig settes opp og at det «behandler den evige krig mellom poesi og samfunn. Oversatt til et dagsaktuelt tema – natur og sivilisasjon». Punktum.

Blanche DuBois (Hanne Dieserud) er en forfallen sørstatsskjønnhet av god familie som har mistet barndomshjemmet sitt, og søker tilflukt hos sin søster Stella (Nina Eileen Sponnich) og mannen hennes Stanley Kowalski (Jade Francis Haj) i et fattigstrøk i New Orleans. Blanche er fanget i en ibsensk skvis mellom ideal og virkelighet, overflate og dybde. Hun prøver å framstå pen, pyntelig, jomfruelig og snerpete, med nye penger og ny mann rett rundt hjørnet. Men det blir fort klart at hun er selvdestruktiv, alkoholisert, fylt av et undertrykt, utilfredsstilt begjær og eier ikke nåla i veggen. Antagonisten er Stanley, den oljeinnsmurte proletaren av polsk herkomst, som kommer hjem fra jobb, trekker opp en øl og presser seg inntil kona. Han er naturkraften som oser av både sex, vold og genuin omsorg. Mellom de to står Stella som har flyktet fra det pripne sørstatsborgerskapet og inn i Stanleys rå sjarm. Når Blanche flytter inn havner hun i en lojalitetsskvis mellom mannen og søstra. Dette utvikler seg til et trekantdrama, med nabokona Eunice og Stanleys pokerkompiser og svirebrødre i viktige biroller.

Tilbakeholdt seksualitet Strøket de bor i heter de Elyseiske Marker (Elysian fields), navnet på det siste stoppestedet før døden i gresk mytologi. Fra utsiden, gjennom persiennene, siver lyden av ragtime og blues spilt på piano inn, og innimellom rister den lett forfalne leiligheten – scenografert som sist av veteranen John Kristian Alsaker – av lyden fra forbipasserende tog.

Skuespillet er skrevet i den påholdne etterkrigsstemningen da man skulle gjøre sin plikt, bygge landet og ikke holde på med utsvevelser. Men den kvinnelige hovedpersonen blir også her en talskvinne for forfatteren og hans egen tilbakeholdte (homo)seksualitet. I den sammenhengen kan man anta at Stanley er et felles fascinasjonsobjekt for både Blanche DuBois og Tennessee Williams.

Det ser ut til at Øyno og aktørene her har fulgt en lett forsterket utgave av den samme oppskriften som sist. En forutsetning for at et teater som Grusomhetens skal sette opp et sånt stykke må jo være at det blir tilført, ikke nødvendigvis noe nytt, men noe særegent, noe det går an å forbinde med dette teatrets særpreg og selvuttalte kunstneriske oppdrag. Sånn sett er bruken av stilisert kroppsspråk og stemmebruk riktig tenkt. Men denne gangen får de det ikke helt til. Det svinger ikke i samme grad i samspillet mellom teksten, stemmene og kroppene. Med visse unntak er det som om disse tre elementene agerer hver for seg og til sammen ender opp i et stivt, umusikalsk uttrykk. Dette bedret seg noe i annen akt, men det virker som tilblivelsesprosessen denne gangen har hatt et tyngre forløp, og rett og slett ikke var kommet langt nok da forestillingen skulle ut i verden.

Desillusjonert humor Hanne Dieserud er imidlertid på plass i sin rollefigur. Hun tilfører Blanche hele repertoaret av nyanser, og veksler dynamisk mellom denne plagete kvinnens ulike sinnstilstander, akkompagnert av en sorgfylt, desillusjonert humor. Samspillet med Nina Eileen Sponnich som søsteren Stella og, ikke minst, Gisle Hass i rollen som det følsomme unntaket Mitch i Stanleys pokergjeng fungerer også fint.

Lydarbeidet, designet av Miguel Steinsland som også spiller en av Kowalskis svirebrødre, er et kapittel for seg. Lyden av forbipasserende tog, musikk fra gata og nærliggende klubber og mange andre, mindre markante detaljer inneholder hele skalaen fra det forsiktig stemningsskapende til det brutalt intervenerende. En fiks detalj, som jeg ikke finner dekning for i originalmanuset, er et musikalsk ledemotiv i form av den polske arbeidersangen Warszawjanka som dukker opp i Blanches plagete hjerne og stadig minner henne på Stanleys eksistens.

Aktualitet Jeg har ofte argumentert mot den utenfra påførte, tvangsmessige legitimering av teatrenes valg av skuespill ved at man påpeker dets aktualitet. Aktualiteten ligger i forestillingens kunstneriske kraft, mener jeg. Men her synes jeg det skorter på begge deler, både den ytre og den indre, den samfunnsmessige og den kunstneriske begrunnelsen. Her holder det ikke med «natur og sivilisasjon», spesielt ikke med dette skuespillet hvor klassedimensjonen er så tilstedeværende og i tider der kjønn og identitet er i spill som aldri før.

Men En sporvogn til begjær spilles til og med 9 november. Det er utrolig hva et dag til dag samspill kan gjøre med en forestilling.