Når ytringsfrihetsdebatten blir intolerant

I går ble offentligheten gjort oppmerksom på at Begard Reza, medlem av ytringsfrihetskommisjonen, har valgt å trekke seg fra sitt mandat. I en kronikk i VG retter Reza skarp kritikk mot kommisjonens praksis. Men i stedet for å lytte til Rezas poenger, tilbakeviser kommisjonen umiddelbart kritikken. Ordene som felles om Rezas tekst, blant annet av Kjetil Rolness på hans Facebook-vegg, er temmelig nådeløse. Hvordan havnet vi her?

Ytringsfrihetskommisjonen, med de medlemmer den har i dag, ble oppnevnt i 2020. Den består av mennesker fra et bredt politisk spekter og har som sin oppgave å utrede “de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn”. I kommisjonen sitter frittalende mennesker vi kjenner fra offentlig debatt, som Kjetil Rolness, Shabana Rehman og Mímir Kristjansson. Kommisjonens medlemmer har med all sannsynlighet takket ja fordi de er oppriktig engasjerte i ytringsfrihetsspørsmål og i demokratiets vilkår i dagens samfunn. Det er ingen grunn til å betvile dette. Samtidig medfører et slikt mandat en større offentlig tyngde i saker som omhandler ytringsfrihet, og dermed også et større ytringsansvar.

Dårligere ytringsvilkår for kunstnere I februar i år la Fritt Ord frem resultatene av sin undersøkelse av kunstneres ytringsfrihet i Norge. Den viser at kunstnerisk frihet er under press i landet vårt. Naturlig nok er mange kunstnere opptatt av denne utviklingen. Mange er urolige, mange blir selv hetset eller har nære kolleger som opplever hets. Tematikken oppleves svært personlig og svært vanskelig for mange. En sentral aktør her er den såkalte Sløseriombudsmannen, en Facebook-nettside som har spredt latterliggjørende memes om kunst og kunstnere i norsk digital offentlighet.

Parallelt med dette har to av ytringsfrihetskommisjonens medlemmer takket ja til å være med i teaterforestillingen Sløserikommisjonen, regissert av kunstner Morten Traavik. I forestillingen skulle mannen bak den anonyme nettplattformen Sløseriombudsmannen avsløres, mens representanter fra kunstfeltet ble invitert til å medvirke. Responsen fra scenekunstfeltet var imidlertid avventende. Som kunstner er Traavik primært kjent som provokatør, ikke dialogskaper. Etter hvert ble flere kunstnere usikre på Traaviks intensjoner og hvor tett båndet med Sløseriombudsmannen egentlig var. For eksempel kom det fram at Traavik hadde bidratt til å skrive et debattinnlegg signert hedgefondforvalter Are Søberg. Søberg hadde på det tidspunktet blitt avslørt som mannen bak de latterliggjørende memene om kunstnere på Sløseriombudsmannens nettside. I et annet tilfelle latterliggjorde Traavik kunstnerkollega Tormod Carlsen da vedkommende gjorde det kjent at han hadde blitt truet anonymt på nett og så seg nødt til å politianmelde det. Her på Scenekunst.no sådde Traavik i kommentarfelt tvil om sannhetsgehalten i dette. I ettertid har Traavik uttalt til Nettavisen at prosjektet hele tiden har vært et sosialt eksperiment. Feltets tilbakeholdenhet har slik sett vist seg begrunnet.

‘Gruppeterapi’ og ‘støttekontakt’ I april i år avholdt Kulturrådet et åpent innspillsmøte om hets og trakassering av kunstnere. I sin tekst fra møtet, Er det pressens skyld at kunstnere ikke fikser uenighet?, publisert i Aftenposten, viet Ytringsfrihetskommisjonens medlem Anki Gerhardsen lite oppmerksomhet til de mange og sterke vitnesbyrdene som kom fra kunstnere denne dagen. I stedet beskrev hun møtet som “gruppeterapi”. Enkeltkunstneres ønske om en tydeligere støtte fra Kulturrådet i situasjoner hvor de opplever hets, slik blant annet rådet i Tyskland har tilbudt i liknende tilfeller der – sammenliknet Gerhardsen med å ville ha “en støttekontakt”.

Noen uker senere, like etter premieren på Sløserikommisjonen i Bergen, skrev Gerhardsen en kommentar med overskriften Er det «Sløserikombudsmannen» eller kunstfeltet selv som gjør mest skade? Personlig ble jeg svært overrasket over at hun – som medlem i Ytringsfrihetskommisjonen – valgte å skrive en kommentar i det hele tatt, ettersom to av hennes kolleger var på scenen.

I teksten problematiserer Gerhardsen utblåsninger fra scenekunstnere i kommentarfelt etter forestillingen. Fordi Gerhardsen refererer til kommentarene uten å presisere at det kun er en svært liten del av scenekunstfeltet som har tatt del i denne utblåsningen, men stadig refererer til ‘scenekunstfeltet’, skaper hun et misvisende bilde av den egentlige situasjonen. I tillegg blander hun sammen usaklige Facebook-poster med faglig fundert kritikk hun er uenig i, blant annet en tekst jeg hadde skrevet flere måneder tidligere. Hun problematiserer at jeg stiller meg “mer enn tvilende til at det er uproblematisk å debattere kunst med Sløseriombudsmannen.”

Jeg er fortsatt usikker på hva denne setningen egentlig skal bety, ettersom jeg på det tidspunktet hadde presisert utallige ganger at jeg med min kritikk ikke mente at forestillingen skulle avlyses. Skulle det virkelig ikke være rom for å fremme kritikk mot Sløserikommisjonen i det hele tatt? Som teaterkritiker er jeg opptatt av hvordan kunst lages. Det er dette jeg har diskutert i mine tekster – backet av faglig fundert argumentasjon. Ytringsklimaet for kritikere er på vei i en underlig retning dersom det å kritisere et kunstprosjekt fra et faglig ståsted skal likestilles med facebook-ranter eller et ønske om å motarbeide kunstneren som har skapt det. Det vil jo også gjøre Gerhardsens egen kritikerpraksis umulig.

Når Gerhardsen skriver at scenekunstfeltets ‘forhold til uenighet tidvis vipper helt over i det autoritære’, nærmer vi oss en svært problematisk stempling av feltet. Især fordi hun selv på mange måter er inhabil når det kommer til forestillingen hun kritiserer andre for å ha meninger om. Gerhardsens ensidige velvillighet overfor Sløserikommisjonen som prosjekt har framstått påfallende og partisk. Hun ser ut til å ha havnet et sted hvor kritikk av Sløserikommisjonen for henne oppleves som kritikk av Ytringsfrihetskommisjonen og derfor må slås ned på.

Rollesammenblanding Jeg mener det må være rom for å diskutere det faktum at Ytringsfrihetskommisjonens medlemmer medvirker i en teaterforestilling som tilsynelatende har gjort dem inhabile i spørsmål som har med scenekunstneres ytringsfrihet å gjøre. Det fremstår i hvert fall lettere for kommisjonens medlemmer å stemple kunstfeltet som illiberalt enn å møte kritikk på en ordentlig måte. I etterkant bør man spørre seg om det er en klok beslutning at regjeringsoppnevnte kommisjonsmedlemmer prioriterer å medvirke i teaterforestillinger og skrive om dem etterpå. Som anmelder skriver jeg ikke om folk jeg selv jobber sammen med eller har et kollegialt forhold til. Når man er midt oppi noe, mister man nemlig utenfra-blikket. Det er derfor vi har konseptet armlengdes avstand og habilitet. Det er vel også nettopp den avstanden Gerhardsen har klare meninger om at Kulturrådet ikke håndterer.

Som teaterkritiker er Anki Gerhardsen det kommisjonsmedlemmet som står tettest på scenekunstfeltet. Gerhardsen hadde anledning til å lytte til kunstnernes vitnesbyrd under Kulturrådets innspillsmøte i vår. Det vil jeg hevde at hun ikke i tilstrekkelig grad gjorde. Samtidig lar Gerhardsen seg nå opprøre over at kunstnere ikke ville stille på Ytringsfrihetskommisjonens eget innspillsmøte. Har hun, eller for den del resten av kommisjonen, tenkt på at kunstnere kanskje er drit lei kommisjonsmedlemmers utspill om, og stempling av, kunstfeltet? Kan det kanskje hende de opplever at de allerede har forklart seg, i både tekster og innspillsmøter, men at argumentene likevel ikke blir lyttet til?

Hvorfor mener så mange, inkludert medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen, at kunstnere i det frie feltet på et eller annet vis er forpliktet til å svare for kulturpengebruk- og forvaltning overfor en tidligere anonym, høyreliberal Facebook-plattform? Dette framstår som en merkelig fiksering. Forvaltning er jo politikeres og kulturbyråkraters ansvar.

Det tristeste her er fraværet av de samtalene vi kunne hatt i stedet for den polariserte debatten Sløserikommisjonen og Gerhardsens populistiske tekster har sparket opp til. For vi vet jo i dag at hets og trakassering fra anonyme nettplattformer er et økende demokratisk problem og at kunstnere er særskilt utsatt. Ytringsfrihetskommisjonen burde fokusert på det, heller enn å hevde at Begard Reza, kunstnere og andre som retter kritikk mot kommisjonsmedlemmers forvaltning av sine mandat, ‘ikke tåler uenighet’. Når alle forsøk på kritisk samtale i en uønsket retning avskrives, blir resultatet en systematisk ugyldiggjøring av taleståsted basert på forutintatte idéer om intoleranse. Da får vi en ytringsfrihetsdebatt som i seg selv er intolerant.

Å si fra at nok er nok I sin forestilling om ‘kultursløseri’ har ikke Traavik på noe tidspunkt konfrontert Sløseriombudsmannen med alvoret av hans praksis. Ragebaitene og memene Sløseriombudsmannen lager om kunst, genererer mer hets av kunstnere, men denne hetsen bagatelliserer også Traavik selv. Resultatet av forestillingen Sløserikommisjonen ble derfor først og fremst en avsporing av debattens kjerne. Are Søberg har fortsatt ikke blitt stilt ordentlig til ansvar for den alvorlige og trakasserende praksisen han bedrev overfor kunstnere i årevis, da han fortsatt var beskyttet av nettets anonymitet. Sløserikommisjonen har dermed, gjennom ufarliggjørende pjatt og fjås, bidratt til å hvitvaske praksisen til anonyme og politisk motiverte nettplattformer. Og Ytringsfrihetskommisjonen ser det ikke engang, fordi bindingen til Sløserikommisjonen er for nær.

Når mennesker som Reza trekker seg fra Ytringsfrihetskommisjonen, så er ikke årsaken, slik kommisjonsmedlemmet Rolness hevder, at hun ikke tåler uenighet. Reza sier fra om at hun ikke står inne for kommisjonens praksis. Hun opponerer mot maktstrukturer og kameraderi. Reza trekker seg fordi hun har større visjoner for ytringsfriheten til marginaliserte grupper i samfunnet enn det hun ser hos medlemmer i Ytringsfrihetskommisjonen. Hun markerer avstand. Det samme gjelder nå folk i kunstfeltet. Her er mange uenige om mye, men de aller fleste er enige om at latterliggjørende politisk propaganda fra anonyme nettplattformer ikke kan aksepteres som kritikk. Slik ‘debatt’ er ikke verdt å forsvare verken fra et demokratisk ståsted eller et ytringsfrihetsståsted. Dette burde ikke være verken kontroversielt eller overraskende.

Hvis historiens forkjempere for ytringsfrihet skulle latt seg underordne forhold de opplevde urettferdige, uetiske eller feil av frykt for å bli stemplet som intolerante, hadde de aldri kommet noen vei. Nå må Ytringsfrihetskommisjonens medlemmer snart begynne å behandle spørsmål rundt kunstnerisk frihet på en grundigere, ryddigere og mer seriøs måte. I stedet for å lukke seg enda tettere om seg selv, bør kommisjonen vise større åpenhet for kritikk og en større forståelse for den reelle situasjonen til kunstnere i det frie feltet i dag.

Anki Gerhardsen er blitt forelagt Lauvstads tekst. Gerhardsens kommentar til Lauvstad kan leses her. (Red.anm. 25/6/21)