Foto: Thor Brødreskift. Regissør og kostymedesigner: Hilda Hellwig. Scenografi: Jan Lundberg og Hedvig Ljungar. Lysdesigner: Hans-Åke Sjöquist

Når skipet har mistet kursen

I Skipet de Zee Ploeg forsøker Den Nationale Scene å lage ny dramatikk av hendelsene da et skip med brukket mast lastet med nærmere 600 fattige og syke emigranter ankom byen i 1817. Det ender i totalhavari.

Et godt stykke ut i andre akt av forestillingen Skipet de Zee Ploeg kjenner jeg at jeg strever med å holde latteren tilbake. En av handlingens hovedpersoner, Anna Maria Rieber, ligger på en sykeseng, og i flere scener har hun skreket i smerte mens hun forgjeves har forsøkt å føde sitt dødfødte barn. Jeg har allerede humret litt av fødselsskrikene, og jeg har lagt merke til at jeg ikke har vært alene om det. Nå har Rieber nettopp fått beskjed av jordmor Magdalena Raucherin om at hun må forberede seg på å dø: «Anna Maria, vi har gjort alt vi kan, men dette går ikke slik vi håper». Stemningsforsterkende, dramatisk musikk med tungt innslag av strykere spilles. Riebers barn samler seg fortvilet rundt henne. Rieber sier til sin eldste datter: «Agnes, nå må du være sterk, nå må du være mor for de små». Hun skriker en siste gang i smerte før hun synker livløs sammen. Barna hennes roper gråtende «Mamma, mamma, mamma, mamma, mamma!» mens musikken øker i intensitet.

Det er ikke første gang jeg har begynt å le i tilsynelatende upassende øyeblikk når jeg har vært på teater. Akkurat denne gangen er det imidlertid påfallende: Dess mer lidelse, grusomheter og store følelser regissør Hilda Hellwig pøser på med, dess mer lattermild blir jeg. Den overdrevne virkemiddelbruken gjør forestillingen til en så melodramatisk opplevelse at jeg flere ganger blir forbauset over at det ikke er et skuespill fra 1800-tallet jeg ser. Dette er faktisk helt nyskrevet dramatikk. Et nytt verk for Den Nationale Scene i Bergen signert Stig Amdam, som tidligere blant annet har stått for oppsetninger som Dyveke (2013). Manuset og oppsetningen er derimot så foreldet i både form og innhold at det virker som dramatiker, regissør og samtlige i produksjonen har fortrengt de siste 200 årene med teater- og litteraturhistorie.

En virkelig fortelling fra Bergen
Så er spørsmålet hvordan man skal forholde seg til det. Publikum har i alle fall to åpenbare valgmuligheter: De kan enten se Skipet de Zee Ploeg som en hyllest til både Charles Dickens og all verdens store kostymedramaer, slik det kan virke som regissør Hellwig gjør når hun i programbladet skriver: «Dramaet ligger nært Dickens’ univers, og det må gis plass til de store følelsene». Eller de kan velge å se forestillingen som et velment, men feilslått forsøk på å løfte frem bortgjemt Bergenshistorie og lage en publikumssuksess i samme slengen. Jeg går for det siste alternativet.

Handlingen bygger på virkelige hendelser fra 1817, og karakterene i skuespillet er basert på ekte mennesker, men det er innslag av fri fantasi. Amdam har dykket ned i historien og utforsket originalkilder for å belyse emigrantskipet De Zee Ploegs havari utenfor Bergen. Ombord på De Zee Ploeg var tyske familier som ville starte et nytt liv i Amerika, men underveis gikk det meste galt. Kapteinen utnyttet, sultet og stengte passasjerene inne under dekk. Da skipet ankom Bergen etter en kraftig storm var masten brukket, og flertallet av de 600 reisende var syke, underernærte og døende. For Bergen, en by med økonomiske problemer med et svært klassedelt samfunn, kjentes de skipbrudne som en uhåndterlig utfordring.

De rike, de fattige, de slemme og de snille
Allerede fra begynnelsen av er det klart at intensjonene ikke bare er å gi publikum innblikk i enkeltskjebner, men like mye å portrettere et helt samfunn. Det begynner med små tablåer fra byen som avløser hverandre raskt på tilnærmet filmatisk vis. Bruken av rekvisitter er sparsommelig, men scenografien er desto mer prangende og operatisk: Scenen består av en stor bakvegg i to etasjer med en forhøyet bro med tilhørende rekkverk, samt en skyvedør med et ekstra rom på innsiden. Kontrastfylt lysdesign tjener på effektivt vis til å etablere de to stedene handlingen vekselvis utspiller seg, nemlig skipet De Zee Ploeg og byen Bergen med sine innbyggere og gater.

Amdam har valgt å kryssklippe mellom en krets rike og innflytelsesrike borgere i Bergen og en tysk familie ombord på skipet, Rieber-familien, og bygge strukturen rundt det. Det males med bred pensel, og blir altfor enkelt og overtydelig. Publikum får stifte nærmere bekjentskap med utvalgte personer underveis, og det oppstår selvsagt en tidvis vellykket komikk som er på de rikes bekostning. For eksempel er det fornøyelig når overklassekvinnene gjennom kvinneforeningen Det Søsterlige Selskap bedriver veldedig arbeid for byens fattige. En av dem foreslår å servere de trengende østers, mens en annen mislykkes i å overholde den egeninnførte solidariske fastedagen ved å stappe i seg makroner. Motsetningen mellom de privilegerte rike og de lidende fattige som hele skuespillets struktur baserer seg på, blir likevel fort uttømt og statisk, som et forenklet moralspill.

Til tross for Amdams samvittighetsfulle forsøk på å vise frem kvinnebevegelsens fremvekst og splittelsen fattigdomsproblemene skaper hos de rike, er fremstillingen så konstruert og karikert at det nærmer seg smertegrensen. Det blir ikke akkurat bedre av de utallige grusomhetene som intensiveres på skipet. Her er det nok av ingredienser: Jordmoren Madgalena Raucherin som bredbeint og forslått kommer haltende tilbake på scenen etter at skipets mannskap har voldtatt henne og kapteinen som gjenopplever traumer fra Napoleonskrigen. Vi har kapteinen som skildrer krigens grusomheter før han konstaterer: «Vi er født i helvete og vi skal til helvete», en storm som kommer, alle som beveger seg sidelengs på scenen mens de skriker. Som om det ikke var nok at en av døtrene til Christian Gottlieb Rieber dør underveis, blir han for sikkerhetsskyld knivstukket, før kona hans, Anna Maria Rieber altså dør i barsel. Selv om det er tydelig at Amdam har forsøkt å skrive fengende med en stram dramaturgi, er det i lengden trøttende å få servert lidelse på lidelse i et overspilt, melodramatisk scenespråk. Spesielt oppsiktsvekkende eller fælt er det heller ikke, sammenliknet med det brede repertoaret av virkelighetsnære voldsfremstillinger som finnes i en rekke filmer og TV-serier.

Insisterer på sin egen storhet
På mange måter er det mye her jeg setter pris på, i alle fall hvis jeg fokuserer på virkemidlene isolert sett. De tidsriktige kostymene smelter fint sammen med lysdesignen og scenografien, og bidrar til at forestillingen er en visuell nytelse. Den filmatiske tilnærmingen med raske skift mellom scenene fungerer godt. Flere skuespillerprestasjoner er verdt å trekke frem, deriblant Bjørn Willberg Andersens iherdige innsats som den ondskapsfulle, krigstraumatiserte og alkoholiserte kaptein Manzelmann. Marianne Nielsen og Svein Harry Schöttker-Hauge spiller samstemt og underholdende i rollene som overklasseekteparet Abigael og Reinholdt Klagenberg. En scene fra rettssaken etter skipsreisen med et avhør av Magdalena Raucherin i Susann Bugge Kambestads skikkelse er også interessant og presis.

Dessverre kan ingenting av dette veie opp for den flaue følelsen jeg sitter igjen med etter å ha kjempet meg gjennom to og en halv time med dette materialet. For det første insisterer forestillingen så mye på sin egen storhet gjennom virkemiddelbruken at jeg synes det er en prøvelse å se på. For det andre mates publikum selvfortreffelig med floskler om forestillingens relevans i programbladet, som er usedvanlig påkostet til Den Nationale Scene å være. Det er i A4-størrelse med store bilder og masse tekst både om persongalleriet og Bergen anno 1817. «Hvilket ansvar har vi for passasjerer på utenlandske skip? Hvem er våre medmennesker? Det moralske dilemmaet de hadde i 1817, er vel så til stede i dag», skriver Hilda Hellwig. Stig Amdam følger opp med å skrive at «havariet i 1817 er en hendelse som har vært med å definere oss som samfunn. Den bør være en del av byens – og nasjonens kollektive bevissthet, og det håper jeg mitt stykke kan bidra til». I det minste kan man trøste seg med at det ikke gjøres noen forsøk rent scenisk på å knytte handlingen direkte opp mot dagens flyktningeproblematikk. Så kan man febrilsk prøve å klamre seg til håpet om at denne oppsetningen ikke er alvorlig ment, men isteden har som agenda å presentere en helt ny form for ironi ingen har forstått hele rekkevidden av ennå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER