Thomas Bye

Når nyanser blir farlig

Hvis vi – vi som driver med kunst, og som hver dag befatter oss med ytringer og ytringsrom – ikke skal tillate kunst som er tuftet på ideologier vi selv ikke tror på, så har vi tapt.

DEBATT+

Mariken Lauvstad skriver her på Scenekunst: «For personer med trygge rammer kan Sløserikommisjonen kanskje framstå forfriskende frekk og helt ufarlig, mens prekariatet opplever sviktende grunn under føttene, økt hets og oppsiktsvekkende liten støtte fra institusjonenes side.» Jeg har vanskelig for å lese dette på annen måte enn at jeg ikke burde uttale meg, i og med at jeg er teatersjef, og nettopp finner prosjektet «forfriskende frekt». Men jeg får ta sjansen. (Om noen få uker er jeg freelance skuespiller; jeg publiserer gjerne teksten på nytt da – hvis det er slik at jeg da tilhører prekariatet.)

Sløseriombudsmannen er kjent for de fleste i scenekunstfeltet og har en metode som for mange er ubehagelig. Flere kunstnere melder å ha opplevd trusler/hets etter å ha blitt omtalt av ham. Det må likevel være mulig å tenke seg ulike strategier i møte med aktører som Sløseriombudsmannen. Traaviks strategi har vært å involvere ham og iscenesette hans metode – for på den måten å undersøke fenomenet. Han tar trollet fram i lyset så alle kan se det slik at hetsen kan diskuteres. Snarere enn å sette to streker under svaret «slik sjikane vil vi ikke ha noe av», lar Traavik være å kommentere. Han lar publikum tenke selv. Dette er Sløserikommisjonens strategi slik jeg ser det.

Men i scenekunstmiljøet har reaksjonen mot Traaviks strategi vært nådeløs og moralsk fordømmende. Reaksjonene har ikke bare vært rettet mot Traavik selv, men også mot de som støtter hans prosjekt. Er man sympatisk innstilt til forestillingen Sløserikommisjonen blir man beskyldt for å stå i ledtog med Sløseriombudsmannen selv eller i alle fall å legitimere hans metoder. Det er tydeligvis vanskelig å tenke seg at det finnes ulike oppfatninger av hva som er dialogfremmende, kunstfaglig strategisk og konstruktivt.

Et ønske om dialog
Forestillingen Sløserikommisjonen ble først presentert i et debattinnlegg i Aftenposten 09.01.2020. Her skriver Sløseriombudsmannen og Morten Traavik: «Derfor inviterer og utfordrer vi herved både «folket» og «eliten» til å delta i sceneforestillingen Sløserikommisjonen der vi sammen vil gå dette samfunnsfenomenet – og ikke minst oss selv – nøyere etter i sømmene. Alle er velkomne (…)». Dagen etter publiserte Scenekunst.no et intervju med Traavik der han blant annet sier at det skal tilrettelegges «for at alle sider i diskursen skal kunne fremføre sine angrep eller forsvar på en måte de føler tjener deres budskap best.» Han sier også: «Det vi vil er å legge upartisk til rette for at alle som ønsker å være en del av denne forestillingen skal bli hørt og sett på en måte de er mest mulig fornøyde med og har kontroll over.» Til Natt og Dag sa Traavik noen dager senere: «Mangfold er definitivt en ambisjon med forestillingen. Å bringe sammen flere sider i denne diskusjonen, som kanskje ikke snakker sammen til vanlig, som kanskje aldri kommer til å sitte i samme rom og snakke til hverandre.»

Jeg har vanskelig for å lese dette på annen måte enn at det faktisk inviteres til reell dialog. Personlig har jeg hele tiden oppfattet at Traaviks mål er å iscenesette og undersøke Sløseriombudsmannen, ikke simpelthen å gi han et mikrofonstativ. Dette er tydeligvis ikke alle enige i – og akkurat dette ser ut til å ha blitt hengende ved debatten helt frem til i dag.

Populistisk dritt
Etter at Scenekunst.no republiserte Aftenposten-teksten tok det umiddelbart fyr i kommentarfeltet: «Velkommen til Festspillene i Bergen – stedet hvor fornektelse, populisme og brønnpissing får innta hovedscenene – i virkeligheten!» Her følger Traavik opp i samme destruktive stil: «Vil du ikke heller ta med identitetspolitikk-haremet ditt på detox til Bergen i mai (…)». Bunnivået er allerede nådd, men debattantene finner frem spaden: «Velkommen til Festspillene i Bergen, stedet der unyansert hvit mannlig populistisk dritt skal få flyte fritt på hovedscenen!»

Og sånn går no dagan.

Det er forbausende hvordan en forestilling som på det tidspunktet neppe hadde startet med prøver, allerede var avskrevet som «unyansert populistisk dritt». Hvorfor?

Å bestemme seg på forhånd
BIT Teatergarasjen og enkelte av de medvirkende i forestillingen har fått oppfordringer om å trekke seg fra prosjektet. Flere har – i det minste indirekte – tatt til ordet for at Sløserikommisjonen burde stoppes fordi vi nå er inne i en tid der kunstnere generelt er under press.

Dette er selvmotsigende. Det kan ikke herske noen tvil om at Traavik har vært under et kraftig press. Det siste man burde gjøre hvis man vil styrke kunstnernes posisjon er å forsøke å kneble andre kunstnere og deres prosjekter. Og hvis vi skal stole på Traavik, så har han nøyaktig samme agenda som sine «meningsmotstandere»: Han ønsker å utfordre Sløseriombudsmannen. Han har invitert hele feltet til å delta. At virkemidlene han bruker er mangetydige burde vi jo se på med stor interesse; hvem er vel ikke interessert i kunst som inneholder ulike lag og fortolkningsmuligheter? Nei; i denne saken ser det ut til at valget står mellom å støtte Traavik, det vil si støtte sjikane av kunstnere, og å støtte Liberalistene – eller å støtte de frie kunstnerne. Hvorfor er det så farlig med nyanser?

For min del kan Traavik gjerne vise seg å være Liberalistenes statsministerkandidat; forestillingen Sløserikommisjonen vil like fullt ha livets rett. Hvis vi – vi som driver med kunst, og som hver dag befatter oss med ytringer og ytringsrom – ikke skal tillate kunst som er tuftet på ideologier vi selv ikke tror på, så har vi tapt. Og hvis vi ikke støtter scenekunstens rett til å eksistere uavhengig av ideologi, da blir vi vår egen største fiende. Da gir vi Sløseriombudsmannen og hans likesinnede rett i at den frie, offentlige kunsten slett ikke er fri; at den er statsstyrt, politisk programmert og bør avskaffes.

På grensen til totalitært
Samtalen om offentlig støttet kunst har endret seg i løpet av den siste tiden. Også her tilskrives Traavik ansvar. I en kommentar på Facebook kan jeg lese at «det er jo ikke den sceniske delen av forestillingen i seg selv vi har vært opptatt av, men helhet i prosjektet, legitimeringen av Sløseriombudsmannens virksomhet, trakasseringen og uthengingen av kunstnere. Hva det har gjort med hele samtalen om kunst i samfunnet, måten resten av media har tatt det videre, kraftløsheten til institusjonene og organisasjonene.» (Igjen settes det likhetstegn mellom Traavik og « trakasseringen og uthengingen av kunstnere»). Hvis Traavik alene har klart å svekke et samlet scenekunstfelt, så bør vi alle se oss i speilet. Vi kan ikke velge strutsens taktikk hvis vi virkelig ønsker å gjøre noe med de holdningene som svært mange har til kunst de ikke umiddelbart forstår, eller til kunst generelt. Vi kan velge å overse de 70 000 som følger Sløseriombudsmannen og fortsette med vårt, eller vi kan forsøke å bygge bro, gå i dialog. Å gå i dialog betyr ikke å gi etter for Liberalistene; det betyr at vi møter våre meningsmotstandere med nysgjerrighet – og vi velger å lete etter det menneskelige hos våre «fiender».

Mariken Lauvstad skriver her på Scenekunst: «Skjønner dere alvoret og risikoen man legger i potten her? Man risikerer velvillig å fullstendig tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten (…)» Mener Lauvstad virkelig at vi kunstnerne bør ha «kontroll over diskursen om kunst»? Er ikke det en fallitterklæring? Og på grensen til totalitært? Dessuten er det umulig å se for seg en verden der noen som helst har kontroll på hvilken som helst diskurs – annet enn i rene diktaturer. At kunst og kultur diskuteres og debatteres «der ute» er jo det sikreste tegnet på at det man driver med er viktig.

Dobbeltmoral
Etter at forestillingen omsider ble vist for noen dager siden, oppstod det nok et merkverdig paradoks: I kommentarfeltene på Facebook fløyt det av nedsettende kommentarer om forestillingen og om navngitte kunstnere som medvirket i den. De samme menneskene som i måneder har skrevet om hvor ille det er når kunstnere opplever sjikane, skrev nå ting som: «det er ren dritt», «drittungeprosjekt», «Shabana Rehman SO BAAAADDDD», «all the participants (…) should just move on and get a fucking job.», «Sven Åge Birkeland (…) virket HELT ute, som om han var beruset eller sjuk eller noe.», «Ali og Rehman var verst. Jeg skulle gjort den jobben bedre uforberedt.», «All the guests were pathetic.», «and Mimir! LOL. Omg so embarrassing.»

Det siterte kommentarfeltet er etter mitt syn det tristeste i denne saken. Snakk om dobbeltmoral.

Veien videre
Del 2 av Sløserikommisjonen finner sted i Drammen om noen uker. Allerede har arrangøren blitt utsatt for et press for å stoppe forestillingen. Det er ikke til å begripe.

Jeg er overbevist om at Traavik vil behandle alle seriøse innspill til forestillingen med den nødvendige respekt – og det er fremdeles ikke for sent å bidra med ideologiske, politiske eller kunstfaglige innspill. Sløseriombudsmannen forsvinner ikke om så Traavik skulle gi etter for presset og legge ned forestillingen.

KOMMENTAR
  • Fredrik Brattberg :

    Chris, jeg tenker på hva som skjer når noe tas med inn på en teaterscene og blir til kunst. I “Kunstverkets opprinnelse” skriver Heidegger om Goghs maleri av to utslitte bondesko og hva som skjer idet skoene tas vekk fra sine normale omgivelser og males på lerettet. Skoene mister sin funksjon som bruksgjenstand og fungere som en åpning inn til bondens verden. Gjennom skoene trenger bonden og bondens omstendigheter seg frem. Det verdener, er uttrykket Heidegger bruker. Motstanderne av Sløserikommisjonen bruker ordet gjenprodusere, at Traavik gjenproduserer Sløseriombudsmannens ord. Etter mitt kunstsyn er det absolutt ikke hva som skjer. Idet sløseriombudsmannen gjentar sine påstander på scenen fungerer ikke påstandene lenger som trakassering eller mobbing, det er snarere omstendighetene rundt påstandene som kommer frem.

  • Chris Erichsen :

    Thomas: Takk for presiseringen, men den kunne du spart deg. En representativ, tom, rituell avstandstaken fra trusler og hets kan ikke brukes til noe. Derfor er det da heller ikke det jeg etterlyser. For meg virker det som du er mer opptatt av hva slags stygge ting noen har skrevet på Facebook – i motsetning til alt det fine du selv står for – enn å forholde deg til de faktiske argumentene og refleksjonene som det har vært mange av, ikke minst her på Scenekunst.no. En gang til: Det jeg ber om er at de som setter opp dette prosjektet forholder seg til den samtalen som pågår, utfra en forståelse om at å programmere Sløserikommisjonen ikke er som å sette opp en hvilken som helst annen forestilling. Jeg orker ikke enda en gang å gjenta ting jeg har skrevet igjen og igjen i denne debatten. La meg derfor sitere tidligere teatersjef Birgit Amalie Nilsen, som i et før nevnt innlegg her på Scenekunst.no skriver: «Sande møter slik kritikk med å argumentere for at man ikke kan ha en ytringsarena uten diskusjon. Dette er et feil premiss. De berørte kunstnerne har ikke vist motvilje mot diskusjon. Det de ber om, er beskyttelse mot hets og trakassering. Denne beskyttelsen har institusjonene generelt, og Sande spesielt, et ansvar for å gi enkeltkunstnere som står alene i en storm som har vært både for skitten og for lang allerede. Ønsker Sande å løfte frem en konstruktiv diskusjon rundt Kulturrådets prioriteringer, er det et helt annet språk som trengs. Sandes uttalte motiv for å invitere Sløserikommisjonen til Kulturytring Drammen, er å motvirke økende populisme. Skal dette målet nåes, mener jeg premisset for møtet må tydeliggjøres. I sin bok Hva er populisme? påpeker politikkprofessor Jan-Werner Müller to vesentlige ting: Viktigheten av å snakke med populister. Og viktigheten av å ikke selv snakke som en populist. Når kunstnernes bønn om beskyttelse mot trakassering møtes av en kurator som argumenterer for at såpass får en tåle i kunstkritikkens navn, har det populistiske språket etter min mening fått ta over, og drukne, dialogen».

    Dette er skrevet av et menneske som skjønner hva det innebærer å ta en risiko som å invitere Sløserikommisjonen – og hvilket ansvar det medfører. Les og lær! http://www.scenekunst.no/sak/i-ytringsfrihetens-navn/

  • Thomas Bye :

    Chris: Hvis jeg forsvarer Christian Lollikes rett til å iscenesette Breiviks manifest; må jeg da samtidig presisere at jeg tar avstand fra Breiviks handlinger og holdninger?

    Hvis jeg støtter tildelingen av Ibsenprisen til Peter Handke, og argumenterer for at man må skille kunsten fra kunstneren; må jeg da samtidig presisere at jeg fordømmer folkemordet i Srebrenica?

    Hvis jeg støtter Litteraturfestivalens invitasjon av holocaust-fornekteren David Irving; må jeg da samtidig presisere at jeg selv ikke fornekter at holocaust skjedde?

    Hvis jeg støtter Morten Traaviks rett til å lage teater om/med Sløseriombudsmannen, uten at han tydelig tar avstand fra hetsen som har fulgt i kjølvannet av Sløseriombudsmannens innlegg; må jeg da samtidig presisere at jeg selv tar avstand fra hetsen?

    Hvorfor skal det være så vanskelig å diskutere prinsipielt?

    Jeg finner det svært merkelig at jeg må presisere at jeg selvfølgelig – SELVFØLGELIG – tar helt og fullt avstand fra all form for hets og sjikane mot kunstnere – og alle andre, for den saks skyld.
    Var du virkelig i tvil om dette, Chris?

    Når jeg ikke finner det relevant å presisere dette i innlegget, så er det altså først og fremst fordi teksten handler om noe annet – men også at jeg mener debatten om forestillingen Sløserikommisjonen har lidd under at debattantene (deg inkludert, Chris) sauser sammen forestillingen og Sløseriombudsmannen. Hetsen er det Sløseriombudsmannen og hans følgere som står for – Sløserikommisjonen er en TEATERFORESTILLING som blant annet handler om denne hetsen.

    Traavik har valgt å ikke ta avstand fra hetsen. Det er provoserende. Det får det til å se ut som at han er enig med Sløseriombudsmannen og hans følgere. (Han vil i så fall være tidenes hykler, all den tid han selv – og prosjektet hans – mottar statsstøtte.)
    Men på samme måte som Lollike ikke skulle tvinges til å lage en forestilling som hele tiden sa «det Breivik gjorde var galt! – Dere må ikke tvile på at jeg mener det altså!!» – skal heller ikke Traavik tvinges til det samme. Der tror jeg vi egentlig er enige.

    Til slutt: Valget om å ikke navngi hvem som har sagt hva i hvilket kommentarfelt ble gjort på bakgrunn av at jeg ikke ønsket å «henge ut» navngitte personer, og jeg fant det ikke relevant å nevne hver enkelt ved navn. Det ble altså gjort i beste hensikt. Jeg ser i ettertid at jeg lett kunne/burde sitert deg ved navn – men jeg fant det altså ikke så relevant. Jeg tar selvkritikk på dette.

    Jeg var uansett ikke ute etter å stemple Lauvstad som den store stygge ulven, og kommentarer hun har skrevet på FB i ettertid forteller meg at hun heldigvis neppe opplevde det slik.

  • Chris Erichsen :

    Fint at en teatersjef omsider tar ordet. Dere har vært savnet i debatten. Men så var det dette med nyanser da. For det er en essensiell «nyanse» som her blir redusert til en ubetydelighet.

    «Han tar trollet fram i lyset så alle kan se det slik at hetsen kan diskuteres. Snarere enn å sette to streker under svaret «slik sjikane vil vi ikke ha noe av», lar Traavik være å kommentere. Han lar publikum tenke selv. Dette er Sløserikommisjonens strategi slik jeg ser det», skriver Thomas Bye.

    Men hva er da Thomas Bye sin strategi, hvis han har noen? Han har vist tidligere i flere forestillinger, både som han har satt opp og selv spilt i, at han er svært opptatt av rettferdighet for enkeltindividet. Det viser han også her i sitt forsvar for Morten Traavik. Men så nevner han litt sånn i forbifarten at «Flere kunstnere melder å ha opplevd trusler/hets etter å ha blitt omtalt av ham». Og snarere enn å sette to streker under svaret «slik sjikane vil vi ikke ha noe av», lar Bye glatt være å kommentere. Det disse kunstnerne har opplevd blir ikke vektlagt og forsøkt imøtekommet, istedet blir de kaldt bedt om å «tenke seg ulike strategier i møte med aktører som Sløseriombudsmannen» og ikke nok med det: De blir bedt om å «diskutere» den hetsen de selv utsettes for.

    En annen del av Byes strategi ser ut til å være å slenge rundt seg med sitater hvor alle anonymiseres, bortsett fra én, som tydeligvis skal utpekes som selve representanten for alle de «nådeløse og moralsk fordømmende».

    Men dette er vel ikke helt rettferdig? Så herved kan jeg avsløre at det er jeg som står bak følgende siterte uttalelse: «det er jo ikke den sceniske delen av forestillingen i seg selv vi har vært opptatt av, men helheten i prosjektet, legitimeringen av Sløseriombudsmannens virksomhet, trakasseringen og uthengingen av kunstnere. Hva det har gjort med hele samtalen om kunst i samfunnet, måten resten av media har tatt det videre, kraftløsheten til institusjonene og organisasjonene.»

    Den navngitte beskyldes for å være «på grensen til totalitær» i sitt ønske om at kunstnere bør ha «kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten». Bye synes i det hele tatt at det er «umulig å se for seg en verden der noen som helst har kontroll på hvilken som helst diskurs – annet enn i rene diktaturer». Sånn synes jeg også at det burde være, men så blir vi jo stadig minnet på at vi ikke lever i et virkeliggjort Utopia der alle sitter i samme båt og snakker med hverandre på lik linje. Det er gjerne de som har makta som sitter med kontrollen over diskursen. Tenk bare på hva som skjedde i etterdønningene etter 22. juli. Tenk på Ways of seeing. Der Christian Tybring Gjedde og FrP lenge satt med kontrollen over diskursen. Hvordan skal man forholde seg til det? Sitte pent og stille i båten og vente til det blir vår tur? Eller kanskje forsøke å gjenerobre samtalen og få den flyttet over til de premissene vi synes er de riktige? De blåblå har vel ikke klart å holde på makta i åtte år uten noensomhelst kontroll over diskursen?

    Til slutt: Jeg er enig i at en del utsagn som har falt om Sløserikommisjonen har vært unødvendige og faller på sin egen urimelighet. Det tjener ikke samtalen, men det avspeiler likevel et raseri som jeg mener er til å forstå, på samme måte som at jeg kan forstå at noen vender seg vekk i vemmelse over et Youtube-klipp med kunst hvor det anvendes bæsj. Men her mener jeg også at Thomas Bye sin måte å forholde seg til kunstnere som har opplevd trusler og hets gjør at han får beskyldningene om «dobbelmoral» tilbake midt i fleisen.

    I denne sammenhengen kan holdningen som hans tidligere teatersjefkollega Birgit Amalie Nilsen legger for dagen stå som et godt eksempel på det motsatte: http://www.scenekunst.no/sak/i-ytringsfrihetens-navn/

  • Thomas Bye :

    Pelle Ask: Åh! Takk for superkonstruktivt svar! Ubeskrivelig godt å lese slike balanserte kommentarer.

    Jeg hadde egentlig plan om å la innlegget tale for seg, men føler at du virkelig fortjener et svar. Så derfor:

    Jeg setter selv en hel masse spørsmålstegn ved måten Sløserikommisjonen har blitt gjort på. Jeg er ikke nødvendigvis enig i Traaviks metode. Men jeg er svært opptatt av at kunsten må være fri – og opplever i denne saken at Traavik personlig, og prosjektet hans, har blitt utsatt for samme type latterliggjøring og sjikane som Sløseriombudsmannen inviterer til i sine innlegg. Jeg opplever at Traavik gjennom dette har avkledd deler av scenekunstfeltet, og at dette alene gjør det til et viktig prosjekt – i det minste for oss som befatter oss med scenekunst.

    Måten Sløseriombudsmannen fremstiller kunsten han kritiserer på er selvfølgelig under enhver kritikk. Han er plump, historieløs, fordomsfull, uetterrettelig og blottet for nysgjerrighet. Det er merkelig hvordan han ser seg nødt til å «manipulere» videoene sine, for å få dem til å fremstå så «idiotiske» som overhodet mulig.

    Når Traavik har valgt å «repetere disse utsagnene», så leser jeg altså dette som det viktigste metodevalget; Han iscenesetter Sløserombudsmannens kommentarfelt. Det er derfor han lar Dangfart Tønnessen komme med sine dårlige «analyser» av kunst han ikke forstår. Men Traavik avstår fra å selv ta avstand fra hetsen – da han hele tiden søker det ambivalente og mangetydige.

    Ingen er tvunget til å måtte forsvare kunstverkene sine. (Selv om alle som mottar støtte fra Kulturrådet på sett og vis må gjøre det når de rapporterer ved prosjektets slutt). Jeg hadde håpet at noen allikevel hadde våget/orket å prøve. Resultatet er i alle fall at ingen går hverandre i møte. (Dette gjelder begge sider i saken).

  • Pelle Ask :

    Hei Thomas.

    Jeg tror de færreste av oss som har fått arbeidene våre hengt ut av Sløseriombudsmannen er uenige med deg når du sier at det må være rom for “kunst som er tuftet på ideologier vi selv ikke tror på”. Det er vel og bra å ta diskusjonen om hvorvidt den frie kunsten mottar for mye statlig støtte eller ei, på alvor. Men hvis det er kunstens kvalitet som skal danne grunnlaget for debatten — som faktisk er det Sløseriombudsmannen foreslår — blir diskusjonen meningsløs så lenge kunsten fremstilles så uriktig at den knapt kan gjenkjennes.

    “Incestkunstner George Lucas brukte $23,000,000 på søskenkliningsfilmen The Empire Strikes Back!”. Omtrent på dette nivået har “kritikken” fra Are Søberg/Sløseriombudsmannen vært, og da overdiver jeg faktisk ikke så veldig. Kritikken er ikke gjort i god tro i håp om en saklig debatt — Søberg er ikke så dum. Å repetere disse utsagnene er ikke egentlig å invitere til diskusjon. Når Mariken Lauvstad skriver “Man risikerer velvillig å fullstendig tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten (…)”, leser jeg det som om hun mener at vi ikke kan la lignende utsagn styre diskursen rundt statlig støtte av kunst — jeg tror ikke hun mener at vi på totalitært vis bør kontrollere hva som er lov å si om kunst. Traavik har invitert kunstnerne selv til å delta i hans prosjekt — men det er ikke kunstnernes ansvar å stille opp i andres prosjekter for å forsvare seg mot helt urimelige fremstillinger av ens arbeid. Å ikke finne seg i forvrengte fremstillinger er ikke det samme som å ikke tåle kritikk, eller å ikke akseptere kunst fra folk med andre meninger, eller å ikke være interessert i dialog.

    Jeg tror også på dialog, og er blant dem som i utgangspunktet liker Traaviks ide om å jobbe med Sløseriombudsmannen. Men det må være lov å sette spørsmålstegn ved måten det har blitt gjort på, og om prosjektet har ønsket virkning (konstruktiv dialog). Så langt ser det for meg ikke ut som om Traavik har prøvd på å nå ut med et riktigere bilde av kunsten som delvis med hans hjelp har blitt hengt ut.

    Når det gjelder dobbeltmoral er jeg helt enig med deg, Thomas. Jeg har lest kommentarene på fb — det var jævlig pinlig, og fungerte helt mot sin hensikt: jeg vurderte et øyeblikk å skifte side i denne debatten bare for å slippe å assosieres med enkelte av mine meningsfeller i kommentarfeltet.

  • Martin Knutsen :

    Morten Joachim: Hensikten med å “motarbeide produksjonen” i den formen det har hatt har jo vært å si ifra om mobbing primært, ikke å skulle hindre Traavik fra å si noe om kunstfeltet slik jeg har lest det hele veien. Det er ikke et ønske om å forby forestillingen, men å stille spørsmål ved etiske linjer for produsenter og scener. Og etterhvert har det blitt et spørsmål om mektige folk i kunstscena som velger taushet fremfor diskurs og posisjonering fremfor ærlig debatt i møtet med det som helt klart for mange har blitt opplevd som grove etiske overtramp.

    Essensen blir: Det er det enkle spørsmålet fra skolegården, om den kule gutten med alle pengene og de kule vennene mobber den rare personen uten nettverk, skal man da si ifra at det er ugreit eller skal man tenke at det fortjener hen fordi hen stikker nesa frem? Jeg tror ingen av oss ville ha brydd oss noe særlig om dette ikke var en åpen hetskampanje rettet mot enkeltfolk fra Sløseriombudsmannen, Resett/Document og etterhvert altså Traavik selv. Teksten over beskriver en “invitiasjon til diskurs” jeg ganske enkelt ikke har klart å se hverken i selve forestillingen eller i de to årene med “hyperteater” som strengt tatt har bestått av at Traavik har raljert med mobbeofrene på sosiale medier.

    Teksten over hevder altså at Traavik har ærlige hensikter om å “konfrontere” Sløseriombudsmannen. Det er det etterhvert veldig få som har fulgt prosessen som tror på.

  • Morten Joachim :

    Martin Knutsen

    Premisset i teksten til Thomas er mye enklere slik jeg forstår det. Hvilken hensikt har det å så til de grader motarbeide en teaterproduksjon vi enda ikke har sett.?Når dette topper seg med språk vi forbinder mer med gjørmete kommentarfelt enn kunstdiskurs tenker jeg det er en ganske konkret ting å påpeke. Er det virkelig sånn at denne kunstproduksjonen “burde være unngått for enhver pris “? Hvis svaret er et enkelt “ja” på dette spørsmålet bør det ringe en bjelle.

  • magnus vanebo :

    Dette her er virkelig en innertier av en tekst som løfter samtalen mange nivåer opp!

    Det er forstemmende å se at kunstnere som liksom ikke aksepterer hets av kollegaer nettopp… hetser kollegaer. Da går vinninga opp i spinninga uavhengig av hvem som slo først, er mest “slem” eller mest uenige med hverandre.

    Kritikken av mangelen på idémangfold, samt kritikken av Lauvstads holdning til kunst er også helt på sin plass.
    “Man risikerer velvillig å fullstendig tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten” – virkelig? Pga at noen ville sette opp et teaterstykke, og enkelte *i feltet* ikke tålte det?
    Høres ut som det er på tide å miste denne “kontrollen”, for å si det sånn. Bekymringen er i seg selv bekymringsverdig.

    Masse kudos til Bye for å skrive en klar, konstruktiv og brobyggende tekst!

  • Martin Knutsen :

    “Det er tydeligvis vanskelig å tenke seg at det finnes ulike oppfatninger av hva som er dialogfremmende, kunstfaglig strategisk og konstruktivt.”

    Interessant, men merkelig vagt. Rent konkret, hvordan menes det at å inkludere navngitte personer i en forestilling som har bedt direkte om å bli utelatt er en invitasjon til dialog? Hvordan er å utsette tidligere ofre for overgrep (og ja, anonyme hetskampanjer på nettet som leder til personforfølgelse er overgrep) for nye overgrep strategisk og konstruktivt? Har vi kommet så langt inn i SOuth Park universet at mobbing nå er “herlig frekt”? Og videre:

    “Og hvis vi skal stole på Traavik, så har han nøyaktig samme agenda som sine «meningsmotstandere»: Han ønsker å utfordre Sløseriombudsmannen.”

    Men hvorfor skal vi på noen måte stole på Traavik, all den tid han har vist seg gjentatte ganger upålitelig? Når det viser seg at han selv har skrevet tekster under pseudonymet han ønsker å utfordre? Når hans mediale oppførsel under hele prosjektet har vært å latterligjøre kritikk, og å posere som et nett-troll?

    Dette er jo kjernen i kritikken mot institusjonene som har gått inn i å produsere dette: Forestillingen er bygd på ren mobbing av enkeltaktører i kunstfeltet. Og, den opptrår med vond vilje, det som på engelsk heter “in bad faith”. Premisset for denne teksten er at Traavik handler i god tro. Etter å ha sett både forestillingen og “diskusjonene” i forkant på sosiale medier er det vanskelig for mange å stole på det.

  • Siri Forberg :

    Thomas,

    takk for innlegget. Jeg vil gjerne få stille deg følgende spørsmål:
    Hvilke(n) ideologi(er) opplever du at Traaviks forestilling er tuftet på?

  • Bo Anders Sundstedt :

    Tilsluttes i sin helhet!

    Og for å være på den sikre siden:
    Jeg er dypt bekymret for at kunstnere blir utsatt for hets, latterliggjøring og mobbing. Spesielt når det skjer i mørke, anonymt. Sånn sett er “sløserikommisjonen” åpen, tilgjengelig og ærlig når den inviterer oss til å se på oss selv gjennom andres øyne.
    Forestillingen som sådan kan man jo mene mye om, men at dobbeltmoralen som Thomas Bye viser til er kontraproduktiv er det etter min mening ingen tvil om. Så er det jo allikevel interessant å diskutere om forestillingen i sin bruk av virkemidler gikk over streken, og derfor kan tolkes som et forsvar for krefter den påstår å ville utfordre. Men å ville lukke, stenge, forby, og å gå til angrep med samme sneversynthet som man kritiserer, det er trist.

    Å skape kunst som åpner og eksponerer de kunstfiendtlige og til en viss grad antidemokratiske kreftene som finnes der ute, og åpner for “umulige” samtaler, er viktigere enn noensinne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER