Please Body Follow. Kristine Nilsen Oma 2016 Foto: Øyvind Toft

Når kroppen svikter

Kan dyp kjærlighetssorg utløse kroniske sykdommer, som ME? Danser Kristine Nilsen Oma bruker sin egen sykdom og biografisk materiale i en danseforestilling hvor teksten får forrang.

Kristine Nilsen Oma fikk for fem år siden diagnosen kronisk utmattelsessyndrom, eller ME (myalgisk encefalomyelitt). En kronisk sykdom som hun selv påpeker at man vet lite om. Hva er det? Hva kommer det av? På direktoratet for e-helses nettisider står det at det er ’en sykdom som rammer i ulik grad og uten kjent årsak’, men hovedsymptomet er langvarig utmattelse. Som regel i så stor grad at pasientene ikke kan jobbe, og svært ofte heller ikke fungere sosialt. Blant tipsene til behandling finner vi blant annet ’samtaler med helsesøster’ og ’plan for fysisk aktivitet’.

Fra inngangen til Scenehuset og opp alle trappene til tredje etasje hvor scenen befinner seg, er det oppstilt skopar. Alle tenkelige typer. Og de har alle en lapp på seg, med et navn og en uttalelse av et savn: Birgitte (58) savner å kunne gå og sitte. Dusje. Vaske håret. Nyte livet. Anette (27) savner livet. Samtidig kan vi høre Kristine Nilsen Omas stemme over høyttaleranlegget, hvor hun forteller (på engelsk) om hvordan hverdagen med ME arter seg for henne. At én time med bicram yoga fører til at hun ikke kan gjøre noe annet samme dag. At hun er i seng innen klokka 22 de aller fleste dagene, men at det kan ta timer å falle i søvn. Om å våkne med forkjølelsessymptomer hver eneste dag, og om dietten hun må holde seg til for å minske kroppslig besvær. Lydsporet går i loop. Please Body Follow består av fragmenter av Omas egen historie.

Sykehusestetikk
Oma har valgt en enkel scenisk løsning: ved ankomst ligger hun på ryggen på en enkel rammemadrass. Det lyse, nakne rommet med den smale senga gir assosiasjoner til sykehus. På veggen bak henne står det skrevet ’Reasons to stay alive’, og under tittelen er det flere tomme papirark.

Forestillingen åpner med Omas stemme, som forteller om ME og om sitt liv med sykdommen. Om hyppigheten av selvmord blant ME-pasienter. Oma forteller at hun er misunnelig på friske mennesker – men også på mennesker med mer tydelige diagnoser og klare hjerner. ”My brain is like syrup,” sier hun. Jeg-personen i teksten knyttes til Oma på scenen, og tekstens private karakter skaper sympati. Men det gjør det også vanskelig å forholde seg kritisk til materialet. At teksten er på engelsk skaper distanse mellom oss og teksten, og mellom teksten og henne – muligens. Og distanse er nødvendig for at sentimentaliteten ikke skal ta overhånd.

Oma ber publikum om å fylle ut arkene på veggen med grunner til å forbli levende. Publikum responderer – på vekselvis norsk og engelsk:

Love, family, friends, my cat, Erling, music, glede, chestnuts, alle de fine tankene i hodet, art, hope, lukt/smell.

Please body follow. Kristine Nilsen Oma 2016
Please body follow. Kristine Nilsen Oma 2016

Trøstende publikum
Jeg blir sittende og se på ordene, og etter å ha hørt Oma fortelle om sin tilværelse med ME blir jeg sittende og se etter ord som fortsatt kan gi mening for henne. Da jeg leste på skolappene på vei inn til forestillingen slo det meg at flere hadde skrevet at de savnet å kunne jobbe, mens andre nevnte ting som for de fleste av oss anses som en selvfølge – som å kunne ta en dusj eller møte venner. De fleste av ordene som publikum skriver på veggen inne på Scenehuset består av en blanding av nære relasjoner og mer tilgjengelige gleder. Det er vanskelig å si i hvor stor grad publikum er påvirket av Oma og hennes tilværelse når de skriver på veggen, men mange av ordene virker litt som en trøst – en trøst rettet mot Oma og andre pasienter med ME. Ville ordene vært annerledes om vi hadde blitt oppfordret til å skrive dem før vi hadde hørt noe om Oma?

Katalysator
Mesteparten av forestillingen er viet et lydspor som omhandler Omas møte med den store kjærligheten – og påfølgende kjærlighetssorg. På flere tidspunkter synger Oma låta The heart wants what it wants, på en lavmælt og seig måte. Oma spekulerer også i hvorvidt kjærlighetssorg kan være årsaken til at hun fikk ME. Når sorg og lengsel fører til innleggelse på psykiatrisk avdeling, på ’suicide watch’, og veien videre derfra inn i diagnostisering med ME – er det da en direkte sammenheng mellom disse? For hva er ME? Samme dag som Oma har premiere på Scenehuset i Oslo, publiserer Dagbladet et lengre debattinnlegg om nettopp ME av Torgeir Micaelsen, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet. Tittelen på innlegget er ’Antall ME-pasienter er femdoblet på fem år: Noe er grunnleggende galt’. Også Micaelsen tar opp forbindelsen mellom hode og kropp – eller, det psykiske og det fysiske.

Kropp og sinn spiller ofte sammen, selv når det er opplagt at kroppen er syk. En lidelse er ikke enten psykisk eller fysisk, den er ofte begge deler – samtidig.

Jeg opplever at Oma prøver å forstå og reflektere over sin egen helsetilstand. At hun gjennom Please Body Follow ser på ulike årsaksforklaringer, og at hun samtidig ønsker å holde fast på noe av sin gamle identitet: dansekunsten. For å låne Micaelsens forklaring: Oma kobler det psykiske med det fysiske. Hvorvidt tekstens dominerende rolle utelukkende har sammenheng med kunstneriske valg eller om den også kommer som en nødvendig konsekvens av utmattelsen vil være spekulering. Men helsetilstanden til Oma tillater ikke at hun kan bevege seg som før, hun har rett og slett ikke krefter.

Svik og fall
Selve det koreografiske materialet bærer også preg av denne utmattelsen. Svikt, fall og (selv)omfavnelse er gjentagende utgangspunkt, og det er som om kroppen befinner seg i en sammenbrytningsprosess. Hun gynger, sleper føttene etter seg – lener seg mot veggen. Først er bevegelsene tilbaketrukne, sky og abrupte. Men på et punkt endrer tonen i teksten seg, og det samme ser vi i bevegelsene. Mens stemmen forteller om å møte ektemannen sin, om kjærligheten deres som har vokst fram, så møter også Oma blikket vårt. Hun kommer nærme oss i publikum og er direkte flørtende. Energien vendes utover i stedet for innover.

På forestillingsflyeren står det ’a very personal dance theatre performance about ME’. Og jeg opplever også Please Body Follow som en svært personlig forestilling, som hele tiden balanserer helt på grensen til det private. Men det finnes selvsagt også en liten sjanse for at historien som fortelles i forestillingen er fiktiv. At det er en fiktiv ME-pasient med kjærlighetssorg, et annet jeg enn Kristine Nilsen Oma – danseren. Det skaper en større distanse mellom meg og forestillingen, og gir rom for et blikk som favner bredere. Men som selvbiografisk forestilling er det vanskelig å se Please Body Follow uten å se Oma og hennes sykdom, og det gjør også forestillingen uangripelig.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER