Når festen aldri tar slutt

I den amerikanske dramatikeren Edward Albees (1928-2016) skuespill Hvem er redd for Virginia Woolf? fra 1962, slår den pyntelige fasaden i et tilsynelatende vellykket ekteskap sprekker og avslører en ubehagelig og dyster virkelighet. Den tidløse kjernen i skuespillet er Albees presise skildring av ekteskapskrisen og den verbale og psykologiske krigføringen mellom de middelaldrende ektefellene Martha og George. Når ordene skyter nådeløst ut av det forsmådde, desperate og desillusjonerte paret er det lett å la seg fascinere av Albees ordkunst. Kanskje er det ikke så rart at skuespillet har blitt en klassiker som fortsatt spilles på norske scener. Men samtidig har man et spesielt kunstnerisk ansvar når man iscenesetter en klassiker: Man bør tilstrebe å tilføre materialet noe vesentlig, en form for kunstnerisk energi, som kan gjøre iscenesettelsen til noe mer enn en anonym dusinvare blant tilsvarende oppsetninger.

På hjemmebesøk I Teaterkjelleren på Den Nationale Scene har scenografien en realisme ved seg som får meg til å glemme at jeg er på teater. Scenerommet er et utsnitt av et hus med en stor, forseggjort stue med en sofa plassert på midten av gulvet. Helt til høyre er en arbeidskrok med et gammeldags skrivebord i mørkt tre og høyreiste bokhyller, helt til venstre er entreen og bak sofaen er trapper opp til husets annen etasje og noen svingdører inn til en lang gang. En liten opphøyning på gulvet har store skyvedører i glass som fører ut til en velstelt hage: Alt dette skaper illusjonen av at vi egentlig er i et stort hus med skjulte rom.

Fordi scenen glir over i publikumsplassene kjennes det nesten litt som å være på besøk hjemme i stua til ekteparet. Når handlingen begynner har Martha og George, som er bosatt i en liten universitetsby i New England, invitert Nick og Honey, et nyinnflyttet ungt par fra universitetet der George er historieprofessor, på nachspiel. I løpet av de tre aktene utvikler sammenkomsten seg til et ubehagelig kaos, idet alle drikker tett og Martha og Georges vanskelige og mislykkede ekteskap fører til at de tester hverandre og gjestene i form av ydmykelser, verbale anklager, løgner, utroskap og nådeløse selskapsleker.

Litt for morsomt Regissør Svein Sturla Hungnes, som også satt opp skuespillet på Oslo Nye Teater i 2002 og selv står for oversettelsen, har laget en stødig og stram regi. Mulighetene i scenerommet utnyttes på en effektiv måte som skaper god flyt i forestillingen og fremhever de komiske og fysiske aspektene ved handlingen. Ensemblet flytter seg uanstrengt mellom de forskjellige delene av stua og avstanden mellom George og Martha understrekes konkret når George plasserer seg i en stol ved et skrivebord helt til venstre på scenen, mens Martha står i motsatt ende. Ubehaget det unge paret Nick og Honey opplever illustreres treffende i en scene der de sitter sammenklemt i sofaen mens George og Martha lener seg over dem på hver sin side og skriker til hverandre. Det er lattervekkende når Honey i takt med stigende rus går rett på to svingdører like bak sofaen og snubler i noen busker ute i hagen. På et tidspunkt løsner også et stort maleri fra veggen og lander med et velplassert og timet «DUNK!» midt i en dialog.

Den smidige overgangen mellom tragedie og komedie teksten legger opp til drukner likevel litt i en ensformig vektlegging av det komiske og latterlige gjennom forestillingen. Jovisst er dialogen mellom George og Martha full av legendariske og humoristiske fornærmelser, som når George sier: «Selvfølgelig gir jeg deg is. Saken er bare den, at du spiser opp isklumpene…tygger dem i deg som en cocker spaniel. Pass deg, så du ikke knekker de store tennene dine, du», men under den verbale maktkampen kan man også spore ansatser til desperasjon og sårbarhet i Martha og George, i alle fall i Albees tekst. I Hungnes’ regi er det som om komikken er så tungt vektlagt at nyansene forsvinner litt og dermed mangler også det dirrende ubehaget i usikkerheten knyttet til hva Martha og George kan komme til å si og gjøre mot hverandre.

Mangler dybde Når det er sagt, så har Per Frisch, som overtok rollen som George to uker før premieren, på mange måter en fabelaktig tilnærming til rollen. Selv om George i Frisch sin skikkelse er matt og forholder seg til verden på en distansert måte, spiller Frisch rollen med en komisk og nonchalant timing som er få forunt. Frisch sitt avslappede, gestikulerende kroppsspråk kombinert med en uanstrengt, lett avlevering av replikker, får tidvis selv de verste fornærmelsene til å høres helt underspilte ut. Det er veldig morsomt i den første akten, men i tredje akt blir det for flatt i en forestilling som er så tekstdrevet, og jeg savner flere brudd og nyanser i spillet.

Årsaken er trolig også at Ragnhild Gudbrandsen i rollen som Martha utviser et langt større register enn Frisch der hun veksler fra forførende, til fortvilet, patetisk og helt motbydelig. Gudbrandsen har med seg en sårbarhet i rolletolkningen som jeg i grunn skulle sett mer av i alle karakterene i forestillingen. At Nick og spesielt Honey er så karikerte i denne versjonen er synd, for en regi som hadde gitt dem en annen dybde kunne skapt mer dynamikk. Honey blir riktignok mest beruset av alle, men den overspilte tilnærmingen der hennes klossete oppførsel og infantile trekk blåses opp mens hun kaver rundt på gulvet og holder seg fast i buksebeina til George, er kjedelig å se på i lengden.

Verken de fysiske sammenstøtene eller de verbale kampene sitter helt i denne forestillingen. Det er ansatser til noe mer finstemt i flere scener, men helheten mangler brodd og det stikkende, intense ubehaget som finnes i Albees tekst er det lite igjen av i nachspielet i Teaterkjelleren.