Når den hvite mannen transformeres

Gjennom den kvinnelige kunstneridentiteten Ane Lan utforsker Eivind Reierstad ideer om kjønn og seksualitet, queering og det rituelle i sine performancer. Det kunstneriske uttrykket befinner seg i skjæringspunktet mellom billedkunst, musikk, videoinstallasjon og performance, men denne gangen på Meteor-festivalen i Bergen er vi tilskuere til en ritualistisk konsert- og danseperformance. Hvis vi følger programteksten, så dykker White «dypt inn i den symbolske fremstillingen av den aldrende, nakne, hvite og mannlige kroppen og hans seksualitet, slik den er blitt presentert i religiøse doktriner i fortid og nåtid.» I dette dypdykket inntar Ane Lan en betraktende posisjon bak et slør, og gjøres på denne måten utilgjengelig for publikum. Men hun er der hele tiden, vi hører sangen hennes. Som en slags Madonna-skikkelse står hun der med sitt kvinnelige blikk på denne hvite mannens seksuelle transformasjon.

White er en symboltung rituell performance delt inn i tre faser. Vi følger en manns reise gjennom den symbolske fremstillingen av hans seksualitet, hvor han transformeres fra å være noe, til å bli noe annet. Det transformative aspektet kommer til uttrykk på flere måter: gjennom avkledning, avgrensning og bevegelse.

Seksualitetens transformative kraft Et hvitt rom, i midten en opptegnet sirkel og inni den en stor bylt dekket av et hvitt laken. Utenfor sirkelen foran, sitter ei nonnekledd kvinne med en quanun (et arabisk harpeinstrument), bak henne igjen er det delvis gjennomsiktige forhenget som Ane Lan befinner seg bak. Idet kvinnen slår de første østinspirerte tonene på instrumentet og den såre hymnen strømmer ut i rommet, begynner bylten på gulvet å bevege på seg. Etter å ha stått i en knelende posisjon foran kvinnene, tar han av seg det hvite kledet og avslører en hvit kjortel og en slags kefije (et arabisk hodeplagg) med et slør som dekker til ansiktet. Han begynner så å bevege seg sakte til musikken, gående i sirkel rundt tøybylten i midten med myke, presise skritt og hender som møtes foran brystet.

«Every guy you will go with me and be my guide in my most need, every man I will go with you and be your guide in your most need», synger Ane Lan akkompagnerende til mannens bevegelser, før han etter en stund kler av seg kjortelen og stanser opp. Frem fra bylten i midten henter han så ei AK-47-rifle som han poserer med på kne. Umiddelbart gir dette assosiasjoner til maskulinitetsnormens yttergrense, IS-krigere og jihad. Men det myke i mannens bevegelser skaper en sterk kontrast til det harde våpenet. Det virker som om han i noen øyeblikk vurderer hva han skal gjøre, før han plasserer rifla utenfor sirkelen. I denne innledende fasen av ritualet graver han også frem to andre gjenstander fra bylten: en slags ullfell og en trestamme. Ingen av disse får plass i sirkelen. Mot slutten av denne sekvensen fjerner han sløret fra ansiktet, setter seg ned i meditasjonsstilling og går inn i en transeaktig tilstand, nå iført kun en tøytruse.

Vi sitter stille og ser på den tydelig konsentrerte kroppen. Det kroppslige ved den blir nå sentrum for vår oppmerksomhet: svetten som renner ned langs brystkassen, musklene som spenner seg. Det ser ut som om han overfører energi fra ett punkt til et annet på kroppen ved hjelp av pekefingeren. Tankene mine ledes hen til tantrismen og dens bruk av menneskets iboende seksuelle kraft i det åndelige arbeidet. Når han har sittet konsentrert en stund, løsner han så tøystykket som er knyttet rundt kjønnsorganet sitt, river det av og faller bak i en spastisk, ekstatisk bevegelse. Kun iført en hudfarget stringtruse danser han hemningsløst rundt på gulvet mens han kvitter seg med tøystykkene som ligger i sirkelen. Vi er nå inne i den tredje og siste fasen i ritualet. «Will they make a mark on me?», synger Ane Lan før det siste ordet i sangen klinger ut i rommet: «amen». Fra bylten har mannen nå gravd frem en menneskedukke som ligger i stjerneformasjon. Han legger seg oppå denne, og med det er performancen over.

Den hellige treenighet De religiøse konnotasjonene i performancen er vanskelig å overse. Elementer fra både monoteistiske religioner, samt hinduisme og buddhisme synes å være til stede. Tallet tre går igjen og leder tankene hen mot den hellige treenighet: det er tre faser i ritualet, tre deltakere, tre «hindre» som overkommes, hvor et av disse kanskje er Livets tre? Men mens Bibelen opp gjennom historien har hatt et mildt sagt anstrengt forhold til menneskets seksualitet, har den spilt en helt annen rolle i enkelte østlige religioner. Mannens transformasjon eller reise gjennom dette symbolske landskapet forekommer meg som en seksuell befrielse, fra det kyske og lukkede til det ekstatiske og åpne. I løpet av reisen kvitter han seg med klær, tradisjonelle symboler på maskulinitet og femininitet og blir tilsynelatende friere i sin dans og seksualitet.

«Spørsmålet er om dagens new age og queer-performance kan komme på nivå med oldtidens ritualer som overskred kjønn og kropp», står det i programteksten. Med utgangspunkt i denne performancen må svaret bli nei. Til det er forestillingen med sine knappe 35 minutter for kort. Det meditative aspektet ved ritualet får ikke nok rom til at det fester seg ved tilskueren, til at en form for overskridelse kan finne sted. Vi forblir tilskuere til hans ekstase og transformasjon – den transformerende kraften når ikke oss, og slik sett kommer vi ikke forbi kroppen hans. For meg oppleves det også som en umulig sammenligning å gjøre ettersom oldtidens syn på kropp og kjønn var noe helt annet enn vårt nåtidige og vestlige perspektiv. En kropp opptrer aldri i et kulturelt vakuum, den blir alltid betraktet gjennom et system av kulturelle koder og individuell erfaring. Men ved at disse kodene stadig blir utfordret, forskjøvet og stilt spørsmål ved gjennom queering, åpnes et annet erfaringsrom hvor en overskridelse kanskje kan bli mulig. Og det er elementer av en slik overskridelse i White, som når den transformerte beveger seg sensuelt og uhemmet rundt på gulvet, vel vitende om at publikum sitter nært og får med seg det meste av kroppen hans, da oppstår det i noen øyeblikk noe annet der enn den mannlige, hvite og aldrende kroppen. Men disse øyeblikkene er flyktige, og forestillingen som helhet lider under at den er for kort.

Performancen evner likevel, til tross for sin knapphet, å generere mange tanker rundt seksualitet, kropp og kjønn. Og kanskje var nettopp det også Ane Lans hensikt. Den kan også forstås som en kritikk av det vestlige samfunnets forestillinger om den eldre, hvite mannens seksualitet. I White befris denne tidvis både fra tilknytningen til heteronormativiteten og hyperseksualiteten, til fordel for en mer naturlig seksuell kraft som finnes i kroppen. Det er i så måte også en kommentar til et paradoksalt samfunn som på én og samme tid er avseksualisert og gjennomseksualisert: hvor den naturlige seksualiteten og kroppen henvises til bakrommet til fordel for det stiliserte og pornografiske. Og til tross for dette har det rasjonelle fortsatt forrang foran det spirituelle, også innenfor seksualitetens domene. White utfordrer denne rasjonaliteten og lykkes delvis i sitt prosjekt, men hadde tjent på å utfordre oss over et lengre tidsrom.