S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 29. april 2014

Når alt går igjen

Kammeroperaen Påske. AdOpera!-nettverket 2014


Publisert
29. april 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Bergen Nasjonale Opera Påske En kammeropera av Gisle Kverndokk Tekst Aksel-Otto Bull etter August Strindbergs Påsk Logen Teater, Bergen 11. april 2014

Hallvar Djupvik / Elis Melis Jaatinen / Kristina Emil Solli-Tangen / Benjamin Vibeke Kristensen / Eleonora Toril Carlsen / Fru Heyst Ketil Hugaas / Lindkvist Kor Ole Marius Ryan / Elis 2 Kari Lise Høgseth / Kristina 2 Dagfinn Andersen / Benjamin 2 Silje Marie Aker Johnsen / Eleonora 2 Randi Bjerge / Fru Heyst 2

Cikada strykekvartett og musikere fra Kristiansand symfoniorkester Dirigent/pianist Magnus Loddgard Regissør Aksel-Otto Bull Scenografi/kostymer Åse Hegrenes

Operaen er bestilt av Bergen Nasjonale Opera med støtte fra Norsk kulturråd og utviklet gjennom AdOpera!-nettverket. Forestillingen er produsert av Opera Sør og har etter premieren i Kristiansand turnert til Sandnes, Oslo, Trondheim og Bergen.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/nar-alt-gar-igjen/
Facebook

KRITIKK: Kammeroperaen Påske har fremragende sangere og beviser at det er mulig å lage god samtidsopera. Men musikken forsterker det rituelle i Strindbergs tekst på grensen til det stillestående, skriver Judith Dybendal.

I August Strindbergs skuespill Påsk (1901) er Haydns strykekvartett Jesu syv siste ord på korset nedtegnet som mellomaktsmusikk i sceneanvisningene av Strindberg selv. Strindberg hadde et lidenskapelig forhold til klassisk musikk gjennom hele sitt liv. Ved å bruke en kjent komponists musikk, satte han ikke bare sin egen tekst i forbindelseslinje med en tung tradisjon. Han sørget også for at publikum lyttet seg inn i skuespillets atmosfære, lokket dem inn i en annen verden, allerede før første scene hadde begynt.

Egnet til opera Med dette som kunstnerisk utgangspunkt synes operaen Påske i komponist Gisle Kverndokks og regissør og librettist Aksel-Otto Bulls hender, å være en kammeropera med røttene godt forankret i tradisjonelle former. Mye ligger tilsynelatende også til rette for at overgangen til musikalsk format kan egne seg for Strindbergs tekst: de tydelige konfliktene, den strenge oppbygningen, begivenhetenes korte tidsforløp og de ekspressive utbruddene fra stykkets hovedkarakterer. Operaen lar seg også inspirere av pasjonsspill-tradisjonen. Det ligger et fint potensial i selve stoffet.

Handlingen utspiller seg hos familien Heyst i løpet av tre påskedager tidlig på 1900-tallet. Faren i familien er fengslet for underslag, og sviket hans brer seg som en hinne av skam over den lidende familien som sitter igjen. De er utstøtt fra lokalsamfunnet. Sønnen, Elis, forsørger familien gjennom jobben som lærer samtidig som han håper å få råd til å gifte seg med sin forlovede, Kristina. I huset til familien Heyst befinner også skoleeleven Benjamin seg. Elis’ søster Eleonora har vært innlagt ved en psykiatrisk klinikk siden farens underslag ble kjent, men vender plutselig hjem og uroen fortsetter idet hun ufrivillig blir skyldig i noe som likner et tyveri. I bakgrunnen lusker kreditoren Lindkvist som når som helst kan banke på døren og rykke vekk det siste håpet familien har om en framtid. Det er kanskje først og fremst der nerven og energien i stoffet befinner seg: inne i det lukkede rommet der karakterene oppholder seg, i en fastlåst situasjon, utestengt fra samfunnet rundt seg, stadig lidende og usikre på om de noen gang vil få det bedre, eller om det i hvert øyeblikk vil være over. Familiens skjebne er overlatt til Guds – og Lindkvists – hender.

Doble roller Til forskjell fra Strindbergs skuespill, som er delt inn i tre akter, har Kverndokk og Bull valgt å dele operaen inn i ytterligere syv deler, ut fra de syv siste setningene Jesus ytret på korset. Setningene blir et vesentlig element i oppsetningen og peker direkte tilbake til Haydns strykekvartett, samtidig som de bærer i seg en tung, religiøs symbolikk. På en liten forhøyning bakerst på scenen befinner et kor seg. Det innleder hver av operaens syv deler med å synge de syv setningene på latin. Ganske effektfullt åpner Påske med et gjennomtrengende, altomfattende alvor når koret synger ”Pater dimitte illis, quia nesciunt, quid faciunt” – ”Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”. På samme vis avsluttes kammeroperaen med at koret bryter ut i sang, og synger: ”Consummatum est” – ”Det er fullbrakt”. Foruten å synge flere fraser underveis, representerer hver av sangerne i koret en av hovedkarakterene som befinner seg på scenen. Dermed er rollene doblet og koret er gitt en kommenterende og utdypende funksjon.

Haydn fungerer som klangbunn og inspirasjon for Kverndokk, men er kun et svakt musikalsk ekko idet Påske beveger seg et godt stykke unna det man forbinder med Haydn. Orkesteret består av to strykekvartetter med til sammen ni musikere fra Cikada strykekvartett og Kristiansand Symfoniorkester som spiller med og mot hverandre. De er plassert til venstre ved siden av scenen.

Foruten at orkesteret befinner seg på samme plan som sangerne, er scenografien enkel: scenen er innredet som en stue med et skrivebord og gamle møbler. Når sangerne ikke er med i det som foregår på scenen, sitter de på stoler rett ved siden av scenen. Formatet er intimt og gir rom for et nært samspill mellom kor, orkester og sangere. Samtidig gir det en opplevelse av at man som publikum kommer svært tett på det som foregår i scenerommet og får sjansen til å oppleve en langt mer intim form for musikkframførelse enn det man gjør i det vanlige operaformatet. Scenografien forsterker og illustrerer kanskje noe av den innestengtheten hovedkarakterene i Påske kan sies å lide under, og det fungerer i alle fall tidvis ganske godt.

Klanglig er det dissonerende, stort og kraftig, deretter avdempet og skjørt, og orkesteret spiller med presisjon. Først og fremst er det likevel de kraftige, tette klangene som preger det musikalske. Sangerne har flere lange fraser, gjerne i øvre del av stemmeregisteret og ofte i en gjennomtrengende forte som etter hvert kan oppleves som noe statisk og messende.

Strategiske melodier Kverndokk er heldigvis en komponist som også vet å skrive melodiøse partier og plassere dem strategisk. Men det er kanskje bare tre, fire ganger at han virkelig bryter med operaens helhetlige musikalske uttrykk, og da er han nærmere den musikken man kjenner fra operaene Jorden rundt på 80 dager og Den fjerde nattevakt, der han i enkelte øyeblikk ikke er redd for å komponere melodiøse arier som nesten, men bare nesten bikker over i det klisjéfulle. I scenen der Eleonora og Benjamin møter hverandre, gjør han for eksempel det. Også Kristines arie, når hun synger til Elis ”Om du bare kunne se helt inn i hjertet mitt, om du bare kunne se alle mine tanker, om du bare kunne se min inderligste bønn”, skaper et pusterom som likevel kler operaen. Kverndokks uhyre forsiktige omgang med disse virkemidlene, og at de skaper gode brudd med denne operaens helhetlige uttrykk ellers, gjør at det verken virker pompøst eller påtatt.

Doblingen av rollene, der hver enkelt sanger i koret representerer en av hovedkarakterene, er langt mindre vellykket. Her bidrar koret selvsagt til musikalsk variasjon og klangtetthet, men de tilfører ikke noe av særlig relevans til det som foregår på scenen. De uttaler ikke innsikter som hovedrolleinnehaverne ikke selv uttrykker på scenen. Det virker overflødig og unødvendig når Elis blir akkompagnert av en dobling av ham selv som befinner seg bakerst på scenen og blant annet synger: ”lever i sin egen verden der far er en martyr” og ”disse papirene likner Jesu fem sår, med setninger lange som år”. Det fører mest av alt til forvirring, men er en fin idé, som ikke helt fungerer i praksis.

Derimot er det flere rolletolkninger det er verdt å trekke fram. Vibeke Kristensen i rollen som Eleonora gjør en fremragende prestasjon – hun har en fantastisk energi og innlevelse. I Eleonoras Ofelia-aktige skikkelse spiller hun ut galskapen på en overbevisende måte. Ketil Hugaas i rollen som kreditoren Lindkvist er likevel den sangeren som utmerker seg mest, på alle vis, selv om han ikke trer inn på scenen før i siste slutt. Han veksler elegant fra å være slu kreditor til å bli nådig og tilgivende. Han har et sjeldent uttrykksfullt ansikt og en innlevelsesevne helt utenom det vanlige.

Gjentakelser og ritualer Det er kanskje først og fremst nyansene man savner. Større variasjon i musikk og regi ville gjort Påske mindre stillestående og mer interessant. Bull og Kverndokk betegner selv operaen som et ritual og en meditasjon over Jesu syv siste setninger. Og selvsagt kan man forstå valgene deres ut fra dette. Lindkvist og koret synger flere ganger ”Alt går igjen,” og det blir ikke bare en kommentar som understreker det rituelle i fortellingen og operaens strenge formforløp. Det betegner samtidig oppsetningens utfordring: hvordan unngå at Påske blir for statisk? At de syv setningene fra Haydns strykekvartett danner en så framtredende musikalsk og tematisk ramme rundt handlingen i en tekst som allerede er gjennomsyret av frelsesmetaforikk, er utfordrende. Det er fristende å ønske seg dette løst på en annen måte enn å forsterke elementer som allerede ligger i teksten. Korets kommenterende funksjon, med den gravalvorlige religiøse teksten på latin, fører til at helheten blir mer statisk enn strengt tatt nødvendig og at rammene Bull og Kverndokk har satt, kanskje blir for trange for dem selv.

Forsøket på å bruke det tradisjonelle som utgangspunkt og forene det med noe nyskapende, er en annen utfordring i Påske. Gamle og nye former smelter bare delvis sammen til et enhetlig kunstuttrykk. Spørsmålet er om denne sterke viljen til å skape noe nytt, egentlig får oss til å se nye og vesentlige aspekter av Strindbergs skuespill? For det må jo være noe av motivasjonen for å lage en libretto av dette materialet?

Jo visst beviser denne oppsetningen at det er mulig å lage god samtidsopera. Men samtidig skulle jeg ønske at flere operaskapere ville løsrive seg fra litterære og musikalske forelegg og føringene de legger, og ta sjansen på å skrive noe helt blodferskt, fra bunnen av.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no