Fire begravelser og et bryllup. Teater Ibsen og Fortellerfestivalen 2016 Foto: Teater Ibsen

Naken nøkternhet

– Morten Joachim er dønn ærlig og akkurat passe utleverende, skriver Gunhild Horgmo om monologen “Fire begravelser og ett bryllup”, som spilte på Teater Ibsen i april. Forestillingen gjentas på Fortellerfestivalen i Oslo i morgen.

Han sitter og spiller gitar på scenen når publikum entrer black box-salen i Teater Ibsen, møter blikkene til dem som skal overvære hans opptreden i kveld. Etter at alle har satt seg begynner han å synge, en sang om et liv med mye smerte, men med lyspunkter og glimt av håp.

I programteksten blir vi fortalt at Morten Joachim ikke står på scenen i kraft av å være skuespiller, men fordi han eier en helt spesiell historie. Han jobber som regissør og teaterinstruktør, men hvem skulle spille rollen i hans egen historie? Det måtte bli ham selv, men i denne forestillingen spiller han ingen rolle. Han er dønn ærlig, akkurat passe utleverende og har en nøktern tilnærming til historien.

Monologen er komponert med en rammefortelling som danner begynnelse og slutt. Morten Joachim bryter seg inn hos stefaren. Vi befinner oss i en ettroms leilighet i underetasjen av en blokk på Fjell i Drammen. Leiligheten er gjenskapt med enkle kulisser. Et stativ trukket med gardinstoffer fra 70-tallet utgjør bakteppet. En svart lenestol og et lite bord, med brukte glass og et askebeger, er de eneste møblene. Når historien fortelles, beveger Joachim seg i dette rommet. Når han synger, trer han ut av det sceniske rommet og setter seg på en stol med gitaren.

Rus og død
Historien starter da Joachim finner stefaren Jan Berg død i denne leiligheten. Han er en av mange i hovedpersonens nære krets som forsvinner altfor tidlig. Kvinnen som nøkternt blir presentert som «kona til Jan», var Morten Joachims biologiske mor, som døde for flere år siden. Hun slet hele sitt voksne liv med rusproblemer. Avhengigheten var lite forenlig med morsrollen. Men hun var snill, et ja-menneske, som dessverre også sa ja til alle narkotiske substanser. Vi tas med tilbake til begravelsen, hvor Joachim synger en egenkomponert sang. Da han fremfører den møter han igjen blikkene blant publikum. Som for å se etter respons på denne vonde ærligheten han formidler.

Med utgangspunkt i underetasjen på Fjell får vi får flere tilbakeblikk i hovedpersonen liv. Vi får høre om broren Jan Erik. Også han slet med rusproblemer og satt i fengsel. Hans begravelse ble den første av fire. Da han dør, gir moren opp. Hun sier at hun ikke har mer å leve for. Avvisningen i dette utsagnet er beinhard. Da moren også dør, føler Joachim lettelse, men også en slags kjærlighetssorg overfor hun som aldri var den moren han trengte.

Joachims biologiske far var heller ikke tilstede, hverken fysisk eller mentalt. Han klarte å komme ut av rusavhengigheten, men etablerte seg med en ny familie. De har hele tiden holdt kontakten, men han ble aldri den pappaen Morten Joachim ønsket seg. Også han dør uten noen form for forsoning mellom far og sønn.

Heldigvis finnes det lyspunkt i alt det mørke. Da alle sviktet, var det bestemoren som tok seg av Morten Joachim. Det var hun som serverte frokost på senga hver dag i to år, ga ham fiskeoljepiller og organiserte bootcamp i kognitiv utvikling. I fortellingen fremstår hun som den klippen av trygghet og omsorg som et sviktet barn trenger; som alle barn trenger. Senere finner et bryllup sted, uten at det blir omtalt eksplisitt i stykket. Men datteren som kommer til verden får vi høre om. Lille Leah som når alt kommer til alt er den Joachim velger å være tilstede for.

Pusterom
Humor brukes bevisst gjennom hele forestillingen. Den er relativt mørk, men gir publikum et pusterom nå og da. Humoren dukker opp når Morten Joachim etterlikner stemmen til en sliten rusmisbruker, eller når han klassifiserer lenestolen i svart skinnimitasjon som rusmisbrukernes eget møbel. Måten den tragikomiske episoden da moren var nær ved å ramle ned i hullet som brorens kiste skulle nedsenkes i, formidles på, gir publikum lov til å le, uansett hvor hjerteskjærende historien er.

Sangene, med tekst på både norsk og engelsk, skaper rytme i oppsetningen og deler opp historien i håndterbare størrelser. Selv om fortellingene formidles med nøkternhet og humor, er monologen intens. Sangene lar publikum lande med jevne mellomrom og samtidig få tid til å reflektere underveis.

Tilgivelse
I sin tekst i programmet skriver Joachim at han håper publikum kan inspireres til å forsone seg med noe som har vært vanskelig i eget liv. Å være bitter eller bære nag tærer mest på den som har disse følelsene. Kanskje det viktigste er å tilgi seg selv? Mange i publikum vil trolig også kjenne på takknemlighet overfor egen oppvekst. Omsorgen, stabiliteten og rammene som utgjorde den tryggheten barn trenger.

Joachim spør retorisk om hvorfor han velger å stå foran et publikum for å fortelle sin historie. Er det for å vise hvor bra det har gått? Vi har alle hørt om løvetannbarn, som klarer seg tross vanskelige oppvekstforhold. Da folk i farens begravelse kommer bort for å si at de forstår hvorfor Joachim har blitt en sånn fin fyr, med en slik far, får han lyst til å rope: «Jeg har blitt fin fyr sjøl»!

Og det synes som tilgivelse er nøkkelen her. I forestillingens avslutning tilgir Morten Joachim hver enkelt av sine avdøde familiemedlemmer i en gripende sekvens. Deretter synger han sangen som innledet hele historien. Og slik er ringen sluttet, om en fortelling som er alt annet enn lystbetont, men som likevel på en måte ender godt.

Da publikum forlater salen står hovedpersonen i kulissene og ser etter dem som tar med seg en liten del av hans personlige historie, en oppveksthistorie som dessverre også kan eies av mange andre.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Morten Joachim :

    Pokker heller Gunnhild! Dette må være den feteste kritikken av noe jeg har gjort ever. Takker ydmykt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER