Bilde fra Weisse Rose. Foto: Sabine Burger. Bildene er tatt ved Theater Orchester Biel Solothurn.

Mye prat og lite opera

Operafestivalen VOeX er et viktig initiativ, men første utgave ble ikke helt som forespeilet.

VOeX står for Various Operatic eXperiments, og er Nasjonaloperaens satsning på nyskrevet opera, initiert og ledet av operasjef Annilese Miskimmon. VOeX skal være en årlig festival, og første utgave fant sted i helgen.

Under fjorårets lansering ble en bred satsning presentert: Tre prosjekter skulle igangsettes hvert år, og hver pulje ville få en tidsramme på tre år til ferdig produksjon. Dette skulle i første omgang skje tre ganger, altså totalt ni bestillingsverk. Alle produksjonene får flytte inn i huset og ha tilgang på Operaens ressurser. Disse oppsetningene skulle være festivalens omdreiningspunkt: Først work-in-progress-visninger, før man fra og med festivalens tredje utgave ville få se de første bestillingsverkene som fullskalaproduksjoner på Scene 2. De tre første prosjektene var valgt ut av Miskimmon selv og ble presentert på lanseringsarrangementet, men siden, ble det sagt, skulle utvelgelsen gjøres på flere forskjellige måter. I år skulle de gå åpent ut og etterspørre idéer til nye prosjekter.

I utgangspunktet stor grunn til begeistring, med andre ord – men denne første festivalen ble ikke helt som forespeilet. For det første ble ingen nye prosjekter lansert, eller nevnt, så vidt jeg fikk med meg. Jeg har ikke hørt noen åpen etterlysning av idéer til operaprosjekter, hverken under festivalen eller i forkant. Vi fikk heller ingen underveisvisninger av de tre verkene som er under produksjon. Isteden ble noen nye elementer introdusert: Hvert år skal festivalen ha et overbyggende tema, og i år var det «stemmen». I tillegg skal konseptet utvides til å inkludere samtidsopera og nyere verk fra 1900- og 2000-tallet.

Korverk og gjestespill
Istedenfor smakebiter fra de pågående produksjonene fikk vi en panelsamtale der representanter for prosjektene fortalte litt om fremdriften, uten at det kom frem så veldig mye nytt. Komponistene Bernhard Bornstein og John Andrew Wilhite-Hannisdal har med seg Finn Iunker som librettist, og skriver på en opera om Pariserkommunen fra 1871. Komponist Synne Skouen, librettist Oda Radoor og regissør Hilde Andersen samarbeider om en fortelling der en eldre dame befinner seg – kanskje kun i fantasiens verden – ombord på Fram sammen med Nansen og en gjeng andre kvinner, som vil bli gestaltet av Operaens damekor. Kunstnerisk leder for kompaniet Babyopera, Christina Lindgren skal lage to operaer for de aller minste i samarbeid med Eivind Buene og Maja Ratkje, som skal hete Kong Vinters smerte og Orfeos tap, og er basert på arier fra henholdsvis Purcells King Arthur og Glucks Orfeus og Evrydike

Festivalens tre forestillinger var alle på en eller annen måte relatert til prosjektene og/eller til festivaltemaet – stemmen. På fredag fikk vi konserten Sirenene med damekoret, der utvalgte korverk og dikt om hav og/eller kvinnestemmer ble rammet inn av H.C. Andersens Den lille havfrue, lest på hedmarksdialekt av damekorets Kjersti Kongssund. Blant annet fikk vi høre Lili Boulangers Les Sirènes, Arne Nordheims Music to two fragments to music by Shelly, og bestillingsverkene Ulysses Commanded av Helmut Krausser og Salig Pirren av Julian Lembke. Innimellom sang og eventyr ble dikt av blant andre Adrienne Richs og Marie Takvam lest av skuespiller Gjertrud Jynge.

Programmet er satt sammen av kormester Martin Wettges og dramaturg Hedda Høyåsen-Hallesby og fungerte godt rent tematisk, men det er ikke til å komme fra at et operakor er spesialister på noe annet enn dette. Særlig de mer gjennomsiktige komposisjonene kommer ikke til sin rett gjennom store, operatiske og individuelle stemmer. Det gjør heller ikke de operatiske stemmene. Klangen blir lite homogen, og det er vanskelig å oppfatte både tekstene og harmoniene. Det var likevel noen fine musikalske øyeblikk i ytterpunktene, blant annet “Silver Key”, første sats av Nordheims stykke, som fremsto kontrollert og tilbakeholdt og mer samlet i klangen, og Ulysses Commanded, som var både ekspressivt og humoristisk og hadde stor plass til individuelle uttrykk. All ære til damekoret for å kaste seg uti noe nytt, men dette formatet virket ikke helt ferdig.

Festivalens eneste opera, Weisse Rose, skrevet av Udo Zimmermann i 1986 og aldri før spilt i Norge, var et gjestespill fra Theater Orchester Biel Solothurn. Operaen er basert på en ikke-voldelig protestgruppe med samme navn, som holdt til i München under andre verdenskrig. Vi møter søskenparet Sophie og Hans Scholl i deres siste time, mens de sitter i en fengselscelle og venter på å bli henrettet av Gestapo. Musikken er sterk og tematikken brutal, og operaorkesterets femten musikere spilte stramt og uttrykksfullt under Francis Benichous ledelse. Sangerne Wolfgang Resch og Marion Grange behersket de krevende rollene, som begge ligger helt i de øvre registrene mye av tiden, til fingerspissene. Jeg synes derimot ikke Anna Dreschers regi fungerte like godt. Historien er ikke kronologisk bygget opp, men fortelles gjennom bruddstykker av det karakterene tenker på, minnes og sørger over mens de venter på døden; barndomsminner, religiøse åpenbaringer og gjenopplevelser av den dramatiske arrestasjonen dukker opp om hverandre. Disse sekvensene er tydelig markert i musikken, og jeg synes ikke regien differensierer godt nok mellom dem. I tillegg virker personregien ofte løsrevet fra handlingen og gjør det vanskeligere å leve seg inn i det som skjer. Resultatet blir at forestillingen blir monoton, selv om musikken ikke er det.

Den tredje forestillingen på programmet sto de eldste medlemmene i Operaens barnekor for, dirigert av barnekorleder Edle Stray-Pedersen. De sang en hjerteskjærende vakker versjon av David Langs The Little Match Girl Passion fra 2007, et korverk med tekst fra H.C. Andersens Piken med svovelstikkene. Dette verket er visst heller ikke gjort i Norge før. Barnekoret imponerte stort med forestillingen Purriot og den forsvunne bronsehesten i fjor, og igjen ble jeg slått i bakken av den utrolig høye kvaliteten på arbeidet deres. Samklang, rytmisk og melodisk presisjon, diksjon, formidling – de er rett og slett gjennomprofesjonelle på alle punkter, og utgjør med god margin festivalens musikalske høydepunkt.

Komponistmangel
I tillegg til disse tre forestillingene, inneholdt festivalen hele åtte panelsamtaler. Med tanke på VOeX som arena for nyskrevet opera, var lørdagens paneldebatt Hva er en god ny opera i 2019? den klart mest interessante av disse. Miskimmon ledet selv samtalen, og i panelet satt Randi Stene, operasjef ved TSO Opera i Trondheim; Thorbjørn Tønder Hansen, direktør for Ultima-festivalen, og Kate Molleson, musikkjournalist i blant annet The Guardian. Mary Miller, operasjef ved Bergen Nasjonale Opera, hadde meldt avbud i siste liten på grunn av sykdom.

Det forekommer meg at diskusjonen om nyskrevet opera ofte blir idealistisk og lite konkret: Alle er enige om at det bør satses mer på området, men det snakkes lite om hvor de praktiske hindringene ligger. En samtale mellom de som sitter med ansvaret for programmering i det daglige – eller som Tønder Hansen sa, vi som er så “heldige og uheldige” å måtte bestemme hva som får en plass i programmet og hva som ikke får det – er derfor et godt utgangspunkt for å undersøke hvor skoen trykker. Miskimmon kom raskt inn på det åpenbare: En operasjefs evige ansvar for å selge ut huset, som alltid må veies opp mot kunstneriske hensyn. Hun hevdet at erfaringer fra kolleger ute i Europa tilsier at selv med topp kvalitet i alle ledd, svikter publikum når man setter opp nytt og ukjent repertoar. Så hvordan skapes god ny opera – som publikum vil se?

Ifølge Miskimmon er det et problem at mange komponister ikke har noe særlig erfaring med å skrive opera, og at det er vanskelig å øve på det, fordi det å prøve ut hvordan ting fungerer i praksis krever et enormt apparat. Ofte når hun er i kontakt med komponister om bestillingsverk, vil de visstnok helst skrive stort anlagte, seriøse operaer for hovedscenen på første forsøk. Hun har inntrykk av at mange ikke ser potensialet i andre former, som komedier og kammeropera, sjangre hun mener både kommuniserer godt med publikum og er et lettere sted for en komponist å begynne. Spøkefullt la hun skylden på Wagner, og hevdet han ødela moderne opera ved å sette en ny standard, der det er likhetstegn mellom størrelse og kvalitet – jo større, tyngre og mer alvorlig, jo bedre. I tillegg fortalte hun at mange av komponistene hun er i kontakt med sier åpent at de hater opera og hele tradisjonen, og mener det er en død kunstform. Lett retorisk spurte hun panelet om en som mener noe sånt ville være rett person til jobben.

Jeg går ut fra at alt dette var satt på spissen, og jeg kan ikke skjønne annet enn at Miskimmon vet at landet er fullt av habile operakomponister. Kate Molleson trakk for eksempel frem Lars Skoglunds En reise til Sri Lanka, som nettopp er en komisk kammeropera, og Rolf Wallin og Gisle Kverndokk – begge svært habile i både store og små operaformater – var gjester i paneler med andre temaer. Miskimmon understreket selv at hun generaliserte, men mye tyder likevel på at det er en reell motsetning mellom det hun leter etter og det som finnes. Det er en viktig diskusjon, spesielt i lys av at det faktisk ikke lanseres noen nye prosjekter i år likevel, men da skulle jeg gjerne hatt noen operakomponister med i samtalen.

Sidetemaet som tok over
Festivalens siste dag besto av et halvdagsseminar om stemmen, i samarbeid med Universitetet i Oslo. Jeg hadde ikke anledning til å være der og skal derfor ikke uttale meg om innholdet, men jeg vil likevel gi min fulle støtte til et slikt samarbeid. Samtidig savner jeg en annen relevant samarbeidspartner under festivalen som helhet – komposisjonsutdanninger. Det er jo dagens komposisjonsstudenter som forhåpentlig skal skrive alle disse nye operaene. Men dette fraværet føyer seg inn i hovedinntrykket etter verdens første VOeX-festival, at det som i hvert fall i utgangspunktet ble lansert som festivalens hovedformål, produksjon av ny opera av levende komponister, havnet litt i skyggen av årets spesialtema – stemmen.

VOeX er fremdeles viktig, og selvsagt må veien i stor grad bli til mens man går når man prøver noe helt nytt. Jeg beholder hatten av for både Miskimmon og Operaen som satser såpass tungt på formidling av ny musikk, enten det nå blir på den ene eller den andre måten. Men når ting blir såpass annerledes enn annonsert, og store endringer ikke nevnes med et ord, blir jeg likevel sittende igjen og lure på hvor mye kjøtt vi kommer til å få på beinet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER