Musikken!

Regissør Anders T. Andersen reiser for tiden land og strand rundt, fra teater til teater, og iscenesetter norsk skjønnlitteratur. Siden januar 2018 har han i tur og orden tatt for seg Kimen av Tarjei Vesaas (Det Norske Teatret), Om våren av Knausgård (Rogaland teater), De usynlige av Roy Jacobsen (Hålogaland teater) og nå Sult av Hamsun på Riksteatret. Mellom de litterære slagene, som også inkluderer en dugnadsbasert spillefilm basert på Vesaas´ Fuglane med seg selv i hovedrollen, har han tatt seg tid til å sette opp David Bowie-musikalen Lazarus på Det Norske Teatret.

Det spørres ofte etter meningen med å dramatisere eksisterende romaner, som jo er skrevet for å være nettopp det, romaner. Begrunnelsene varierer fra gang til gang. I tilfellet Sult handler det, med Anders T. Andersens egne ord, om at «Hvis vi ikke formidler klassikerne, er det en risiko for at de forsvinner i mylderet av underholdning». Jeg håper ikke at denne defensive begrunnelsen er representativ for mange andre enn regissøren selv. «Gi ungdommen Sult før dataspillene tar dem»-holdningen er det vel ikke så mange som tror på lenger. Aller minst de som befinner seg i litteraturformidlingens førstelinje, bibliotekarene.

Ferdigmat For øvrig tilhører ikke jeg koret som står og hyler mot det som forfatter og dramatiker Gunnar Hauk Gjengset kaller «ferdigmat i stedet for ny, norsk dramatikk». I en usedvanlig dårlig underbygget kronikk i Klassekampen nylig, basert på observasjoner av teatrene i Oslo på en tilsynelatende tilfeldig valgt dato i oktober i fjor, påstår han at dramatisert prosa nærmest per definisjon representerer «Null nyskapning». Det følger en eim av dårlig oppvarmet ferdigmat med kronikken, som åpenbart er blitt liggende i redaksjonen siden i høst uten å bli oppdatert. I et sentralt avsnitt varsler Gjengset om Oslo Nye Teaters da forestående premiere på Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen «med eller uten komma»: «Så Solstad har skrevet dramatikk også? Ingenlunde – denne oppsettingen på Centralteatret er «etter en roman av Dag Solstad», dramatisert av Ole Johan Skjelbred», skriver han og tilføyer eplekjekt: «Need I say more?».

Men nettopp den oppsetningen, som Gjengset selvfølgelig ikke hadde sett, er etter min mening et forbilledlig eksempel på hvordan skape ny dramatikk med utgangspunkt i en gammel roman! Her klarte Skjelbred og ensemblet både å rive fortellingen løs fra den epoken den utspilte seg i og å løfte fram det særegne språket til Dag Solstad.

Betændelse i Rødmen Anders T. Andersen er seg selvfølgelig bevisst nødvendigheten av å «ikke sette opp noe som er en blåkopi av boka. Vi må lage noe annet av den, samtidig som det er det samme». Og det klarer han og ensemblet – et stykke på vei.

I en panelsamtale på Litteraturhuset et par dager før premieren trakk forfatter Linn Ullman gjentatte ganger fram det grenseoverskridende språket til Hamsun i Sult: «Roserne har faat Betændelse i Rødmen», sier den navnløse hovedpersonen et sted. Det skulle, og skal vel fortsatt, et spesielt mot og en enestående språkfølelse til å skrive sånt i en roman uten å… ja, rødme. Felles for deltakerne i panelet, som ellers besto av psykiater Finn Skårderud, psykolog Peder Kjøs og teatersjef Tom Remlov, var at de var ynglinger på rundt 20 da Sult nærmest oppsøkte dem på egen hånd. En alder de antakelig deler med de fleste som har lest denne boka om en ung mann i drift, en sjølopptatt narsissist, ekstremt oppmerksom på, men uten kontakt med, seg selv. Romanen, som første gang ble utgitt i 1890, er i sin essens et avantgardistisk litterært verk, i seg selv et modernistisk gjennombrudd, i god tid før modernismen for alvor festet grepet.

I teaterversjonen har Andersen for, som han sier, å «knekke teksten inn i en annen form» fordelt denne lange, febrile monologen på tre. I tillegg til hovedpersonen, spilt av Preben Hodneland, opptrer Sverre Bentzen og Jørgen Wiig Salvesen som en slags indre stemmer som den navnløse forholder seg til og snakker med. Det er et smart grep som et stykke på vei skaper en dynamikk det ellers ville vært vanskelig å opprettholde.

Musikalsk tilstedeværelse Det hele utspiller seg i et, av Dagny Drage Kleiva, enkelt og fint scenografert høstlig scenelandskap med visne blader, en benk, noen istykkerslåtte møbler og halve bord som må manuelt reises opp og holdes for å bli hele. 1890-tallet er representert i aktørenes påkledning, Hodneland i den klassiske, loslitte dressen som til forveksling likner den Per Oscarsson bar i den ikoniske filmversjonen av Sult fra 1966.

Språkføringen er for det meste klassisk teatral, med veteranen Sverre Bentzen som den mest markante. Vi hører alt som blir sagt. Preben Hodneland er fra Lindås nord for Bergen og snakker her et teatralt finbergensk som kler figuren. Ikke minst når han juger, noe den navnløse jo gjør støtt. Hodnelands prestasjon er en tour de force under til dels vanskelige forhold. Det samme ser Julia Bache-Wiig, som gjør en fin figur som det kvinnelige fascinasjonsobjektet Ylajali, ut til å lide under. Som i den tidligere nevnte Kimen er det lite rom for pauser og ordløst spill. Med få unntak raser det av gårde fra scene til scene i et voldsomt tempo. Det snakkes nesten hele tida, noe jeg anser for å være en sjukdom som det åpenbart tar lang tid å bli kvitt i norsk teater. Tuva Syvertsen, som er til stede på scenen hele veien, har lagd, og spiller og synger, musikk med en enestående lydhørhet overfor teksten og aktørenes spill. Da er det på grensa til provoserende hvor lite teksten og spillet til gjengjeld kommer henne i møte. Flere steder legger hun seg på et komp som inviterer til et verbalt samspill som aldri kommer. Kun ett sted får musikken lov å være tilstede, som musikk. Og likevel: Syvertsen og musikken hennes har en tilstedeværelse og egenkraft som gjør den umulig å anonymisere.

Visuell balanse Som i de foregående kapitlene i Andersens litterære serie akkompagneres aktørene hele veien av dvelende, stemningsskapende videobilder på bakveggen. Det virker som det er en slags mal Andersen har lagt seg på. Hensikten er kanskje å skape en beroligende, visuell balanse overfor den vedvarende, høyfrekvente snakkingen på scenen. Bildene er fine i seg selv. På sitt beste bidrar de til å bygge opp under og utvide hovedpersonens indre liv der hvor ordene ikke strekker til. Men altfor ofte synes jeg de bærer preg av å være en mani uten klar kunstnerisk begrunnelse.

Mitt 87 år gamle følge, som er en godt trenet teatergjenger, syntes at den en time og førti minutter lange forestillingen var altfor lang, og klaget over norsk teaters «manglende evne til å begrense seg». Selv vil jeg mene at man tvert imot har vært altfor opptatt av å begrense seg og komme raskt til målet. Mulighetene for å skape de rommene og strekkene som i sin tur gir publikum rom for å ta til seg det som skjer på scenen blir ikke utnyttet. Forestillingen kunne sånn sett ha vart 20 minutter mer, og virket kortere. Nøkkelen til dette er å gi musikken og det ordløse spillet bedre plass.