Foto: Ben Speck. Idé, kunstnerisk utvikling, regi, scenografi : Maik Riebort. Lysdesign: Thomas Bruvik

Musikk = bevegelse?

Song utforsker sammenhengene mellom musikk og bevegelse, men utnytter i liten grad potensialet som finnes i samspillet mellom de to uttrykksformene.

Det er jo nå det virkelig begynner, tenker jeg plutselig idet Eva Pfitzenmaier og Maik Rieborts forestilling Song går mot slutten. Etter flere usammenhengende sekvenser med musikk og dans er det med ett som om det klaffer når forestillingen munner ut i en konsertliknende sluttdel. Utøver og musiker Pfitzenmaier bygger langsomt opp en låt sammen med musiker Øyvind Hegg-Lunde mens de står på hver sin side av black boxen på USF Verftet og spiller. Lydbildet, som består av trommer, keyboards, elektronikk, gitar og vokal, vokser og ekspanderer i rommet, og gjennomgår små transformasjoner. Et øyeblikk er alle elementene like viktige, og den markerte rytmeseksjonen smelter sammen med den myke vokalen.

Etter hvert skjærer en skarp basslinje gjennom, og låten går over i en mer progressiv fase før den til løser seg opp i et mer balladeliknende, langsomt parti med lyden av Hegg-Lundes gitar i forgrunnen. Mens utøverne spiller trekkes publikums blikk mot et dyneliknende, stort oppblåsbart objekt på gulvet. Samtidig som musikken utvikler seg, fylles objektet med luft og blir større og større. Omsider er det blitt en stor, hvit, skulpturell klump med det som likner små bein stikkende ut av seg. Pfitzenmaier begynner å skyve på klumpen, hun dytter den fra seg, og publikum dytter den tilbake til henne, igjen og igjen. Det er litt som å spille ball. Men så er det over. Lyset fra lyskasterne dør ut og publikum sitter i stummende mørke før lyset skrus på og applausen starter.

Foto: Ben Speck. Idé, kunstnerisk utvikling, regi, scenografi : Maik Riebort. Lysdesign: Thomas Bruvik

Mellom musikk og bevegelse
I forestillingen Song, som er det første samarbeidet mellom den bergensbaserte musikeren og vokalisten Eva Pfitzenmaier og koreografen og danseren Maik Riebort, er utgangspunktet enkelt nok: De ønsker å utforske sammenhengen mellom musikk og bevegelse. I programheftet til forestillingen står det at «to musikere plukker en kjent sang fra hverandre, deler den opp i sine minste elementer og overfører dem til bevegelse, for så å gjenoppbygge det som en ny sang». Videre trekker de fram musikkens evne til å fremkalle kroppslige reaksjoner som en sentral kvalitet ved musikk og som nettopp et eksempel på musikkens enorme makt på mennesker. Deretter stiller de spørsmålet: «Vil effekten være den samme hvis vi oversetter musikken til bevegelse, lys og scenografi? Hva skjer om sangeren slutter å synge og lar kroppen ta over?».

Dette er ikke første gang Pfitzenmaier, som er utdannet vokalist og utøvende musiker, og kanskje er best kjent for plateutgivelsene fra soloprosjektet By The Waterhole og bandet Krachmacher, jobber i skjæringspunktet mellom musikk og scenekunst. Foruten å ha initiert og medvirket i flere samarbeidsprosjekter tidligere, var hennes siste soloforestilling ord/word/Wort & land/land/Land på BIT Teatergarasjen i 2017 en scenisk konsert der hun med tekst, musikk og video forsøkte å nærme seg sine egne erfaringer som tysk innvandrer i Bergen. Den gangen baserte materialet seg i stor grad på hennes egne tekster, og hun fortalte små anekdoter og lekte seg med ord og stavelser på engelsk, tysk og norsk i loop-baserte lydspor der hun gjerne akkompagnerte seg selv med keyboard. Forestillingen Song markerer et klart brudd med 2017-oppsetningen, og selv om enkelte aspekter ved materialet slår meg som typisk pfitzenmaiersk, slik som en del der hun mutters alene hvisker tekst, vitner kombinasjonen av musikk og bevegelse om en uredd utøver som ikke er redd for å bevege seg over i ukjent terreng.

Danseforestilling? Konsert?
Her er imidlertid også noe av problemet. Forestillingen befinner seg et sted i landskapet mellom danseforestilling og konsert, men klarer ikke å utnytte verken rommet og scenografien eller sammenstillingen av de to kunstuttrykkene skikkelig. Publikum sitter på stoler langs scenegulvet, og det legger opp til en umiddelbar nærhet mellom publikum og de to utøverne. Trommesettet Hegg-Lunde spiller på er i den ene enden av rommet, mens keyboardene og mikrofonen til Pfitzenmaier står diagonalt på den andre siden av rommet. Det går stort sett greit i sekvensene der de spiller sammen, men avstanden kjennes litt konstruert ut, og jeg har problemer med å forstå hvorfor de har valgt dette oppsettet. At Pfitzenmaier to ganger stiller seg på to små platåer på siden av rommet mens hun gjør vokale krumspring oppleves også kunstig fordi det ikke har noen synlig funksjon for plasseringen av publikum. Dette gir også et preg av stasjonsdramaturgi som virker helt formålsløst.

Når det er sagt, er det flere interessante sekvenser der musikk oversettes til bevegelse i praksis. Helt i begynnelsen går Pfitzenmaier ut på gulvet og gjør en vokalimprovisasjon der hun synger ulike fraseringer på bokstaven a mens hun markerer fraseringene med hendene og viser et stort spenn i både dynamikk og stemmeregister. Sangen glir etter hvert mer og mer over i lyd, og når hun stiller seg på et lite platå på siden av scenen krøkes kroppen sakte sammen. Hun minner om en fugl. Hun går inn i den skjærende lyden med hele kroppen, utgir et hest, fuglelignende skrik. Omsider sier hun «aaaaa» lenge mens lyden av stemmen er som et langt, dypt knirk. Til slutt er det ikke mer lyd igjen i henne, hun har beveget seg gradvis til et nullpunkt. Tom for lyd og tom for luft. Litt som når man klemmer ut innholdet i en tannkremtube.

Pfitzenmaier og Hegg-Lunde begir seg siden ut i både rytmisk, musikalsk setningslek med tramping og klapping i skiftende tempo og en koreografert sekvens der de skyver fra seg med kroppen samtidig som de puster høylytt. Her er mye på plass, men aktørene virker ikke trygge nok til å slippe seg helt løs. Når de så går bort til instrumentriggene for å spille sammen, er dette skiftet unaturlig og bidrar til manglende flyt i forestillingen. Kanskje er det også denne manglende flyten hele veien som gjør at prosjektet som helhet er utydelig for meg, til tross for den forholdsvis tilgjengelige grunntanken om å undersøke overføringene og sammenhengene mellom musikk og bevegelse. Selv om Song avslutter med en konsertsekvens der utøverne demonstrerer sin dyktighet og musikalitet, er det ikke nok til å veie opp for et konsept som ikke helt finner sin form.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER