Foto: Samir Madad. Scenografi, kostyme: Det Norske Teatret. Lys: Martin Flack

Musiker, ikke skuespiller!

Beatur er en fantastisk entertainer med en viktig og rørende historie å fortelle. Men det er musiker, ikke skuespiller han er.

Det viser seg igjen og igjen: Det beste kommer nedenfra. Det gjelder også fenomenet Beatur, regjerende islandsk mester i beatboxing: En hyper, spinnvill entertainer som helt aleine og på no time tryller fram og fyller rommet med et komplett komp, inkludert full perkusjon, bass, scatte-vokal og englekor. Alt dette bare ved bruk av stemme, tunge, lepper og en loopmaskin.

Vokal perkusjon har tradisjoner helt tilbake til 1800-tallet. Det har vært, og er delvis, et viktig element innen både blues og jazz, men begrepet beatboxing er i dag først og fremst knyttet til hip hop-kulturen.

Beatur har allerede vært en del av det kraftfeltet hvor hip hop og teater møtes her i Norge i noen år. Driveren i dette arbeidet er SPKRBOX, en organisasjon som rekrutterer nye krefter inn til dette feltet ved å organisere alt fra lavprofilerte battles og jams til store konserter og forestillinger – og ikke minst festivaler. I disse dager pågår det en mini SPKRBOX-festival på Det Norske Teatret.

Bare tulla
I Beatur – master of the universe framstår hovedpersonen som en åpen, godtroende, hypersensitiv – og hyperaktiv – ungdom som ting liksom bare skjer med. Det er noe forutbestemt, skjebnesvangert over hans vandring gjennom livet, vokst opp som han er i et ødelagt hjem, med alkoholiserte, snart skilte foreldre, hvor det var mor som stakk. Men så er han også ekstremt musikalsk, noe som ikke kom til ham før det nesten var for seint. Da hadde han allerede vært gjennom en lang rad med begynnelser, som han ifølge eget utsagn er svært god på. Verre har det vært med oppfølging og ikke minst fullføring. Det meste havarerte i en gjørme av alkohol og dop.

Scene 3 er som alltid sparsomt møblert. På midten står boxen hans på et bord befolket med en masse ingredienser fra gutterommet, små warriors, motoriserte roboter, et utvalg caper, masker, borger og en overdimensjonert rubiks kube. Til høyre en lenestol.

På scenen begynner han bokstavelig talt ansikt til ansikt med døden ved å mime ulike måter å avslutte livet på. Hver gang avbryter han med en smilende «jeg bare tulla»-mimikk overfor publikum som responderer med applaus etter hvert forsøk. Derfra går turen, ved hjelp av en miks av fortellerteater, miming og, selvfølgelig, beatboxing, tilbake til utgangspunktet gjennom alle de repeterende begynnelsene.

SPKRBOX skal altså være et møte mellom hiphopscenen og teatermiljøet, mellom gatekulturen og finkulturen, men her synes jeg det i for stor grad går på teatermiljøets premisser. Det er det fortellermessige, ikke det musikalske som danner premissene for denne monologen. Og det er egentlig urettferdig overfor Beatur. For det er ikke skuespiller, og heller ikke mimekunstner, han først og fremst er.

Blokk til blokk
Her er det fristende å sammenlikne med en annen, sentral SPKRBOX/Det Norske Teatret-produsert oppvekstfortelling med samme tematiske utgangspunkt: Blokk til blokk, regissert av «Mor SPRKBOX» Cici Henriksen, sammen med Hedda Sandvig, hvor musikken var utgangspunktet, middelet og målet. Der sto Don Martin og brødrene Castro fjellstøtt, og gjennom hele forestillingen fikk de lov til å spille på det de er best på. I oppfølgeren Linje 5, med samme regissører begrenset Don Martin skuespillerinnsatsen til å sitte på et t-banesete med hetta over huet fram til han reiste seg opp og leverte en rap med full scenisk tilstedeværelse, for så å sette seg ned igjen og dra hetta tilbake der den hører hjemme.

Essensen i Beaturs historie, slik den her spilles, er repetisjonene: Han havner utpå og drar seg inn, igjen og igjen. Noe som er et forståelig scenisk valg, med potensial. Men det mangler et ordnende dramaturgisk ledd som kunne vektlagt repetisjonene i forhold til hverandre, og skapt en rytme og en dynamikk som sørger for en følbar framdrift i fortellingen.

Missing link
Og ikke minst skjemmes det hele av et gjennomgående, altfor vanlig, (feil)grep fra fortellerteatertradisjonen: å først fortelle hva som skal skje for deretter å vise det. Tydeligst og verst når han, i en av de utallige håpløse situasjonene han havner i, innrømmer at han ikke er mer macho enn at han gråter på ordentlig, for deretter å spille at han gråter. Det taler for så vidt til hans fordel at han ikke greier å gjøre det på en troverdig måte. Fyren er rett og slett altfor ærlig. Det forundrer meg at en så oppegående, erfaren regissør som Toril Solvang har falt for fristelsen til å la sånne ting passere.

At disse tingene slipper gjennom tipper jeg har med den musikalske missing linken å gjøre. Toril Solvang er først og fremst teaterregissør, og kanskje derfor har hun latt musikken seile sin egen sjø i sin kommunikasjon med utøveren og overlatt den til ham. Flere ganger lar hun Beatur synke ned i lenestolen for å snakke liksom dypsindig, lavmælt og alvorlig om sine livsvalg. Valget er forståelig. Hvis man tar utgangspunkt i at beatboxing er spektakulært og høylytt, alltid, er det nødvendig med temporære hvileskjær. Men sånn trenger det jo ikke være!

Igjen: Beatur er ikke først og fremst skuespiller, men når han innimellom – og altfor sjeldent – bryter ut i dans er det umulig å ikke la seg rive med.

Nullstilt åpenhet
«Om å komme dit du er, ikke på grunn av, men på tross av», er den presise beskrivelsen Blokk til blokk gir seg selv, og det passer like godt til Beaturs historie. Det er en viktig, til tider rørende, fortelling preget av en nullstilt åpenhet som den nå voksne, fremdeles kjempende, tobarnsfaren «Beatur The Awesome Bjartur Guðjónsson» har bevart tvers gjennom det infernoet han har vært gjennom. Men Beatur – master of the universe har en bedre, mer utviklet og mer musikalsk fundert forestilling i seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER