Muligheten til å jobbe i fred og ro

Fra kl 15.00 til midnatt førstkommende fredag kan publikum få innblikk i husdramatikernes arbeid gjennom det sceniske programmet Husdramaraton på Dramatikkens Hus. Den 27.mars går søknadsfristen ut for husdramatikerprogrammet for 2016-2017, hvor åtte nye dramatikere tilbys teaterfaglige ressurspersoner, prøverom og visningsmuligheter i to år, samt et stipend på kr. 200.000,-. Men hva innebærer det å være husdramatiker – og hva har det betydd for de deltakende? Scenekunst.no har snakket med fire av dramatikerne, som alle fremhever viktigheten av tid og (økonomisk) rom til å skrive i fred og ro.

Heløe, Liv

Liv Heløe. Foto: Kristin Von Hirsch

Hvordan har perioden som husdramatiker vært – hvordan har du arbeidet? -Jeg har prioritert ting som har opplevdes viktig for meg, arbeider som ikke har en bestiller – ting jeg ellers ikke ville gjort. Stipendet, 100 000,- i året i arbeidsstipend som del av programmet, gir en økonomisk plattform. Man må selvfølgelig tjene mer i løpet av et år, men denne basisinntekten muliggjør prosjekter som ellers ville havnet bakerst av økonomiske grunner. Jeg har forsøkt å utfordre meg selv kunstnerisk, ta sjanser og utforske forfatterstemmen. Vi har tre-kvart år igjen, det er ikke lenge! Jeg skal etter beste evne søke å utnytte tiden.

Muligheten til å prøve ut ting i verksted, samt ha tilgang til kjempegode skuespillere og instruktører er en gave, en luksus. Selv om verkstedene er korte, gir de mye. Tradisjonelle arbeidsstipend er selvsagt verdifulle – men tilgangen til huset gir noe ekstra. Det skaper tilhørighet og man blir mindre alene i arbeidet. Det å ha samtalepartnere, at man har noen som vil lese og ta en uformell samtale når som helst, har vært veldig givende. Man blir svært målrettet av å gjøre bestillingsverk – disse rommene hvor man kan forske uten tids og produksjonspress, har betydd mye og blitt en unik sjanse for meg akkurat nå.

Hva innebærer det å være husdramatiker? -Vi er nok husdramatikere på seksten forskjellige måter, men vi deltar på disse husdramaraton’ene og noen ganger møtes vi mer tilfeldig – ellers er det ikke samarbeid utover det vi tar initiativ til selv. Vi har ingen andre forpliktelser enn å vise til produksjon, og ha progresjon, men vi løser det ulikt.

Noen tanker om hvordan det bør videreføres? -Ordningen har fungert bra for meg, men jeg kan ikke svare på vegne av de andre. Alle er solister – men det er gøy med maraton for å se hverandre og gjennom maraton utfordres man til å presentere noe som kanskje ikke er helt ferdig – det er spennende.

Hans Petter Blad

Hans Petter Blad. Foto: Kristin Von Hirsch

Hvordan har perioden som husdramatiker vært – hvordan har du arbeidet? -Jeg skriver relativt selvgående, så jeg har brukt huset mer 1:1 – lesere og konsulenter har vært ressursene jeg har benyttet mest. Jeg har brukt gulvet i bare én dramatisert lesning av et filmmanus, i et samarbeid med Norsk filminstitutt, hvor prosjektet gikk ut på å se en filmtekst som scenetekst. Jeg har hovedsakelig forholdt meg til én dramaturg, Ole Johan Skjelbred, og konsentrert meg om ett tekstprosjekt som hadde vært nærmest umulig å få til uten dette programmet.

Det er en musikaltekst, Opium, som omhandler moteskaperen Yves Saint Laurent (YSL) og hans elsker/ektemann/forretningspartner Pierre Bergé. Prosjektet går ut på å gripe et eksisterende materiale og omsette det til en dramatisk tekst – med musikk av Pet Shop Boys. Jeg vil veldig gjerne at det skal bli akkurat den musikken, og den har latt seg oversette til norsk overraskende lett. Det har vært utrolig spennende å gå inn i den kulturen og kjærlighetshistorien til YSL, og se på den som et bilde på forrige århundres ulike kanter. Blant annet om homoseksuelles rettigheter, gender/seksualitet, rasespørsmål i moteverdenen, det postkoloniale (Saint Laurent ble født i Algerie) etc. Jeg har lest masse om YSL, om fransk mote etc.

Hans Petter Blad (Forteller) og Ole Johan Skjelbred (YSL), Husdramaraton 2014. Foto: Katharina Barbosa

For mitt vedkommende har det vært frigjørende å kunne bruke dette husdramatikerprogrammet som et instrument til utforskning, et forskningsprosjekt hvor jeg har hatt anledning til å gjøre masse research – noe som ikke hadde vært mulig uten denne ordningen. Regissør Ole Anders Tandberg er interessert i prosjektet, men det må forankres i et teater først, selvfølgelig, for at det skal kunne virkeliggjøres.

Hva innebærer det å være husdramatiker? -Den nærmeste man kommer en forpliktelse har vel vært noen hyggelige forespørsler om å reise steder for å intervjue kollegaer, blant annet. Eksempelvis var det en satsning på dramatikk på Lillehammer i fjor hvor jeg deltok som intervjuer. Det er andre dramatikere som har utforsket prosjekter mer direkte på gulvet, mens jeg er mer den tradisjonelle forfatteren som liker å sitte alene å skrive. Selve skriften er for meg knyttet til skrivebordet, på god og vondt.

Har du noen tanker om hvordan husdramatikerprogrammet bør videreføres? -Jeg er veldig fornøyd med programmet slik det har vært, og tenker at friheten til å jobbe selvstendig bør bevares. Mange av oss liker ensomheten i skrivingen, men det er samtidig viktig å gjøre broen mellom dramatikerne og teatrene lettere å krysse. Hvis noen av tekstene som har vært utviklet her blir satt opp et sted, så er det kanskje også mer sannsynlig at teatrene følger med på husdramatikerne. Men for meg har det vært en gevinst å kunne skrive og gjøre masse research, i fred og ro.

Lisa B. Lie

Lisa B. Lie. Foto: Kenneth Homstad

Hvordan har perioden som husdramatiker vært – hvordan har du arbeidet? -Det er først nå jeg egentlig begynner å skjønne hvordan man kan bruke programmet. Jeg bruker kontoret veldig mye, og setter pris på å ha tilgang til et miljø og de ressursene som huset tilbyr – det er veldig verdifullt. Det frigjør mye tid, slik at man kan gå mer inn i hvert prosjekt. I tillegg til skrivestipendet byr også programmet på et interessant faglig miljø. Man kan få så mye tilbakemelding som man selv trenger. Jeg opplever Dramatikkens Hus som et veldig fleksibelt hus som lar folk få lov til å jobbe, og det er kanskje det viktigste. Det finnes mange residensprogrammer som innebærer mye tid til presentasjon av presentasjon, mens her ligger fokuset på selve arbeidet – at man selv bestemmer.

Jeg har for min del brukt mest tid på tekstarbeid. Jeg bruker lokalene mye og jobber her, men siden jeg har en scenekunstbakgrunn så har jeg et større behov for å jobbe med selve teksten enn de sceniske tingene. Jeg har testet ut ulike format på scenetekst som jeg selv ikke ville gjort – ser på hva noe kan være, hvordan det kan bli.

Hva innebærer det å være husdramatiker? -Jeg føler at det innebærer at man bruker huset, at man tar litt ansvar for å finne mulighetene for seg selv, Det er opp til deltakerne å finne ut av det, og det tar gjerne litt tid. Den erfaringen kunne nok vi delt med de nye husdramatikerne.

Har du noen tanker om hvordan husdramatikerprogrammet bør videreføres? -Jeg synes Dramatikkens Hus har vært på rett spor gjennom lite tvang og overstyring, og maksimalt fokus på det kunstneriske arbeidet på den enkelte dramatikeres premiss. Det er stadig mer unikt i det kulturpolitiske klimaet vi jobber i nå – det har vært veldig fint å ha et fokus på å lage kunst. Det er ikke noe press på hvor stor produksjonen skal være, og det er stor forståelse for hvor tidkrevende dette arbeidet er, uten noe krav om å levere et ferdig produkt. For å si det enkelt: penger er tid, og tid er gull verd.

Kristofer Blindheim Grønskag

Kristofer B. Grønskag. Foto: Andrea Haugerud Hovik

Hvordan har perioden som husdramatiker vært – hvordan har du arbeidet? -Den største forskjellen er nok at man som husdramatiker har tilgang til noen som kan gi tilbakemelding på arbeid – samt at man har en tilgang på verksted og at Dramatikkens Hus skaffer instruktør, skuespillere etc. til verksteder. Ellers er selvsagt den økonomiske støtten svært viktig, det gir en trygghet til arbeidet. I tillegg har jeg satt stor pris på det faglige påfyllet gjennom muligheten til å dra på kurs i Dramatikkens Hus’ regi – blant annet radioteaterkurs og dukketeaterkurs.

Hva innebærer det å være husdramatiker? -Det er lagt opp til å være veldig individuelt, men det handler vel om å bruke ressursene huset kan tilby på en eller annen måte. Noen foretrekker å jobbe først på gulvet og la teksten komme etter det, mens jeg er kanskje mer konvensjonell: skriver først, har verksted etterpå og lar det utvikle seg der. Hver enkelt dramatiker må finne sitt eget prosjekt i det, og Dramatikkens Hus har vært veldig åpen for hvordan vi vil jobbe.

Det første året i programmet bodde jeg i Trondheim, og nå bor jeg i Fredrikstad. Det at jeg er der mindre fysisk, denne geografiske periferien, har nok en innvirkning. Det er sannsynligvis enklere å ha nærmere dialog med huset om man er geografisk tett på, men jeg mener det er prinsipielt viktig at tilbudet gjelder også dramatikere som ikke bor i Oslo, slik det har gjort i denne omgang.

Har du noen tanker om hvordan husdramatikerprogrammet bør videreføres? -Dramatikkens Hus har selv gjort en vurdering på dette ved at det nå er det færre som tas opp – og det tenker jeg er ganske smart. Det letter nok arbeidsbyrden for ganske mange, både administrativt og logistisk, og ikke minst for teknisk avdeling når vi skal ha store prosjekter, som for eksempel kommende Husdramaraton. Dramatikkens Hus skal jo også være et sted for ikke-husdramatikere som kan utvikle ting, og med færre husdramatikere blir det kanskje større spillerom for dem, og for huset.

Jeg er fornøyd med opplegget og føler meg privilegert som har fått oppleve dette. Det rent sosiale aspektet er veldig hyggelig, siden det ofte er en litt ensom jobb å være dramatiker. Det er fint å få bli kjent med kollegaer og deres måte å jobbe på, både andre dramatikere og skuespillere etc.