Fredrik Brattberg. Foto: Chris Erichsen

Mulig avvikling av Ibsenprisen

Skien kommune vurderer å legge ned Den nasjonale Ibsenprisen. I dette debattinnlegget skriver dramatiker og tidligere mottaker av prisen, Fredrik Brattberg, om betydningen av prisen for norsk dramatikk. Innlegget ble først publisert i Telemarksavisa.

I 35 år har Ibsenprisen blitt delt ut av Skien kommune. Nå kan prisen bli satt på pause i to år for så kanskje å forsvinne helt. Det hele avgjøres i bystyret i Skien fredag.

I 2012 fikk jeg Ibsenprisen for mitt stykke «Tilbakekomstene». Året etter ble stykket satt opp på et teater i New York, og der var det ikke én gang mitt navn ble nevnt uten at det ble introdusert med «The Ibsen Award winning playwright….». At Ibsenprisen er en nasjonal pris som deles ut i et lite land, og at jeg – som er bosatt i Porsgrunn – faktisk kan gå hjemmefra og til der prisen blir delt ut, syntes ikke å bety noe som helst. Alt dreide seg om The Ibsen Award – en pris større enn Skien og Norge.

I kommunedirektørens begrunnelse for å avvikle prisen, står det at «Trenden de siste årene har vært dramatiseringer enten av populære romaner, eller av klassikere. Det er lenge mellom hvert originalverk.» Det er sant at det gjøres mange dramatiseringer om dagen. Men samtidig skrives og oppføres det mer norsk samtidsdramatikk (jf. originalverk) enn på kanskje hundre år. I katalogen «Norwegian drama now» skriver leder i dramatikerforbundet, Monica Boracco, at norsk dramatikk er inne i en ny gullalder, og at vi faktisk må tilbake til Ibsens og Bjørnsons tid for å finne tilsvarende. Da Ibsenprisen ble opprettet i 1986, var det knapt noe som het norsk samtidsdramatikk. For å vende om på det ble Norsk dramatikkfestival etablert og Tom Remlov startet noe som vi i dag kaller for bergenprosjektet hvor han rekrutterte skrivende talent til scenen. Herifra dukket blant annet Jon Fosse opp. I dag kan Dramatikkens hus – som er et forholdsvis nyopprettet nasjonalt utviklings- og kompetansesenter for dramatikk – vise til en stadig økning av både skriving og produksjon av nye originalverker. I 2014 bidro huset til utviklingen av 29 nye teaterstykker hvorav 17 ble oppført, i 2018 var tallet økt til 69 titler hvorav 43 fant veien til scenen. Med andre ord, Ibsenprisen kommer langt, langt mer til sin rett nå under den nye gullalderen, enn da den startet for 35 år siden og norsk samtidsdramatikk var i en bølgedal.

Videre fremholder kommunedirektøren at dramatikerens kår har endret seg til det bedre siden opprettelsen av prisen. «Det er i dag langt flere ordninger for dramatikere, for eksempel ordningen med 2-årig stipendopphold på Dramatikkens Hus, flere stipendordninger, flere studietilbud og ikke minst litteraturhus og bibliotek som tilbyr oppdrag.»

Når det både skrives og satses på norsk samtidsdramatikk, forbedres også dramatikerens levekår. Likevel er ikke dramatikerens økonomiske situasjon gode argumenter for å legge ned prisen. Å skrive et helaftens teaterstykke tar omtrent et års tid, og får man stykket antatt ved et norsk institusjonsteater tjener man omlag 300 000 kroner. I det toårige stipendoppholdet på Dramatikkens Hus som det vises til, er stipendet på 115 000 kroner pr. år. Men først og fremst: Skal man avgjøre om en pris skal videreføres eller ikke, så er prismottakernes økonomiske situasjon irrelevant. Intet fornuftig menneske vil foreslå å legge ned nobelprisen i kjemi fordi kjemikernes økonomiske kår har blitt bedre. Prispengene er ment å gi prisen ekthet og tyngde, lik OL-medaljen har litt ordentlig gull i seg – og de skal i prinsippet ikke finansiere noens videre arbeid. Einstein, eksempelvis, brukte nobelprispengene til å betale ut kona og få sin etterlengtede skilsmisse. Jeg brukte prispengene til å drenere kjelleren – noe jeg ikke ville brukt et arbeidsstipend fra Kulturrådet til.

Skien kommunes fundamentale problem når det gjelder å satse på Ibsen, er at de vender Ibsen mot sine egne innbyggere og ikke evner å gjøre ham relevant nok utover seg selv og sin egen by. Ibsenprisen er et hederlig unntak. Går man inn for å avslutte prisen, så er det å gjøre kuttene og forandringene i feil ende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER