Nordisk partitur – flukt og forvandling, av Janne-Camilla Lyster. Dansens Hus 2015.

Møtet mellom det planlagte og det tilfeldige

KRITIKK: Sjelden blir noe vakrere enn når det planlagte og det tilfeldige møtes. Men jeg savner også noe, skriver Chris Erichsen om Janne-Camilla Lysters nye forestilling Nordisk partitur: Flukt og forvandling.

Når dansekunstnere gir seg i kast med ord kan resultatet bli uklart og forvirrende, og rett som det er blir det bråk. En årsak kan være at dansen er der fordi den kan uttrykke noe ordene ikke kan – at dans er dans og ord er ord og aldri skal de to møtes. ”Men hvem var vi om vi ikke forsøkte,” som Per Olov Enquist har skrevet om de stadige forsøkene på å beskrive kjærligheten.

Janne-Camilla Lyster er noe så sjeldent som både forfatter og dansekunstner, og de to kunstformene er da også basisen for hennes pågående forskningsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo.

– Jeg er opptatt av at det burde finnes tekstlige utgangspunkter for dans på samme måte som scenetekst i teatret, sa hun i et intervju med Venke Sortland her på Scenekunst.no for to år siden.

Siden har hun skapt flere forestillinger med dette som utgangspunkt, noe som har skapt engasjement og debatter som tyder på at temaet, til tross for den rivende utviklingen de siste årene, fortsatt er kontroversiellt. Tidligere i høst viste hun forestillingen Gult lilla grønt, en adapsjon av et nyskrevet ”koreografisk manus” av forfatteren Hanne Ørstavik, etterfulgt av et live-intervju med Lyster.

Kunstnerisk prosess
I ettertid skrev professor Gunn Engelsrud ved NIH et blogginnlegg om prosjektet som også ble gjenpublisert her på Scenekunst.no, der hun argumenterte for at tekstgrunnlaget for forestillingen burde vært delt ut til publikum,  i og med at Gult lilla grønt var en del av et kunstnerisk forskningsarbeid med en etterfølgende samtale. Uten teksten ble publikum slik Engelsrud så det, fratatt muligheten for innsyn ”i hva den kunstneriske prosessen mellom de to kunstnerne Lyster og Ørstavik har bestått av”. Lysters svar var at det var dansen som var verket, ikke teksten. Publikum måtte ikke få ”inntrykk av at de måtte ha lest teksten på forhånd, eller at de måtte sitte og sammenligne teksten og koreografien i etterkant.”

Om det er denne debatten som ligger til grunn for at alle får manus stukket i hånda før de går inn i salen til den nye forestillingen Nordisk partitur: Flukt og forvandling, kan man jo bare spekulere i. Men der får alle som vil det innsynet som Engelsrud etterlyste, komplett med tekst, struktur, tidslinje og medfølgende forklaring.

Adapsjon
I Flukt og forvandling har fem dansere fra alle de nordiske landene fått i oppgave å gjøre en adapsjon av hvert sitt koreografiske manus, skrevet av Janne-Camilla Lyster. I tre måneder har de jobbet hver for seg i sine respektive land og siden blitt ført sammen på scenen.

Jeg blar i heftet, leser litt her og der:
 

”du befinner deg langs utkanten av rommet: du er et langstrakt alvorlig barn, du danser for et ekorn”.

”Du snur deg som en nyforgiftet Snøhvit, hopper kort som dverg, et kjærtegn som hund. en vekslende kjærlighet: hest og broderi. snø og jeger. nål og kniv.”

”hvorfor du går baklengs hjem fra skolen, hvorfor du går forlengs til havet”.

 

Presise, sterke tekstlige bilder. Men jeg lukker igjen heftet. Det er for mange folk rundt meg. For mye lyd.

Planlagt og tilfeldig
I Dansens Hus' lille sal sitter vi i en firkant rundt et hvitt gulv. De fem danserne, alle kvinner, kommer inn, alle kledd i påfallende nøytrale klær, noen barbeinte, noen med sko på. De beveger seg, uavhengig av hverandre, noen mykt og langsomt, noen stilisert og lett spastisk, noen midt imellom. Hos meg oppstår det bilder av: Beskyttelse. Invitasjon. Dyr. Barn. Kort sagt: Noe jungelaktig. Toner passerer forbi, berører dansernes bevegelser og forsvinner igjen. Plutselig kommer det noe synkront ut av kaoset, som et lyn, i en brå bevegelse mellom to av danserne. Før de er tilbake i sine egne univers. Noen klikkelyder blander seg med de forbipasserende tonene og forsterker det jungelaktige. Danserne beveger seg som dyr, noen slår over i vadefuglaktige bevegelser med reminisenser av robotaktig hiphop-dans.

De har antennene ute, følger varsomt med på hverandre. En har en oppvisning mens de andre sitter på bakken og steller med sitt. Noen ser ut til å gjøre en danseparodi – og gir det opp igjen. I perioder er det som om de bare er på en forsiktig søken etter sitt eget uttrykk, eller dets kilde…

Sjelden blir noe vakrere enn når det planlagte og det tilfeldige møtes. Og det er det Janne-Camilla Lyster her har lagt opp til. Danserne er hele tida intenst konsentrert om sitt eget arbeid, men fra tid til annen tangerer de hverandre med en nesten sjokkartet presisjon.

Møtepunkter
Hjemme igjen åpner jeg partituret. Jeg oppdager at også tekstene har flere møtepunkter: ”du befinner deg langs utkanten av rommet” står det i alle sammen. Jeg leser: ”Ikke kan jeg forstå hvilken vei du gikk”, og ”Gjenkjennelse: en tom huske”, og ”Tvilen er lysende, klar”. Ordene befrukter bildene jeg har i hodet av danserne. Det fungerer.

Men jeg savner noe. Det snakkes ofte om hierarkier innen scenekunst; ikke bare mellom teatersjef, dramaturg, dramatiker, regissør, skuespiller osv. men også, spesielt i dans og i diverse hybrider, mellom regi og koreografi eller mellom tekst og kropp. Men det snakkes merkelig sjelden om det ytre og det indre. I Flukt og forvandling er det kroppen og dens bevegelser som dominerer. I partituret er det satt opp en skjematisk struktur, og ære være den; det er blant annet den som ligger under disse magiske møtene mellom det tilfeldige og det planlagte.

Men selve teksten vitner om at det har foregått noe på innsiden av forfatteren og koreografen. Jeg savner følelsen av at det foregår noe også på innsiden av danserne.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER