Hamlet av Teater Jaguar, MiniMidiMaxi 2015. Foto: Henri Kokko Foto: Henri Kokko

Morsom Hamlet med kommunikasjonsproblemer

KRITIKK: – Spillestilen er tidvis overdreven og litt slapstick-aktig, men det er også her jeg opplever at forestillingen er på sitt mest vellykkede med tanke på barnas respons. Hilde Elisabeth Bjørk har sett svenske Teater Jaguars Hamlet på Mini Midi Maxi i Bergen.

Svenske Teater Jaguar gjestet Mini Midi Maxi-festivalen i Bergen forrige uke med en komprimert og visuelt nedstrippet versjon av Shakespeares Hamlet tilpasset barn fra ti år og oppover.

De tre skuespillerne starter forestillingen med å introdusere seg selv og forklare hvem som spiller hvilke roller. Mens Emil Klingvall bare har én rolle, Hamlet selv, har de to andre skuespillerne henholdsvis fem og fire roller hver. Polonius, Laertes, kong Claudius, Gjenferdet og Gyldenstern spilles av Torben Sigelius Kulin, mens Louise Juliusson veksler mellom dronning Gjertrud, Ofelia, Horatio og Rosenkrantz. En ny karakter signaliseres gjennom enkle og kjappe kostymeskift som foretas bak en skillevegg på scenen, som for øvrig også er eneste scenografi, samt ved at de endrer dialekten de snakker. Dette er egentlig et sobert og velfungerende grep hva gjelder kostymer, men når publikummet stort sett består av norske tiåringer, så byr ulike svenske dialekter på noen kommunikasjonsutfordringer.

Humorversjon
Karakterene i Hamlet har gjennomgått en tilpasningsprosess slik at barna skal kunne identifisere seg med dem, noe som her resulterer i at de blir litt stive og stereotype. Hamlet portretteres som en typisk unggutt, litt keitete, men også opprørsk. Ofelia skildres som en forelsket fjortis som knisende tagger «H hjerter O» på veggen og tvinner sin far Polonius rundt lillefingeren.

Spillestilen er tidvis overdreven og litt slapstick-aktig, men det er også her jeg opplever at forestillingen er på sitt mest vellykkede med tanke på barnas respons. Det komiske ligger og lurer under overflaten gjennom hele forestillingen, selv de mest dystre og alvorlige scenene avvæpnes av en dash humor. Som når Gjenferdet etter å ha fortalt Hamlet at det var hans onkel Claudius som drepte ham, sier farvel og skal til å gå bak skilleveggen, før han så snur seg mot publikum og roper ut et ungdommelig «tjenare». Her snakker han barnas språk, og det mottas med latter fra salen. Heller ikke en av stykkets mest kjente og kanskje sterkeste scener, Hamlets betraktninger rundt det å være eller å ikke være, unnslipper humorens brodd. Scenen avbrytes etter kort tid av Rosenkrantz og Gyldensterns grandiose og fjollete entré ridende på lufthester, akkompagnert av barnas latter.

Den skjøre balansen mellom teater og virkelighet er også hele tiden til stede og eksplisitt tematisert: Skuespillerne får et problem i det dysten mellom Laertes og Hamlet skal avgjøres mot slutten av stykket. På scenen står Claudius, Gjertrud og Hamlet, men hvor er Laertes? Kulin kommer så på at det jo er han som spiller Laertes, og skynder seg derfor bak skilleveggen for å skifte. Dette er morsomt, og det at barna ler er selvfølgelig positivt. Men i perioder hvor latteren stilner, ser det ut til at skuespillerne ikke helt klarer å holde på barnas oppmerksomhet.

Språklig barriere
Uten å snakke på vegne av alle barna eller undervurdere deres evne til å forstå på tross av språklige utfordringer, opplever jeg at språket ble en barriere for mange. Når Kulin to ganger i løpet av forestillingen ber barna om å «blunda» i tre sekunder, for når de åpner øynene igjen skal det ha gått to uker på slottet, ser det ut til at barna ikke skjønner hva «blunda» betyr. Dermed får de heller ikke ta del i denne teatermagien som Kulin refererer til når tiden på mystisk vis går fortere i teatret. Eller når Horatio med (nesten uforståelig) svensk-amerikansk dialekt stiller et spørsmål til publikum, uten å få respons fra barna. Det er nok ikke fordi de ikke er interessert i spørsmålet, men heller at de har vanskeligheter med å forstå hva han sier, noe jeg ved et tidspunkt også hører en gutt bak meg eksplisitt fortelle sidemannen.

I tillegg skjer og snakkes det tidvis for mye samtidig på scenen, noe som fører til at enkelte viktige poenger i historien ikke kommer tydelig nok fram. For eksempel i scenen hvor Polonius gjemmer seg bak gardinet (her skilleveggen) under Gjertruds samtale med Hamlet, er det så mye samtidig snakk at det er så vidt man får med seg Hamlets kommentar om at han «lukter en rotte» før han så stikker Polonius ned. Hvis jeg ikke kjente til historien, tror jeg ikke at jeg hadde klart å henge helt med her.

Kommunikasjon mellom scene og sal er en helt essensiell del av en teaterforestilling, men viktigheten av denne blir kanskje ekstra tydelig i barneteater. Å engasjere barna i det som skjer på scenen gjennom direkte kommunikasjon med salen, er ofte avgjørende for å kunne holde på barnas oppmerksomhet over lengre tid, samt for å kunne gi dem en helhetlig teateropplevelse. En slik kontakt mellom scene og sal forsøkes i Hamlet, men de svenskspråklige skuespillerne kommer litt til kort med et norsk publikum.


Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER