Foto: Kristinn Gudlaugsson

Morskap

Ibsen er død. Leve Ibsen. Lille Leiolf harselerer kjærlig med den norske Ibsen-tradisjonen og lager med det veldig godt teater.

Det tar lang tid før den første replikken ytres i Lille Leiolf av Kristinsdottir/Willyson. Når den omsider kommer, slår det meg hvor vanlig dette er i nåtidige oppsetninger av Henrik Ibsens samtidsdramaer. Det er som om den klaustrofobiske atmosfæren i rommet skal etableres før karakterene får si noe. Å innlede med dette grepet gir meg umiddelbart en forståelse av hvilket teaterlandskap vi befinner oss i, og hva det er Lille Leiolf vil kommentere. Langsomt begynner det en fest av satirisk teaterforståelse som både viser oss det ibsenske dramaets absurditeter og hyller ham fra ende til annen.

Lille Eyolf
Lille Leiolf er en slags oppfølger til Henrik Ibsens Lille Eyolf. I Lille Eyolf bruker den ni år gamle gutten Eyolf krykker, fordi han ble skadet etter å ha falt ned fra et bord da han var liten. Foreldrene hans, Rita og Alfred Allmers, passet ikke godt nok på ham. Hos Ibsen er omsorgssvikten er smurt tykt på, og det hele ender med at Eyolf drukner, enten ved uhell eller med vilje. Etter et opprivende oppgjør bestemmer foreldrene seg allikevel for å fortsette å leve sammen, og de vil vie sine liv til stedets fattige barn. Det er også sterke symbolske aspekter ved Ibsens tekst. Familien får besøk av Rottejomfruen som vil hjelpe dem med å fjerne det som gnager. Eyolf følger etter henne når han faller i vannet. Det antydes et incestuøst forhold mellom Alfred og halvsøsteren Asta, men det avdekkes at Asta ikke er Alfreds biologiske søster på grunn av Astas mors utroskap. Selv om Rottejomfruen er fraværende i Lille Leiolf, er det incestuøse og seksuelt utsvevende nærværende, og det vris og vendes på det symbolske landskapet.

Når Lille Leiolf begynner, er det gått ti år. Rita og Alfred er ferdige med et senter for åpenhet som skal bære Eyolfs navn. Der skal de være åpne om manglende kjærlighet. Utover det er det litt vanskelig å forstå akkurat hva de skal drive med på dette senteret, men det er også litt i Ibsens ånd. Kvelden før åpningen kommer Alfreds halvsøster Asta (Josephine Kylén­Collins) og hennes mann Borgheim (Per Magnus Barlaug) på besøk. De har ikke sett hverandre siden Eyolf døde, og ingen forsøker å skjule de konfliktfylte og sterkt seksuelt ladede forholdene.

Store scene på Black Box teater er på ibsensk vis innredet som en stue. Møblene er laget av noe som ser ut som bjørkerøtter, og Rita, spilt av Hildur Kristinsdottir som også har regi, sier på et tidspunkt at det er drivved. Selv om jeg synes det ligner mer på noe man finner i skogen enn på stranden, fungerer de store, klumpete tremøblene fantastisk som scenografi. Møblene ser så rare ut, samtidig som de viser en stilbevissthet som gir et borgerlig tilsnitt. Det synes jeg passer forestillingen veldig godt. Bakerst på scenen sitter musiker Martin Langlie og spiller live på elektronikk og trommesett gjennom hele forestillingen. Det gir lyden en fin nærhet, men jeg synes også de med det lager en synlig arbeidsplass som passer universet.

Moderlighet
Et av forestillingens viktigste temaer er morskap. Det er ikke så vanlig å bruke sceneteppe i en black box, men her er et hvitt teppe trukket for før forestillingen begynner. På teppet er det projisert et bilde av Hildur Kristinsdottir. Hun er naken og gravid. Bilder av nakne, gravide kvinner er en helt egen sjanger. Det kan oppleves litt klisjémessig, men samtidig har det noe vakkert ved seg. Lyset rundt projiseringen gir meg en madonna-assosiasjon. Det er også noe interessant ved at graviditeten på bildet er helt reell, noe som betyr at selv om Kristinsdottir her spiller Rita Allmers, står morskapet frem som noe som også ligger utenfor fiksjonen og gis en fysisk og faktisk dimensjon. Det samme ser vi helt mot slutten når det projiseres film av en gutt som løper i skogen og på svaberg. Når filmen er ferdig, sier Kristinsdottir at det er sønnen hennes. Da jeg virkelig tror at det er hennes sønn på ordentlig får også denne replikken en dobbelthet som åpner opp for et uavklart forhold mellom fiksjon og virkelighet.

I de innledende replikkene sier Rita at hun vil øve på talen hun skal holde ved åpningen av senteret dagen etter, og ber Alfred, spilt av Håkon Vassvik, forlate rommet. Talen spilles delvis frontalt ut mot publikum. Den har ikke form av en faktisk åpningstale, men er snarere en assosiativ formidling av fødsel og barsel. De som har vært i samme rom som kvinner som utveksler fødselserfaringer vet at det er en kilde til uendelig fascinasjon, og at enhver fødselsfortelling har et unikt perspektiv. Samtidig snakker man sjeldent om fødselserfaringen som konkret menneskelig opplevelse i det offentlige rom eller i kunsten. Hvis man gjør det, er det ofte med et romantisk slør uten den ekstreme fysiologien alle fødsler innebærer. Derfor er det noe svært befriende med å høre den ærlige, men også humoristiske, talen om hvor mye man må blø etter fødselen og hvor redd man er for smerten ved det første dobesøket. Jeg liker også hvordan hun med dette klarer å kombinere Ibsen med mammaforum, to ytterkanter i ytringssfæren.

En annen ting jeg synes er interessant med Kristinsdottirs fremstilling av morskapets innledende fase, er at den er helt blottet for kjærlighet. Eyolf er jo allerede død når denne forestillingen begynner, og Rita Allmers synes visst egentlig at det er helt ok. Hun har bestemt seg for å være en barnløs mor, og utnytte det til å skape sitt nye livsverk. Dette gjør at morskjærligheten uteblir i morskapsforklaringene, og det gir et helt annet perspektiv. I den ærlige formidlingen av det fysiske ved det å bli mor kan man ane at Kristinsdottir trekker veksler på egne erfaringer, men gjennom Rita Allmers’ følelseskalde morsfremtoning får det fysiologiske et perspektiv av noe samtidig uunngåelig og unødvendig som er fascinerende.

Humor, kaos og dramaturgi
Da jeg begynte på denne anmeldelsen, var jeg usikker på om morskap faktisk var et ord. Jeg sjekket derfor Bokmålsordboka som også foreslo en annen betydning av ordet: ”underholdning, fornøyelse, moro” og ”å finne på morskap.” Det syntes jeg var veldig passende, for selv om forestillingen tar opp alvorlige temaer, bruker den teatret som arena for lek aktivt i formidlingen. Kompaniet viser sterk teaterbevissthet både i skuespillet og i måten de vrir på Ibsen.

Bruken av Ibsen er til dels satirisk, men for å lage ordentlig satire må man ha forståelse for originalestetikken, og det er det tydelig at de har her. Jeg får en del nye tanker omkring Ibsens forfatterskap mens jeg ser forestillingen. I Lille Eyolf jobber Alfred med en bok som skal få tittelen Det menneskelige ansvar. Det er veldig typisk Ibsen å bruke den typen store livsprosjekter, hvis innhold ikke gir mening for publikum, som dramaturgisk byggesten. Sånn er det for eksempel i Byggmester Solness, der Solness skal bygge et tårn, eller i Hedda Gabler, der Eilert Løvborg har skrevet et genierklært kulturhistorisk verk. I Gengangere er det et barnehjem som skal åpnes. I Lille Leiolf har Alfred bygget senteret for åpenhet med sine egne hender. Tvisten ligger i at han har bygget det i glass, og den store menneskelige feilen kommer for en dag når han forteller halvsøsteren Asta at han har glemt å installere tilbakeslagsventiler på doene, så alle kommer til å drukne i kloakk allerede første natten. Det er absurd komisk, men også poengtert ibsensk.

Lille Leiolf er godt, gjennomarbeidet teater som oppnår å si mye. Forestillingen er preget av en fysisk teatertradisjon, kombinert med satire og opposisjon mot institusjonsteatret, men har samtidig bakt inn i seg en hyllest til Ibsen-teatret, symbolikken og hemmelighetene. Som dramatikk står verket på egne ben med tydelig og poengtert dramaturgi og elegante vendinger, men det fanger meg aller mest gjennom sin kanonbevissthet og kontroll på teatret som form.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER