Mørk klangbunn

Høstsonaten vises på Gamle scene, og er Trøndelag Teaters første Bergman-oppsetning. Scenograf Erlend Birkeland har forvandlet scenen til ei stilren stue i teak med en okergul, stram sofa og et sort flygel som fokuspunkter. Det er akkurat nok scenografiske elementer til at rommet kan beskrives som hjemmekoselig, kanskje til og med lunt, men replikkutvekslingen karakterene i mellom skal snart kjøle ned stemningen. For Høstsonaten er en cocktail av dårlig samvittighet, skam, bitterhet, avmakt og skuffelse.

Den smakfulle stua tilhører paret Eva (Mari Hauge Einbu) og Viktor (Kenneth Homstad). Når vi møter dem er Eva i gang med å skrive et brev til sin mor, Charlotte (Janne Kokkin). Charlottes kjæreste er nylig død, og Eva ønsker å vise omsorg overfor moren sin ved å invitere henne til å bo hos dem en stund. Charlotte er en anerkjent, bereist konsertpianist som til alles overraskelse, ikke minst hennes egen, tar datteren på ordet og tropper opp. Charlottes mangelfulle involvering i datterens liv blir åpenbar når hun verken er klar over at funksjonshemmede Helena (Maria Omarsdottir Austgulen), som er Charlottes andre datter, bor hos Eva eller at Eva har mistet sin fire år gamle sønn i en drukningsulykke. Besøket blir alt annet enn hjertelig når gamle synder nøstes opp i, og Charlotte må svare for sitt fravær i døtrenes barndom.

Suger seg fast Det er imponerende hvor godt samtlige skuespillere tangerer denne teksttunge forestillingen. Selv om Høstsonaten rører ved grunnleggende menneskelige erfaringer, kunne kammerspillet blitt stivt og uengasjerende hadde det ikke vært for at utøverne levendegjør både replikker og karakterer på en så overbevisende måte. På Trøndelag Teater spiller skuespillerne ut dramaet med en dynamikk og fysikalitet som gjør at tekst og tilstedeværelse smelter sammen til en større enhet.

I tillegg har hver rolle nok særpreg til at den fremstår interessant og skiller seg tydelig fra de andre, men uten at det virker kunstig. Skadeskutte, kyniske Eva og den godslige, aksepterende Viktor utgjør et godt team. Charlotte er selvopptatt og ansvarsløs, men aldri endimensjonal når hun prøver (og feiler) å innta rollen som kjærlig morsfigur. Den mystiske Helena, med sine udiagnostiserte spasmer og begrensede språk, virker som den ærligste blant dem. Det kan nok være en krevende rolle å spille, men Austgulen gjør det med like store doser innlevelse og respekt. Sammen med en stram regi gjorde skuespillerprestasjonene at den nitti minutter lange forestillingen la krav på hele min oppmerksomhet – på et selvsagt, uanstrengt vis.

Kunsten og livet Tematikken fremstår relevant både på en hverdagslig, praktisk måte og på et eksistensielt plan. På den ene siden virker balansegangen mellom selvrealisering og foreldrerollen å være en evig problemstilling som stadig fornyer seg i takt med samfunnsutviklingen. Kanskje innbyr Charlottes rolle til mer empati blant publikum i dag enn den gjorde da Bergman skrev manuset i 1978. Hennes talent og musikalske følsomhet er ikke noe som uten videre skal måtte ofres på moderskapets alter anno 2020.

Kunsten er heller ikke bare destruktiv for forestillingens familieforhold. Selv om musikken først førte dem fra hverandre, kommer det frem at dette er en lidenskap både mor og datter deler, og som i sin tur potensielt kunne ha styrket den voksne relasjonen deres. På samme måte er Eva aldri så kjærlig og familiær som når hun ved forestillingens start og slutt henvender seg til moren skriftlig med distansen et brev tillater. Kanskje trenger vi slike filtre, eller distraksjoner, når vi skal forsone oss med livene våre og hverandre. Høstsonaten gir heldigvis ikke et entydig svar.