S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Eline Bjerkan – 11. februar 2019

Moralsk kompass på ville veier

Det latterlige mørke. Scenografi og kostymer: Nia Damerell. Lysdesign: Øyvind Wangensteen. Avbildet: Ida Cecilie Klem. Foto: Terje Wisnes


Publisert
11. februar 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Det latterlige mørke av Wolfram Lotz

Trøndelag Teater Gamle scene, premiere 07.02.19

Regi: Jonas Corell Petersen Scenografi og kostymer: Nia Damerell Lysdesign: Øyvind Wangensteen Musikk: Lasse Marhaug Maskør: Bjørg Kristin Rønning Lyddesign: Jan Magne Høynes Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg Oversatt av: Jonas Corell Petersen Medvirkende: Ida Cecilie Klem, Håkon Ramstad, Kenneth Homstad, Ragne Grande, Janne Kokkin, Hans Petter Nilsen


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/moralsk-kompass-pa-ville-veier/
Facebook

Virkelighet og forestilling, sannhet og fordommer: I Det latterlige mørke på Trøndelag Teater er det ikke alltid like enkelt å skille det ene fra det andre.

Menneskers relasjon til det fremmede kommer til syne på spesielt urovekkende vis i erobringstokter og annen krigføring. Kanskje kan man til og med si at ideen om «dem og oss» ligger til grunn for de fleste konflikter som oppstår i verden. Det tidløse ved denne tematikken understrekes i alle fall gjennom den tyske dramatikeren Wolfram Lotz’ skuespill Det latterlige mørke, som nå vises ved Trøndelag Teater i Jonas Corell Petersens regi.

Skuespillet lener seg tungt på Francis Ford Coppolas anerkjente film Apokalypse nå!, som igjen baserer seg på klassikerromanen Mørkets hjerte av Joseph Conrad. Sistnevnte kritiserer vestlige makters kolonialisering av Kongo og resten Afrika på slutten av 1800-tallet, mens filmen skildrer den amerikanske hærens herjinger i Vietnam og Kambodsja på slutten av 1960-tallet. Med Det latterlige mørke har Lotz tatt handlingen enda «closer to home». Her befinner vi oss i Afghanistan etter at vestlige makter har inntatt landet som en konsekvens av terrorangrepet i New York 11. september 2001. Det felles rammeverket, hvor den hvite mann med våpen i hånd tar seg frem i ukjent land og fortæres av galskap på veien, fremstår like relevant ikke bare til tross for geografisk utstrekning, men også over tidsperioden på tre århundrer.

Nærhet og distanse Forestillingen starter med at en hengslete karakter står ytterst på scenekanten. Han har vide bukser, løs singlet og håret er vått og tett klistret mot hodet. Det viser seg at vi befinner oss i en rettssal, og Ultimo Michael Pussi (Ida Cecilie Klem), som den unge mannen heter, er tiltalt for pirateri. Scenen er inspirert av en faktisk hendelse i 2010, hvor ti somaliske pirater ble stilt for retten i Tyskland etter at de hadde kapret et tysk frakteskip. Dette kan være noe av grunnen til at manus her er overbevisende og detaljrikt, og som sammen med skuespiller Klems iscenesettelse er med på å gi et interessant og helhetlig bilde av Ultimo og den virkeligheten som skildres.

Et grep som er like effektivt som det er enkelt, er lysdesigner Øyvind Wangensteens valg av lyssetting. Det vil si, fra et publikumsståsted virker det ikke som om det er gjort noe med lyset overhode; inne i intime, gamle scene skjer det ingen demping av belysningen slik man gjerne er vant til – dette stille signalet om at det er nå forestillingen begynner. Når Ultimo likevel starter sin forsvarstale, så skaper dette en forrykning, og følelsen av nærhet mellom meg som publikummer og karakteren på scenen forsterkes. Det blir stadig tydeligere at det er oss Ultimo forklarer seg for, og distansen mellom hans erfaringer og min nokså komfortable og bemidlede betraktersituasjon står som en skarp kontrast til det fysiske nærværet.

Inn i mørket Fokus skiftes nokså brått til en tilsynelatende uavhengig scene hvor vi presenteres for to skikkelser i shorts, solbriller og militærkamuflasje: Kommandersersjant Oliver Pellner (Håkon Ramstad) og soldaten Stefan Dorsch (Kenneth Homstad). Vi er i Afghanistan, og Pellner og Dorsch har som oppdrag å finne oberst Karl Deutninger (Ragne Grande) som skal ha drept to av sine medsoldater, og befinner seg nå langt inne i jungelen. På veien møter de flere merkverdige skikkelser. For eksempel Lodetti (Ragne Grande) med FN-beret som beklager seg over «de innfødtes» hygiene mens han hele tiden drikker en tjukk, mørk væske fra ei Coca Cola-flaske som han så spyr oppi en bøtte han bærer med seg. De møter lokale Bojan Stojkovic (Janne Kokkin), som mistet hjem og familie etter at en presisjonsbombe viste seg å ikke være tilstrekkelig presis. En overstadig jovial, misjonerende prest (Hans Petter Nilsen) viser seg å ha forbarmet seg over noen åndelig villfarne og stilltiende lokale innbyggere. Blant disse karakterene er det en person som bærer det som ligner ei samekofte, noe som så vidt jeg kan se er den eneste spesifikt norske referansen i forestillingen. Denne oppsetningen kunne muligens ha nytt godt av flere slike hjemlige referanser for ytterligere å meisle inn poengene sine.

Det outrerte og absurde understrekes estetisk gjennom scenografi og kostymer (Nia Damerell). Det sceniske uttrykket er på samme tid drømmeaktig og surrealistisk, men også banalt og skittent, noe som kler tematikken. Fra taket henger lange glitterremser med julepynt, som i denne sammenhengen er både kitsch og en velfungerende erstatning for jungelens lianer. Når røykmaskinen settes i gang og lysene dempes, skaper disse lagene med «lianer» et besnærende bilde av mørke irrganger, i sinnet så som i villmarken. Mørkest blir det imidlertid når hele scenerommet går i svart i det som må være om lag fem minutter, hvor publikum blir sittende å lytte til dronete støymusikk laget av Lasse Marhaug. Slike grep er effektive og styrker den helhetlige teateropplevelsen.

Check your privilege Noen scener fremstår ganske poengterte og satiriske, som når presten bruker både språk og kroppsspråk på et pinlig overtydelig vis for å forklare Pellner og Dorsch helt elementære gjøremål. Ultimo har visstnok en utdannelse i pirateri fra universitetet i Mogadishu. Er det ment som en platt og litt rasistisk ladet spøk, eller sies det for å teste publikum – se om vi ler? Eller når Hindu Kush gjennomgående omtales og behandles som et elveløp, til tross for at det egentlig er navnet på et fjellområde (ingen vil bry seg uansett, mener Pellner). For øvrig, så er det vel heller ikke spesielt mye jungel i Afghanistan? Slike overlagt upresise skildringer er med på å øke bevisstheten rundt egen forutinntatthet.

Det virker imidlertid ikke som at forestillingen helt når sitt fulle potensial i å balansere mellom det mørke og det latterlige. Noen partier tværer ut og oppleves litt intetsigende, mens andre scener, som Lodettis mange oppkast, fremstår for meg overdrevne og mister dermed sin effekt. Spesielt slutten blir et antiklimaks, til tross for at den tar form som et massemord. I etterkant demrer det imidlertid for meg at svakhetene ved sluttscenen faktisk ble påpekt av soldaten Stefan Dorsch, som på det tidspunktet snakket på vegne av publikum. For hva er det egentlig jeg, den vestlige og bemidlede betrakteren, klager på? At drapsscenen ikke var tilstrekkelig oppsiktsvekkende, estetisk tiltalende eller velkomponert? På nytt blir jeg bevisst min rolle både inni, og utenfor, scenerommet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no