Moralen er ikke død

Dramatiker Kristofer Grønskag har skrevet Gutten for ungdom, og sceneteksten fikk premiere under teaterfestivalen FestiBorg i et sirkustelt i byparken i Sarpsborg, tolket av tretten utøvere i alderen 12 til 20 år. Prøvetida har vært kort, og skuespillerne har måttet ta seg av mange sider av produksjonsprosessen, forteller festivalen på sine hjemmesider. Forestillingen er altså noe så sjeldent som nyskrevet dramatikk på en ung festival, med unge skuespillere og en ung regissør, Ane Ulimoen Øverli.

Det manglet likevel ikke på voksent alvor. Så voksent at jeg lurte på hvor forsvarlig det var at det var barn tilstede, noe som gjorde at de etiske dilemmaene fantes flere steder enn i teksten.

Utfordring for unge skuespillere Det begynner å ligne en klisjé når det fortelles at forestillingen handler om ”…det konstante presset ungdommer utsettes for i vår tid.” Gutten var imidlertid ingen klisjé, selv om den låner velkjente virkemidler fra krimsjangeren. Fortellingen dreide rundt et mistenkelig dødsfall: En gutt blir funnet død ved et tre med et ribbein revet ut av kroppen. Fra hans dødsøyeblikk er det tegnet opp en tidslinje i scenografien som hjelper oss å holde styr på hendelser før og etter. For den som fulgte godt med, gikk det an å henge med på hvordan handlingen spratt fram og tilbake i tid.

Tidslinja som hjalp til med å trekke oss gjennom kjappe skift av tid og rom, gjorde forestillingen sprek i formen, og det var imponerende å se hvordan unge skuespillere taklet en nokså krevende tekst. Grønskag forventer noe av ungdom når han skriver som han gjør, og det er befriende at stykket ikke anstrenger seg for å være ”kult” på annen måte enn ved å by på en god dose besk humor inne i det store alvoret. Responsen fra salen underveis tilsa at forestillingen langt på vei holder det den lover når det gjelder å være aktuell for målgruppa.

Skyld Om mordmysteriet egentlig ble løst etter flere sterke enkeltscener, forble imidlertid uklart for meg, og det var antakelig hensikten. Det er smart, men ikke helt uproblematisk, å blande krimsjangeren med aktuell tematikk for ungdom: Dersom gutten ble drept av ”det konstante presset ungdommer utsettes for i vår tid”, er forestillingen foruroligende på flere nivåer. I tilfelle står den i fare for å underspille at handlinger utføres av mennesker som tar valg – og at vi dermed kan og bør ta bedre valg. Å ende opp med diffus utdeling av skyld er kanskje bra for diskusjoner i etterkant, men gjør også at det kan virke som at reklameplakater og chatterom på internett kan ”bære skyld” på lignende nivå som mennesker kan det.

Refleksjonene mine bærer kanskje preg av at jeg er i ”feil” generasjon for stykket. Det var en del koblinger og problemstillinger jeg ikke helt forsto. Det er greit, for så vidt, men dersom det er sånn at ungdommene forstår det jeg ikke forstår, så er det en syk, syk verden som framstilles på scenen. Hvorfor er de ungdommelige rollefigurene så lette i måten de snakker om det groteske dødsfallet på? Hvorfor er det så lett for en jentegjeng å bedrive utspekulert utpressing av en slem rektor? Er det helt normalt å henge med på hva ASL betyr? Akkurat det siste ble for så vidt forklart fra scenen: A=age?, S=sex?, L=location? Altså en forkortelse for hva en kan si i en chat, dersom en er ute etter å pule et fremmed menneske. Hva har egentlig blitt normalt for ”ungdommer flest”? Det blir lett et ubehagelig spørsmål i hodet på en publikummer fra foreldregenerasjonen.

Seksualisering og selvopptatte voksne ”ASL-chatten” resulterer ikke i noe møte mellom de to unge nettbekjente, men i en hel del uro, og i et nakenbilde som havner i fri flyt. Dette er et motiv som virker kjent for tiden. NRKs suksesserie SKAM har gjort samtalene om seksualisering av ungdomstida høyaktuell, og Grønskag finner noe av den samme tonen. Kanskje er den seksualiserte verdenen som risses opp likevel tatt et hakk for langt, når guttens far synes å ha for vane å treffe unge menn for intime møter på hotellrom. Hva skjønte de aller yngste barna i publikum av denne scenen? Hvordan har skuespillerne selv tolket stykkets antydning om at den mulig pedofile farens skjønnhetsidealer kan ha tatt livet av gutten? Det er nokså kraftig kost og hadde fortjent en noe tydeligere publikumsveileder.

Selv om det tvetydige gjorde forestillingen befriende fri for pedagogiske grep, inneholdt den også et par nokså tydelige moralske pekefingre. En scene som står støtt i min hukommelse i ettertid, er telefonsamtalen mellom en mental helse-telefonvakt og guttens mor som spør om hun har noe ansvar dersom mannen begår selvmord og hun ikke gjør noe for å forhindre det. (”Det er ikke som at han mister livet, mer som at han… vinner døden, for å si det sånn…”) Det er både hylende morsomt og ganske grotesk når hun gjør sine yoga-øvelser samtidig som en rystet telefonvakt forsøker å forklare at å unnlate å gjøre noe også er et moralsk valg. Det er de selvopptatte, ansvarsløse voksne som får kjenne pisken i dette stykket. At ungdommene selv synes å være nokså kyniske, de også, er mer tvetydig.

Antakelig er det en styrke for forestillingen at denne kritikeren gjerne skulle hatt en omfattende samtale med de unge skuespillerne og de unge i salen for å komme videre med å forstå og vurdere Gutten. Om jeg tviler på treffsikkerheten i stykkets innhold, er jeg mindre i tvil om at jeg gjerne vil oppleve mer dramatikk fra Grønskag, og at jeg ser at regionen rundt Glommas utløp har godt med teatertalent. Både arrangører og skuespillere viste mot og teft, og jeg kommer til å følge nøye med på programmeringen til neste års FestiBorg.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.