Monotont om krig

To menn, iført lyse kakibukser og hvite trøyer, befinner seg på scenen ved ankomst. Blikkene deres er oppsøkende – tidvis direkte flørtende, eller også konfronterende. Vi skal vite at vi blir sett, tenker jeg, mens salslyset fortsatt er på. Men så begynner de to å ytre enkeltstavelser: HA! Håååå! He! Og det utvikler seg et scenario som oppholder seg i grenselandet mellom bavianspråk og stereotypisk machofremvisning. Dette kulminerer i et par bryst-møter-bryst-hopp, hvor de to nærmest klasker brystkassene sammen, og vi er for alvor ankommet militærleiren.

Regissør Øystein Johansen har sammen med skuespillerne Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår, samt dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag, arbeidet frem denne forestillingen. I henhold til programmet så handler den om hjemkomne soldater fra krig, og er en undersøkelse eller fremvisning av hvordan disse soldatene takler møtet med hverdagen i Norge igjen.

Eller, som det står i programmet: “Med forestillingen Skadeskutt får vi oppleve hvordan språk og kropp kan komplementere hverandre. At det som vi kanskje ikke skjønner med hodet kan skjønnes med kroppen. Eller at kroppen kan tale om det som ordene ikke klarer å beskrive.”

Javel, tenker jeg, interessant. Men når den knappe forestillingstimen er over, er jeg sannelig ikke helt sikker på om det er det jeg egentlig har sett. Denne todelingen av kropp og hode ser også ut til å ha vært utgangspunktet for forestillingens struktur, som veksler mellom replikkdrevne og mer koreografiske sekvenser. Mens vi i de tekstbaserte scenene møter soldater som forsøker å beholde fatningen, som leter etter ord som kan beskrive opplevelsene, så får smerten større utløp i de fysiske sekvensene.

Lite variasjon De to på scenen sniker seg langs veggen, de åler seg over gulvet, og er ute i felt. Senere rister kroppene i spasmer. Vekslingen mellom tekst og koreografi er et godt grep for et manus som har store sprang i tid og rom, men det blir etter hvert noe monotont. Også scenografisk er det lite variasjon i forestillingen. Lysegrå dansematter, sort bakvegg og to stativ med lyskastere på hver side av scenen, utgjør de visuelle rammene. Først i aller siste scene kommer det et lite skifte, med en monolog av mer bestialsk karakter. Dette utgjør det første bruddet i tekst- og spillestil, samt bruk av en frontal lyskaster, og skaper etterlengtet friksjon.

Det monotone kommer sannsynligvis også som en konsekvens av den ujevne tekstkvaliteten i manus. De veksler mellom det muntlige, tidvis munnrappe og mer litterære passasjer. Manus er basert på «innsamlet materiale og intervjuer», og skal deretter være bearbeidet. Men her var ikke forestillingen kommet helt i havn da jeg så den. Replikker som ”Alt jeg husker er ansiktet til den lille gutten” og ”Det er vanskelig å glemme et ansikt spesielt når det har brent seg fast på netthinnen”, oppleves veldig litterære.

Grusomhetens mekanismer Johansen er kanskje mest kjent i norsk scenekunst for produksjonene han har vist på Black Box teater i Oslo, deriblant A thing of Beauty (2013) og The Dahmer Syndrome (2014) – begge forestillinger basert på Malmfrid H. Hallums dramatikk. De nevnte forestillingene tok for seg seriemorderen Jeffrey Dahmer, og Johansen utforsket i disse forestillingene grusomhetens mekanismer, isolasjon og besettelse.

Grusomhetens mekanismer er også en del av det som utforskes i Skadeskutt. De foregående produksjonene til Johansen hadde et teatralt aspekt ved seg som er så vidt synlig også i Skadeskutt. Hallums dramatikk har poetiske og rytmiske kvaliteter fremfor et muntlig preg, mens manus i denne forestillingen er svært ujevn. Deler av replikkene virker fremmed i munnen på skuespillerne, og kanskje er dette også meningen, som en slags illustrasjon på PST. Men det er ikke fremmed nok til å fungere som en kontrast, og det er litt som om Skadeskutt ikke kommer helt i gang før forestillingen er over.