Modig teater med noen magiske øyeblikk

Nå for tiden er alle fotografer. Det er et irriterende faktum som selv gamle fotoentusiaster, som meg, er nødt til å leve med. Men det betyr ikke at det ikke er på sin plass å reflektere over det. Og når man gjør det finner man antakelig ut at kjernen i det hele forblir den samme: Å minne om noe eller noens eksistens.

Ved Nasjonalbiblioteket jobber det en som har som yrke å se på gamle fotografier, og deretter formidle det han har sett: Harald Østgaard Lund. En gang hadde jeg gleden av å overvære et av hans lysbildeforedrag, komplett med støv og sprekker, om en rekke med gamle norske postkort. Felles for dem var den røde bilen, på kort etter kort. På vei inn i tunnelen, tilfeldig hensatt på et fergeleie, utenfor en butikk, foran i bildet, langt bak, nesten usynlig, helt ute i kanten eller midt i bildet. Var det fotografens signatur? Hans beskjedne påminnelse om sin egen eksistens på disse bildene som jo aldri var personlig kreditert, bare påført den samme logoen fra gode gamle Normanns kunstforlag? Det endelige svaret får vi aldri, men spørsmålene er interessante nok i seg selv. Østgaard Lund er forøvrig, sammen med Jonas Ekeberg, også forfatteren bak det til nå viktigste verket om norsk fotohistorie ”80 millioner bilder”.

Streif og minner Den samme Harald Østgaard Lund er en av dramatiker Liv Heløes kilder for forestillingen Drammen Obscura, som nå går på det lille Brageteatret i Drammen. Amfiet er fjernet og publikum flyttet ut på benker langs veggene. Inn kommer dramatikeren selv, som re-debuterende skuespiller, og forteller bakgrunnshistorien for at forestillingen ble til. Hun gjengir samtaler hun har hatt med teatersjefen, med sin mann Preben, og etter hvert med Harald Østgaard Lund, som til og med figurerer i forestillingen, i Kristian Winthers skikkelse.

Så følger en rekke streif, bakover, sidelengs og oppover innen fotohistorie, Drammenshistorie, bildenes egenart, deres tilblivelse og virkning på oss. De fem skuespillerne vikler seg fysisk inn og ut av hverandre, beveger seg mekanisk rundt i rommet mens de beretter og samtaler. De gjengir situasjoner og minner knyttet til foto og fotografering, sammen og hver for seg, mens fiolinisten Joseph Angyal spiller med, ekspressivt og lidenskapelig. Etter hvert tas større og større deler av rommet i bruk, gamle bilder og filmopptak projiseres på alle vegger og et brusende og vakkert lydbilde ved Amund Ulvestad kommer, fyller rommet og forsvinner igjen.

Risikosoner Først og fremst er det modig gjort av et lite regionteater å ta et skritt ut i risikosonen. Teatersjefens absolutte krav til Liv Heløe om at det måtte handle om Drammen, forandrer ikke på det. Her er en rekke spennende audiovisuelle sceniske opptrinn, befriende rensket for tvangsmessig narrativitet, og med vilje til å utfordre både publikums og skuespillernes egne grenser og oppfatninger om hva teater er og kan være – det hele med regissør Jon Tombres markante signatur.

Når jeg likevel ikke synes det fungerer helt, er det fordi mange av scenene preges av å være en rekke ansatser til noe som kunne blitt mer. Det finnes en godt synlig hensikt bak det jeg ikke opplever som helt forløst. Det handler dels om manglende kompetanse hos skuespillerne i det å bruke kroppen som uttrykksmiddel. Dette blir tydeliggjort når Huy Le Vo (utdannet ved Akademi for scenekunst) og Ida Wigdel (Balletthøgskolen/KHIO) slipper til. Da ser man plutselig hvordan det kan gjøres! Huy Le Vos fysisk-verbale beretning, på vietnamesisk, om en bit av sin egen familiære fotohistorie, er her et høydepunkt. Men i de kollektive scenene er det de svakeste leddene som setter standarden. Dessverre.

Lodder ikke dypt nok Men det handler også om at det innholdsmessige stoffet ikke er blitt tilstrekkelig endevendt. Refleksjonene om fotografiets egenart har stort potensial, men lodder ikke dypt nok, og jeg tar meg selv i å lure på hvorfor Harald Østgaard Lund, som den erfarne, kunnskapsrike og underholdende foredragsholder han er, ikke er blitt invitert inn i forestillingen, som seg selv. Det kan selvfølgelig hende at han er blitt spurt og har takket nei, og Kristian Winther gjør seg på ingen måte bort i rollen. Her er scenen der han snakker et uforståelig fotogibberish mens Maria Bock forsøker å oversette, enda et høydepunkt.

I noen magiske øyeblikk spiller også skuespillerne og de visuelle og auditive omgivelsene på lag på en måte som viser hva dette kunne blitt. Det vitner blant annet avslutningsscenen om, der teaterrommet bokstavelig talt er blitt gjort om til et autentisk camera obscura – forløperen til fotoapparatet: et lystett rom med et lite hull i den ene veggen der lyset som slipper inn gjennom hullet, treffer veggen på motsatt side og danner et opp-ned og speilvendt bilde av omgivelsene utenfor.

Og likevel savner jeg den uforliknelige følelsen av å nå et point of no return i vandringen innover i materien. De fine enkeltstående innslagene forblir liksom det: Enkeltstående.

Kollektiv utforskning Kanskje en historie som dette er noe som hadde tjent på en mer kollektiv utforskning og bearbeiding? Den enkeltstående dramatikerens personlige eller private inngang til temaet blir i dette tilfellet aldri interessant nok i seg selv. Her kan arbeidsmåten til scenekunstkompanier som Verk Produksjoner, De Utvalgte, Pia Maria Roll, Ossavy og Kolbenstvedt med flere, være en referanse, der forestillingene i stor grad er produkter av et mer flerstemmig arbeid. Nytilsatt KHIO-professor Kai Johnsen reflekterte over dette fenomenet i et intervju jeg hadde med han i sommer, hvor han blant annet pekte på den akterutseilte forståelsen av dramatikerens betydning i en verden som har endret seg radikalt siden 1800-tallet: ”I dagens teater åpnes det et rom hvor teksten ikke eies av noen. Ikke av dramatikeren, ikke av kollektivet, ikke av teatergruppa. Den eies av noe jeg kaller et ‘større vi’.”

Et tema som fotografi kan nettopp berøre et større vi – noe det forresten også reflekteres over i forestillingen Drammen Obscura, blant annet i beretningen om arbeidet for å få til et fotografi av hele Drammens befolkning.