Langligger, Teaterhuset Avant Garden, 2017. Foto: Vegard Schjelderup Wigum.

Mitt liv som salderingspost

Langligger trekker linjer mellom skuespiller Coby Omvles berg- og dalbanetur gjennom norsk helsevesen og nyliberal resultatstyring som kan gå på på helsa løs.

Virkelig interessant kunstnerisk behandling av helsevesenet er ikke hverdagskost. På en måte er det rart, siden helsevesenet er den arenaen i vårt samfunn som gjerne er tettest på livets eksistensielle dramaer. Her handler det ofte om å være eller ikke være i helt bokstavelig forstand. Men når kroppen og livet trues blir store spørsmål ofte snevret inn til basale, tekniske og private anliggender. Det kan gjøre det utfordrende å omtale sykdom uten å bikke over i melodrama. Kampen for å holde kroppens grunnleggende funksjoner i gang blir lett prosaisk sett utenfra, skjebnedramaer kan forsvinner i daglige rutiner av væskeregnskap, skjemaer, avføringsmidler, og infusjoner. Dessuten er sykdomsforløp sjelden verken hyperakutte eller aristotelisk veloppbygde, og må derfor ofte skrus til – langt bortenfor det sannferdige for å passe inn i mer hollywoodske formater. Langligger faller heldigvis bare dels for den fristelsen.

Estetikken som ofte dominerer innad i helsevesenet kan også være preget av sentimentalitet heller enn av følsomhet, særlig om den ikke times riktig. I Langligger setter skuespiller Coby Omvlee fingeren presist på dette når hun holder fram det krampaktig ”hoppla-perspektivet” i informasjonsfolderne hun får om sin nye stomi. Tynntarmen hennes sprekker i en bilulykke og må legges ut i påvente av at de indre skadene skal få gro. Mens væske og næring flyter ut i stomiposen raskere enn hun er i stand til å fylle på igjen, kan hun løfte humøret med fargerike brosjyrer om hvordan stomi ikke er til hindring for å hoppe fra timeteren eller bestige Everest – du kan til og med få spesialtilpasset sexy undertøy!

Sykesengsaksjonist
Omvlee er alene på scenen. I hjørnet står en sykeseng med hodeenden under en slags glorie av granskende skrivebordslamper. Ved siden av står et infusjonsstativ på hjul, der tomme Milo-flasker og plastklyper spiller rollen som væskeposer, et lite hint om Teater Fusentasts røtter i objekt- og figurteater. Rett fram og med glimt av selvironi beskriver Omvlee veien videre etter bilulykken – om hvordan norsk helsevesen redder henne, nesten tar livet av henne, for så å redde henne og nesten ta livet av henne igjen. Akkompagnert av ivrig musikkbruk, og av fargerike videotablåer og filmintervjuer på lerretet bak henne, forsøker Omvlee å trekke linjene mellom sine egne sykehuserfaringer og de strukturelle omveltningene som gjerne kalles New public management.

Langligger, Teaterhuset Avant Garden, 2017. Foto: Vegard Schjelderup Wigum.

Fra sykesengen begynner Omvlee å lete etter tegn på hvordan overdreven kontroll- og effektiviseringslogikk gjennomsyrer behandling og omgivelser. Utskrivingspress på avdelingen resulterer i nær fatal dehydrering, kirurgiske komplikasjoner gir syv måneder ekstra på sykehus, halvgodt engangsutstyr kompliserer jobben til de ansatte, og tidspress og perspektivblindhet gjør at man heller tyr til hestedoser med morfin mot ryggsmerter enn å vurdere om pasienten har en utslitt madrass. I mellom historiene får vi se videosnutter der leger, journalister, fagforeningsfolk og politikere snakker om endringer i norsk helsevesen og offentlig sektor de siste 20 årene, og vitner om at Omvlees opplevelser peker mot større samfunnsmessige omveltninger.

Står stødigst på egne ben
Nøkternt refererende og med en lett naivistisk undertone legger Omvlee fram sin historie. Teksten er uten de helt store poetiske krumspringene, men manøvrerer utenom både melodrama og sentimentalitet. For en som også jobber i helsevesenet selv er det inspirerende å få skildret et langvarig pasientforløp intimt fra begynnelse til slutt,. Som helsepersonell er man ofte innom i kortere glimt, og dessverre gjør tidspress det lett å nedprioritere det å gå dypere inn i pasientenes personlige opplevelser. Men fra et mer estetisk perspektiv er det synd at oppsetningen ikke tør stole helt på at historien står støtt på egne ben. Særlig i begynnelsen pøses det på med illustrerende musikk og effektbruk som for meg virker mot sin hensikt og skyver meg som publikummer unna.

Som forestilling om New public management i helsesektoren kunne nok oppsetningen fått enda mer tyngde med flere eksempler, enten fra Omvlees egne opplevelser, fra andre pasienter eller fra intervjuobjektene. Påstander om knepent effektiviseringspress, byråkratisering og rigide kontrollmekanismer hviler tungt på de intervjuede fagpersonenes påstander. New public management er et noe ullent begrep som mest fungerer som fy-ord, derfor er det viktig å gi det konkret innhold.

Kirurg Hans Wasmuth, som intervjues i forestillingen, mener fagligheten til helsepersonell fortsatt har kraft nok til å motvirke styringslogikk som ikke virker til pasientens beste. Men for å yte motstand må både helsepersonell og andre se klart og konkret hva som skjer. Ikke minst må man evne å yte samlet motstand. Som sjefsykepleier Anna Mørseth bemerker i et av videointervjuene, er det en fare for at denne evnen svekkes når helsevesenet tas over av mer individualistisk orienterte post-68er-generasjoner uten den samme tradisjoner for kollektiv kamp.

Vi får alle bruk for helsevesenet en eller flere ganger i løpet av livet. Selv om Langligger i blant er noe formmessig svulmende, er den et fint innlegg i debatten om offentlige styringsprinsipper uten bakkekontakt –  en forestilling som burde kunne samle både helsepersonell, pasienter og andre som engasjerer seg i hvordan velferdsstaten forvaltes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER