Alt jeg ikke husker, Trøndelag Teater. Scenografi og kostymer: Katrin Bombe. Lysdesign: Roger Indgul. Avbildet: Ragne Grande og Vetle Bergan. Foto: Johannes Laukeland Fester Sunder

Minneverdig

Alt jeg ikke husker på Trøndelag Teater starter kaotisk og distansert, men samler seg raskt til en gjennomarbeidet og gripende forestilling om virkelighetens skjørhet.

Når Trøndelag Teater nå lager forestilling av forfatteren og dramatikeren Jonas Hassen Khemiris kritikerroste roman Alt jeg ikke husker, er det som første teater i Norge. Khemiri er en anerkjent, svensk samtidsforfatter hvis bøker har blitt filmatisert, dramatisert og oversatt til flere språk. Alt jeg ikke husker kom ut i 2015, og ble tildelt den høythengende, svenske litteraturprisen Augustprisen samme år. Dramatiker Kristofer Blindheim Grønskag forteller selv at han har holdt seg tro mot romanens språk og handling i arbeidet med forestillingen, som dermed nyter godt av et solid litterært fundament. Samtidig er det ingen tvil om at den sceniske bearbeidelsen ved Blindheim Grønskag, dramaturg Siri Løkholm Ramberg og regissør Maren E. Bjørseth er godt gjennomført i seg selv. Resultatet er en teateroppsetning som setter dype spor etter seg.

Tett på
Inne i scenerommet er det satt opp en sort kube som publikum entrer gjennom forskjellige innganger på kubens to langsider. Inni er flere av veggerne formet som amfi hvor vi setter oss, og scenegulvet i midten utgjør muligens et område på tre ganger fem meter, eller deromkring. På typisk Studioscene-vis har scenograf Katrin Bombe skapt et nedstrippet, rent og sobert uttrykk, men legger likevel opp til en intim teateropplevelse.

Ganske straks blir vi introdusert for flere av teaterstykkets karakterer samtidig: Hovedpersonen Samuel (Vetle Bergan), den småkriminelle vennen Vandad (Kenneth Homstad), Samuels sosialt engasjerte kjæreste Laide (Ragne Grande) og Hans Petter Nilsen i rollen som «forfatteren», en parallell til Khemiri selv. Sistnevnte har satt seg fore å nøste opp i Samuels historie ved å intervjue omgangskretsen hans, og på den måten forsøke å forstå hvordan (og hvorfor) Samuel døde i det som kanskje var et selvmord. I tillegg spiller Janne Kokkin og Ida Cecilie Klem en rekke roller. Flere av disse karakterene er lite sentrale – Kokkin er mest fremtredende som Samuels mormor, mens Klem først og fremst gestalter Samuels eksentriske kunstnervenninne som går under kallenavnet Panteren.

Tidstypisk
De første minuttene er det plent umulig å skjønne hva som foregår. Manus henger ikke sammen, jeg får ikke grep på hvem de ulike karakterene er og deres relasjon seg imellom, hendelsene som beskrives er vanskelige å sted- og tidfeste. Etter hvert begynner imidlertid forestillingen å finne sin form: Den er fremdeles fragmentert, veksler flyktig mellom fortid og nåtid, noen ganger motsier den seg selv og metaperspektivet er på plass gjennom en aktiv forfatterstemme – men alt dette tjener et formål, eller en helhet, som står fjellstøtt.

Historien finner sted i nåtidens Stockholm, men med visitter innom Berlin. Samuel, Panteren og Laide fremstår som typiske, men ikke nødvendigvis forutsigbare, eksempler på unge middelklassemennesker av i dag. Det er ungdom som er såpass voksne at de gjør hva de vil, men unge nok til ikke å ha noen større forpliktelser i livet. Satt i kontekst av dagens selvrealiseringskultur og opplevelsesøkonomi, kan publikum ane konturene av Samuels utrettelige søken etter erfaringer, inntrykk og mening – en drivkraft som til slutt tar livet av ham. Forestillingen er på samme tid et presist og sammensatt tidsspeil, og denne betrakteren føler seg avkledd.

Lag på lag
Denne forestillingen har påfallende likheter til en annen forfatter og forestilling som har vært presentert på Trøndelag Teater tidligere. Som også er tilfellet i Alt jeg ikke husker, møter vi i forestillingen Begynnelser en mannlig protagonist som ender sitt eget liv i en bilulykke. Her er manuset skrevet av forfatter Carl Frode Tiller, og det er også noe umiskjennelig «Tillersk» over det relasjonelle fokuset i Alt jeg ikke husker, samt over usikkerheten rundt hvilke opplysninger man som leser eller publikum kan stole på og ikke. Et slikt slektskap er i denne sammenheng ment utelukkende som honnør, og ikke som en anklage om manglende originalitet.

Det som imponerer meg aller mest, er hvordan skaperne av forestillingen Alt jeg ikke husker syr sammen ulike virkelighetsoppfatninger, tidspunkt og perspektiv gjennom en finurlig lek med ord og raffinert bruk av rekvisitter. Det er en bragd å få så komplekst materiale til å ende opp såpass gjennomført og helhetlig. Skuespillerprestasjonene er også sjeldent overbevisende, samspillet mellom trekløveret Samuel, Vandad og Laide er det bare å ta av seg hatten for. Med unntak av de svært forvirrende første ti minuttene, står forestillingen for min del igjen som et høydepunkt i teateråret 2018.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER