Bilde: Pa besøk

Minner for de store og lek for små?

På besøk ønsker å være en forestilling for hele familien,
og da er det vel naturlig at jeg får noe annet ut av den enn gutten
på raden foran meg? Danseinfo.no og scenekunst.nos kritiker, Thor
Sannæss, syns På Besøk i kulturhuset på Kolbotn var en
velgjort forestilling.

Forestillingsnavn: På besøk

Med: Torgunn produksjoner

Spillested: Kolben kulturhus, Kolbotn

Regi/koreografi: Torgunn Wold Platzack

Skuespillere/dansere: Anne-Marthe Lund Engnes,
Josefin Johansson, Bo Platzack

Musikk: Jacques Brel, Charlie Chaplin, Gabriel
Fauré og Thomas Jeker

Kostymer: Elise Kleiva Ugland

Tekst: Synnøve Borge

Lys: Torvid Fladmoe

Torgunn Wold Platzack presenterte lørdag sin nye forestilling på
kulturhuset på Kolbotn. Det er en velgjort forestilling på flere
plan. Det er håndverksmessig dyktig gjort, fra aktører med
effektfylte kostymer og masker, som behersker både en fysisk,
ekspressiv spillestil og feiende flott dans, til den enkle,
effektive dramaturgien som svinger fra det stillferdige og
alvorlige til det lekende og sprudlende i passende doser.

Scenografien er sparsommelig, men tilstrekkelig;
dominert av tomkasser og et stort gulvur. Den er laget for turné,
og det passer jo bra for de tre vi møter på scenen, for de er på
vei et annet sted: De er På besøk.

Det er ikke lett å vite hvor de kommer fra. Det
begynner med at en litt forkommen dame kommer ut av en stor eske
innredet som et hjem. Snart dukker det opp en mann, som kanskje
kjenner henne fra før, og han begynner å tøyse med henne. Fra bak
(ut av?) gulvuret kommer så en meget geskjeftig dame, og det som er
av handling utspilles i den forkomnes forhold til den tøysete
mannen og den geskjeftige damen.

Minnenes teater

Karakterforskjellene viskes bort når de tre bryter ut i
gjentatte dansenumre. Er det minner om en svunden ungdom? De ser
ikke så gamle ut, men det er noen hint som gjør at en voksen mann
som jeg er fristet til å tolke at det er minner det handler om.
Ikke minst den vakre scenen der den lett forkomne danser med et par
røde barnesko på hendene, og hennes føtter og hender følger
hverandre i en vemodig dans til tonene av Jacques Brels ”Ne me
quitte pas”. Minner om et mistet barn?

Så blir tankene mine avbrutt av gutten på raden
foran meg som igjen spør: ”Hva gjør de nå?” Og det er kanskje ikke
så rart, for en av forestillingens røde tråder er absurditeter,
gjerne igangsatt av den tøysete. Midt i forestillingen begynner
f.eks. de tre å snakke med hverandre på rim, og siden rimet er det
viktigste, blir det ingen dialog som gir mening. Det føyer seg inn
i rekken av gags som gir På besøk underholdningsverdi for
alle aldersgrupper, om enn på forskjellig plan. Derfor tror jeg at
gutten på raden foran meg hadde en fin opplevelse av
besøk
. Det hadde i hvert fall jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER