Foto: Yngve Vogt

Minimalistisk moro

Oslo Operafestivals Così fan tutte er et godt eksempel på hvordan solid håndverk og enkle virkemidler noen ganger er alt som skal til.

Etter å ha vært på «kritikkturné» til alle landets operaforetak som finansieres av den statlige distrikts- og regionoperaordningen, er jeg nå i gang med å besøke dem som driver på tilsvarende nivå uten statsstøtte (se faktaboks). Denne gangen behøvde jeg ikke reise langt; Oslo har nemlig sin egen ildsjel-organisasjon, Opera til folket, som i disse dager arrangerer Oslo Operafestival for 14. gang.

Årets helaftens forestilling er Mozarts Così fan tutte, en komisk forviklingsopera med libretto av Lorenzo Da Ponte. Plotet er egentlig ganske drøyt: Kameratene Guglielmo og Ferrando er forlovet med søstrene Fiordiligi og Dorabella, og begge parene er etter sigende opp over ørene forelsket. Den gamle kynikeren Don Alfonso forsøker å overbevise mennene om at deres forlovede, i likhet med alle kvinner, er troløse skapninger som ville falt for den første og beste sjarmør som kom deres vei – for «slik gjør de alle» («così fan tutte»). Kameratene inngår et veddemål med Don Alfonso om at deres kvinner er unntakene. De later som de plutselig må dra i krigen, men kommer tilbake i forkledning og prøver å forføre hverandres kjæreste, skråsikre på at det ikke vil lykkes dem. Og kvinnene er riktignok urokkelige til å begynne med, men Don Alfonso og hans medsammensvorne, søstrenes kammertjener Despina, manipulerer og overtaler etter alle kunstens regler, og til slutt gir de seg ende over, begge to. Og da er det selvsagt kvinnene som er de store skurkene, ikke mennene som har vært akkurat like utro som dem – og til og med initiert det hele.

Effektive virkemidler
Selv om forestillingen åpenbart er blitt til på et visst sparebluss, fremstår den helstøpt og forseggjort, takket være oppfinnsom bruk av effektive virkemidler. Scenedekoren består utelukkende av tre små firkantede sofabord i sterke farger, en haug med saccosekker og en lyssatt bakvegg. Den gjennomførte fargebruken skaper likevel en helhetlig scenografi: Bordenes farger gjenspeiles i kostymer og lyssetting, og de fire hovedpersonenes kjoler, sko og dresser er knall røde, turkise og gule. Koret dukker også opp som et dekorativt element, med fargesterke skjorter og rare solbriller, i tillegg til ren og presis sang.

I Lars Harald Maagerøs regi gjenspeiles de leketøysaktige fargene i et stilistisk og karikert scenespråk: Aktørene overspiller og overdriver, henvender seg til publikum med blikk og gester, og de forventer selvsikkert applaus etter sine respektive glansnumre. Hele rommet tas i bruk, og aktørene kommer stadig listende eller brasende inn og ut av dører eller gjennom salen, og de akkompagnerer hverandres arier med komiske koreografier. På den måten danner utøverne selv en slags kulisser, og den pantomimelignende stilen kler det spartanske scenerommet.

Denne spillestilen løser også en evig utfordring operaens plot: det svært usannsynlige i at søstrene ikke kjenner igjen sine kjære i forkledning. I dette karikerte universet er grunnen grundig beredt til å akseptere premissene når de to «fremmede» herrene dukker opp, med hver sin digre løsbart som eneste maskering.

Også musikerne lykkes med å gjøre mye ut av lite. Orkesteret er nedskalert til et ensemble på kun seks musikere – to fioliner, bratsj, cello, kontrabass og klaver. Selvsagt går en del av Mozarts dybde og finesse tapt i en slik partiturreduksjon, men ensemblet spiller uttrykksfullt og stilsikkert, under kyndig ledelse av Gunvald Ottesen.

Sangere som bærebjelker
Hovedgrunnen til at dette nedstrippede uttrykket fungerer såpass godt er likevel en annen: et knippe knallsterke solister, som i tillegg behersker den oppstyltede farsestilen til fingerspissene. Nora Oleanne Sårheim (Fiordiligi) og Désirée Baraula (Dorabella) er glimrende som de elskovssyke og bortskjemte overklassesøstrene, og overgår hverandre i både overspente anfektelser og stemmeprakt. De klarer også på rørende vis å få frem alvoret i hvor ondskapsfull manipulasjonen av dem egentlig er, ved å vise frem ektefølte kvaler, tvil, kjærlighetssorg og anger midt i sin hysteriske selvopptatthet.

Dagfinn Andersen (Guglielmo) har ubetalelig ansiktsmimikk og en kraftig baryton som tidvis smeller i veggene. Kari Kleiven (Despina) gjør både vokalt og scenisk maksimalt ut av rollen som den utspekulerte tjeneren som er smartere enn herskapet og vet det godt selv. Håkon Kornstad (Ferrando) står ikke noe tilbake for de andre når det gjelder karakterspill og komisk timing, men han høres anstrengt og i overkant nasal ut når han synger. Trond Gudevold er litt anonym som Don Alfonso. Karakteren hans er ikke så utstudert og outrert som de andres. Det kan være et (dårlig) regivalg, men også sanglig høres det ut som han mangler litt fleksibilitet og overskudd.

Diksjon, diksjon, diksjon
Ett kritikkpunkt må med til slutt: Det var ikke alltid like lett å høre teksten, spesielt der to eller flere sang sammen. Det hadde først og fremst med diksjon å gjøre – den kunne vært bedre hos samtlige sangere. Det hadde også litt med selve teksten å gjøre. Operaen er oversatt til nynorsk for anledningen, imponerende nok av forestillingens egen Nora Oleanne Sårheim. Oversettelsen fungerte i det store og hele godt, men noen steder var ordstillingen litt unaturlig, og iblant var trykket lagt på feil stavelser. I tillegg var ordvalgene flere steder snarere kreative og poetiske enn hverdagslige og talenære. Det siste er jo ikke nødvendigvis et problem i seg selv, men i kombinasjon med utydelig diksjon ble det vanskelig å gjette seg til ikke-hørbare ord og stavelser utfra sammenhengen.

Jeg hørte likevel nok til å henge med, og helhetsinntrykket er uansett solid. Opera til folket kan trygt føyes til på listen over små organisasjoner rundt omkring i landet som greier å lage levedyktig, helaftens kvalitetsopera med begrensede midler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER