Unendlicher Spass. Regi: Thorsten Lensing. Scene: Gordian Blumenthal og Ramun Capaul. Kostyme: Anette Guther. Foto: David Baltzer / Agentur Zenit

Middelklassedrama møter høyborgerlig festivitas

Når man ikke lenger er i stand til å se hvorfor man har så høye forventninger til noe, så er det muligens også forutsigbart at skuffelsen vil komme til å være på høyde med graden av forventning?

Uansett hvor profesjonell man forsøker å være, alle anstrengelser for å møte kunsten på dens egne premiss til tross: Ens egne livsomstendigheter vil som regel spille inn på hvordan man opplever og tolker det man ser. Det er enkelte perioder i ens eget liv som er langt mer innholdsrike – regelrett mer dramatiske – enn andre. Festivalperioden jeg tilbragte i Berlin viste seg å sammenfalle med en slik periode i mitt liv. Med høydepunkter og lavmål. Det har vært episoder hvor min egen klønethet nådde nye høyder, og hvor tilfeldighetene og det som viste seg å være tidenes dårligste reisekarma spilte inn og forverret det meste.

Og når ens eget liv plutselig minner om en pussig potpurri av scener fra filmer som Selskapsreisen, Home Alone og Lost in Translation, så kan det bli vanskelig for kunsten å komme en i møte. Kort oppsummert så har det blant annet innebåret en scene hvor jeg og en venn løp over bildekket på Puttgarden-ferja, med flagrende pastellfargede kåper, i en annen scene hadde også to innbruddstyver en timing som er Home Alone-verdig. Det har også vært masse roping på telefon, vekselvis på gebrokken tysk, engelsk og norsk. Legg til at mai måned også er høysesong for pollenallergikere, noe som til tross for høy medisinering fører til rennende øyne og nese, samt redusert oppmerksomhet. Det er ikke det at jeg ikke ser komikken i dette dramaet, men intensiteten i omfanget av episoder gjorde meg muligens til en lett elektrisk og påkoblet tilskuer den uka, og ble da mer avhengig av at også forestillingene anstrengte seg for å komme meg i møte. Det kan også tenkes at jeg hadde falskt høye forhåpninger, samt at jeg seilte under falskt flagg. Ettersom jeg er en middelaldrende middelklassedame med svakhet for sakte, abstrakt og/eller radikal kunst, så er det et lite mysterium at jeg i utgangspunktet hadde høye forventninger til den høyborgerlige festivalen Theatertreffen. La meg komme tilbake til det, men først litt om selve festivalen.

Prestisjetung
Theatertreffen er en drøyt femti år gammel festival hvor en jury velger ut de ti såkalt beste forestillingene innenfor tysktalende teater fra det siste året. Det er først og fremst teater fra de store institusjonene som er representert, men ikke utelukkende, og institusjonsteatret har vært på høyt nivå – særlig hva gjelder skuespillerprestasjoner og regigrep. Parallelt med dette hovedprogrammet presenterer også festivalen lesninger av tekster, som er hentet fra verden generelt. Festivalen arrangeres av Berliner Festspiele, som har sine hovedlokaler på Berlins beste vestkant, men viser også forestillinger ved andre teaterscener i byen. Theatertreffen har stor publikumspågang, og alle lesninger og visninger jeg var på var utsolgt. For min del startet festivalen med lesninger av amerikanske Gracie Gardners tekst Pussy Sludge.

Hovedkarakteren i Pussy Sludge er en kvinne som kontinuerlig menstruerer olje, og selv om samtalene handler om blant annet masturbasjon, så er selve tekststrukturen veldig konvensjonell. Det er karakterer med tydelige relasjoner til hverandre, og konfliktene dem i mellom ser også hovedsakelig ut til å handle om klassiske mellomrelasjonelle ting (mor og datter, et par som har slått opp, en ung mann mor vil at datter skal date etc.). Det er som om kvinnekroppen er et krydder eller en scenografi som omslutter teksten. Dette forsterkes gjennom lesningens visuelle eksperiment, bestående av filming av ulike typer frukt, som kuttes i to og som da representerer en vulva, hvor skuespillerne så kan ‘masturbere’ eller ‘fingre’ fruktvulvaene. Når dette i tillegg pågår gjennom stort sett hele lesningen, altså en drøy time, uten at verken dette eller handlingen ellers påvirkes, så blir grepet utmattende. Jeg får inntrykk av at teksten er valgt på grunn av tema, snarere enn formmessige eller litterære kvaliteter, og lesningens røffe format gir et dårlig grunnlag for å forstå tekstens eventuelle sceniske potensial.

Uendelig kjedelig
Regissør Thorsten Lensings dramatisering av David Foster Wallace sin roman Infinite Jest, eller Unendlicher Spass på tysk, var et forventet høydepunkt. Muligens noe naivt, ettersom jeg de siste seks månedene gjentatte ganger har skrevet om hvor vanskelig det er å lykkes med å skape en interessant og scenisk selvstendig iscenesettelse av romaner. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hvorfor skal dette bli teater? Jeg tenker at noen burde skrevet akkurat det på en plakat og hatt den hengende midt i rommet gjennom hele prøveperioden. Hva er det i denne teksten som vil bli bedre i scenisk tolkning? Hva er det sceniske eller performative potensialet i teksten?

Til Unendlicher Spass sitt forsvar så har dette opprinnelig vært en 24 timer lang forestilling, som de deretter kuttet ned til fire timer. Hvordan maratonformatet som strakk seg over ett døgn har virket vet jeg ikke, men den forestillingen jeg så hvilte i stor grad på tekst og skuespillere. Ursina Lardi, i rollen som Hal, utmerket seg her. Hun bar teksten godt, og ga den enda mer kompleksitet enn romanen. Flere av hennes medskuespillere vippet derimot spillet over i det parodiske gjennom overdreven dyrking av komisk potensial. Dette, i kombinasjon med at forestillingens tekstfokus gjorde den statisk, førte til at Unendlicher Spass rett og slett ble uutholdelig kjedelig.

Persona, Deutsches Theater. Regi: Anna Bergmann. Scene: Jo Schramm. Kostyme: Lane Schäfer. Lys: Sven Erik AnderssonFoto: Arno Declair
Svensk-tysk samarbeid

Deutsches Theater Berlin sitt samarbeid med Malmö Stadsteater om forestillingen Persona ble lyspunktet i en ellers ensformig festivaluke. I Anna Bergmanns regi baserer forestillingen seg på Ingmar Bergmans film. Skuespillerinnen Elisabet Vogler blir midt i en fremvisning av Elektra stum, og som behandling sender legen hennes henne til et hus ved havet, sammen med sykesøster Alma. Rollene spilles her av svenske Karin Lithman og tyske Corinna Harfouch, og i Berlin var det Lithman som spilte den stumme Elisabet – mens rollefordelingen er motsatt når forestillingen vises i Sverige.

Innledningsvis lå Elisabet på scenegulvet, mens film av henne (filmet ovenfra) ble projisert på et hvitt, florlett sceneteppe. Når de to kvinnene reiser ut til huset ved havet, begynner det å regne på scenen, og både sceneteppet og Elisabets kjole smelter og renner bort i vannet. Persona hadde en etterlengtet taktilitet, samt en formsikker bruk av film. Sistnevnte kunne gitt forestillingen et filmkompleks, altså fornemmelsen av at kunstnerne helst ville filmatisert materialet, men liksom tok til takke med teatret. Filmbruken her opplevdes snarere som en utvidelse av scenerommet og ikke som et substitutt.

Mekanisk
Jeg visste jo på forhånd at Theatertreffen i all hovedsak er en høyborgerlig festival, og i løpet av den uka jeg tilbragte i Berlin har jeg blitt påminnet dette – samt min egen middelklassestatus og medfølgende privilegier. Jeg klarer ikke å se hva tekstlesningene og forestillingene vil, og da oppleves de også som en slags mekanisme hvor utøverne på og bak scenen er like profesjonelle som oss i salen. Vi spiller alle våre roller, men det er ikke egentlig noe på spill, for noen av oss.

Det er ikke det at jeg forventer at forestillingene jeg ser skal få meg til å glemme mitt eget liv eller underholde meg, men når jeg savner at kunsten kommer meg i møte kan ikke dette utelukkende tilskrives meg. Det kan ikke bare skyldes min noe krøllete dagsform at møtene med forestillinger og lesninger på årets Theatertreffen opplevdes som irrelevante og regelrett kjedelige. Det fremstår som om innhold og tematikk har hatt høyere prioritet enn formidlingen, og det virker rett og slett veldig lite formbevisst.

 

 

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER