Bilde: Mia Habib2 foto Elisabeth K. Nilsson

Mia Habib: Om å leve sammen

Samarbeidet mellom kunstnerne Mia Habib og Adva Zakai har
resultert i en performance med høy kunstnerisk bevissthet. Den er
politisk ladet, men provoserer nok ikke publikummet som kommer til
Black Box Teater, skriver vår kritiker, Elisabeth Leinslie. The
moon always wears a stone helmet hadde premiere på Black Box
Teater i Oslo igår.

Forestilling: The moon always wears a stone helmet – to fight
its own shadows ADONIS

Spillested: Black Box Teater/Dansens
Hus

Idé og kunstnerisk ledelse: Mia Habib, i
samarbeid med Adva Zakai

Rom: Gro Gravås

Musikk/lyd: Stefan Thorsson

Lys: Elisabeth Kjelldal Nilsson

Kunstnerisk konsulent: Corinne Campos

Med: Mia Habib og Adva Zakai

Sitter du trygt i ditt møblerte hjem? Beskyttet mot all verdens
krig, diskriminering og overgrep. Skjermet fra de plagsomt
hjelpeløse og undertrykte ofrene. Mest opptatt av å dyrke din
vestlige dannelse og kultur. – Da utfordrer Mia Habib og Adva Zakai
ditt livssyn. Er du derimot blant de som ser blanding av kulturer
og religioner som en berikelse? Og ikke ser på all verdens vold og
menneskeofre som en trussel mot din trygge livsstil – da vil nok
performancen The moon always wears a stone helmet snarere
virke som en god demokratisk kommentar på verdens mange
motsetninger.

Religion og sex

”I was fucked by an Arab”, sier israeleren Zakai rolig og
uaffektert. Med sitt ordvalg inntar hun en passiv posisjon i
forhold til hendelsen, som om hun er et offer. Men, dette er ikke
tilfelle. Hun tiltrekkes av den nærmest mysteriøse stanken som
særpreger de arabiske menn. Kvinnen er jøde, araberen er muslim.
Hennes optimale idé om total sameksistens mellom kulturer ser hun
opphøyet i dette seksuelle møtet.

Så langt er denne performancen friksjonsløs og
tilsynelatende forutsigbar, men det varer heldigvis ikke lenge.
Zakai tar oss raskt med inn i en fanatisk bønn som infiltreres av
et masochistisk begjær – plassert nettopp på arabiske menn.
Religion og seksuelt begjær blandes både tekstlig og kroppslig, ved
at hun jokker og tilber Gud samtidig. Når det religiøse til slutt
forlates til fordel for det seksuelle i en manisk desperasjon, har
hun klart å mane frem et skittent ubehag i meg som minner om
forakt. Forakt for den arabiske mannen, forakt for masochisten,
forakt for Gudstroen, forakt for begjæret. Samtidig kan jeg ikke
unnvære og kjenne på en opphisselse overfor det som spiller seg ut
på scenen.

Sort

Paradokset som denne forestillingen vekker i meg får mer næring
og tar nye veier ettersom nye scener utspiller seg.
Dobbeltmeningene hagler over oss, og skaper grobunn for ettertanke
og diskusjon om vårt forhold til andre kulturer, religioner og oss
selv. Evnen til å utfordre egne sannheter og leve i gjensidig
fellesskap med ”den andre” fremheves subtilt som det
optimale.
Tross alle paradoksene og sparkene mot den vestlige kulturelle og
intellektuelle overklasse, blir performancen aldri direkte
provoserende. I hvert fall ikke for meg. Mye av årsakene til dette
ligger i performancens estetikk. Ett sort stort og tomt rom fylles
av ett sort lik, sort blod og to kvinnelige sortkledde aktører. Den
ene i glinsende tettsittende klær som fremhever både råhet og
femininitet. Den andre med løse, matte klær som gir et hverdagslig
preg. Alt er sort og bevegelses- og språkuttrykket er også preget
av en underliggende destruktiv mørkhet som står i stil med rommet.
Det er tøft, det er rocka, men det er også velkjent.

Habibs signatur

Selv om jeg sitter med følelsen av å ha sett lignende uttrykk
før, er det på ingen måte snakk om noen kopi. Habibs signatur
skinner igjennom både innholds- og formmessig. Hun er så tydelig
bevisst på hva hun vil med denne forestillingen at det er en fryd å
få oppleve. Performancen er ikke bare preget av høy kunstnerisk
bevissthet, den speiler også en profesjonell håndverkmessig
kvalitet i selve iscenesettelseskunsten.

Jeg tenker spesielt på rommet, aktørene, bruken
av objekter og strukturering av elementene. De to aktørenes
tilstedeværelse og sceniske energi fyller det store tomme rommet
både alene og sammen. Og selv om den forholdsvis strenge
arrangeringen av elementene ikke nødvendigvis overrasker, så er den
heller ikke fylt av klisjéer. Balansen mellom det velkjente og
subtilt symbolske, som særpreger strukturen, fremhever
beveggrunnene bak forestillingen. Så er det også innholdet, snarere
enn formen, som sitter sterkest igjen i kropp og sjel dagen
derpå.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER