Mettet og mangfoldig

Alan Lucien Øyen er en koreograf med et særegent scenespråk. På den ene siden er det godt forankret i den tyske tradisjonen for tanztheater, eller danseteater, der dans brukes historiefortellende, dramaturgisk og i tråd med teatrale estetikker. Men på den andre siden tar han denne tradisjonen videre og utforsker dansens samspill med andre kunstsjangre i enda større grad. Det gjør at jeg ikke helt klarer å la være å tenke på Richard Wagner og ideen om gesamtkunstwerk selv om den ritualistiske urteater-tanken som preget Wagner ikke får den samme romantiske gjenklangen hos Øyen. For Øyen virker ikke som en koreograf som ser bakover, tvert i mot er det nuet og det nåtidige som fremstår som viktig både tematisk og formmessig. Så når han vil at alle kunstsjangrene skal smelte sammen, opplever jeg det som det er ment helt bokstavelig, og det betyr også at hva kunst er hele tiden kan reforhandles. Sånn sett er det helt naturlig at det teatrale uttrykket også får hjelp av film og at filmestetikken kan brukes til å kommentere resten. I Øyens kunst komplementerer de ulike kunstsjangrene hverandre, og det er ikke noen tydelig hierarkisk forskjell på de ulike kunstretningene.

På scenen i Grieghallen i Bergen står det en ring med stoler vendt utover. Rundt den igjen er det skinner som et kamera kan beveges på. Foran på scenen henger det en skjerm fra taket som viser oss det kameraene filmer. Grieghallen er en stor sal, og kanskje er den ikke spesielt godt egnet for teater fordi man som publikummer blir sittende så langt fra det som skjer på scenen. Derfor er det noe fint i at vi får se nærbilder av aktørene som spiller på skjermen. Det gjør det lettere å følge med, og det skaper en filmatisk kvalitet i spillet der de små reaksjonene blir viktigere enn de vanligvis er i teaterspill. Den store avstanden skaper allikevel et unødvendig skarpt skille mellom det sceniske og det filmatiske.

Improvisert tekst Teksten får forholdsvis stor plass i forestillingen, og den virker improvisert frem. Kanskje det er arbeidsmetoden som gjør det, men den er av svært vekslende kvalitet. Blant aktørene har han fått med seg Liv Ullmann som spiller en gammel dame som begynner å bli dement. Hun bor kanskje sammen med datteren sin (Yvonne Øyen) som forsøker å være tålmodig, men som ikke alltid strekker helt til. I tillegg får vi møte en eldre mann (Tom Remlow) som både er Ullmanns lege og nykommer på sjekkeappen Grindr. En kvinne er blitt drept i Philadelphia, Ullmanns karakter har arvet kjolen hennes, en mannlig prostituert er død, og noen er lei seg. Dramaturgien er drømmeaktig og hopper fra det ene til det andre med bare noen få samlende punkter. Det gjør at noen av sekvensene, som for eksempel mellom den demente moren og datteren, er spennende, mens det er andre deler som ikke fungerer hverken når det kommer til replikkvekslingen eller til det tematiske innholdet. Selv om det er store spørsmål som stilles, og alle menneskelige følelser skal utforskes, synes jeg det er vanskelig å bli berørt av det. Utforskningen av de store tingene i livet, som kjærligheten, døden og livet, opptrer ferdigtygd. Kunsten har alltid dreid seg rundt disse spørsmålene, men når det føles påtatt alvorlig og allerede konkludert, klarer jeg ikke å undre meg over svarene.

Danserne uttrykker seg vakkert med store, dramatiske bevegelser i en elegant moderne dans. Innimellom formidler de også replikker mens de danser. Flere ganger skulle jeg ønske de bare kunne ha danset og latt dansen tale for seg. Dette handler ikke om aktørenes formidling som i all hovedsak er god nok, men om at jeg savner å kunne konsentrere meg om detaljene i fremføringen. Jeg skulle også ønske at det var lagt noe mer teatralitet inn i spillet. Den kontinuerlige filmingen gjør at skuespillerne kan spille med små gester, som for filmformatet, men jeg skulle gjerne kjent mer på kommunikasjonen fra scene til sal. Til tross for at den demente og stakkarsliggjorte kvinnen er en utakknemlig rolle å spille, synes jeg Liv Ullman utmerket seg i at hun var den eneste aktøren som tok det nærværende publikummet og kommunikasjonen til dem inn i spillet sitt.

Oppmerksomheten Gjennomgående i min opplevelse av denne forestillingen er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal rette oppmerksomheten min. Skjermen filmen vises på, henger forholdsvis nært publikum, og det er umulig å velge bort å se på den. Kameraet gjør at vi kan få nærbilder av aktørene, men det gjør at jeg savner å se kroppene. Jeg kan selvfølgelig se at de står der nede på scenen, men skjermens nærhet gjør at blikket hele tiden glir tilbake til den. Det ligger noe interessant i forskjellen mellom skjerm og scene og hvordan jeg fortolker skuespill og relasjonene mellom aktørene ulikt. Denne tydeliggjøringen av forskjellen på teater og film er interessant, men som publikummer synes jeg det er distraherende.

Fordi forestillingen er så mettet i uttrykk, styrkes på sett og vis semiotikken. Alle ting som settes på en scene får en symbolverdi, men her er det som om symbolverdiene er sterkere enn vanlig, alt betyr så mye og blir formidlet med en ekstrem tydelighet. Bergen Filharmoniske Orkester sitter bak et gjennomsiktig forheng bakerst på scenen. Det er sjelden man som teaterkritiker er på en forestilling med et helt orkester på scenen, og bare nærheten av noe så majestetisk og uttrykksfullt som et stort orkester, er et effektivt grep både musikalsk og scenografisk. Det er ingen tvil om at Øyen helt fra begynnelsen av ønsker å fortelle publikum at det vi skal være med på er storslagent og massivt. Musikken, som er komponert av filmmusikkomponisten Alexandre Desplat, er illustrerende og sentimental. På en måte finnes den hele tiden bare som bakgrunnsmusikk, men når jeg legger merke til den, er det fordi den bidrar til å intensivere de følelsesmessige øyeblikkene på en måte jeg opplever som overforklarende. Uttrykket og innholdet blir så mettet at det ikke gjenstår noe for meg å fortolke. Regissøren har allerede konkludert med hva dette er for et verk og hva alt betyr, og publikum skal bare å sitte å ta det inn. Det gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at forestillingen ikke gir meg noe intellektuelt rom å forstå den ut fra der jeg kan skape meningene selv.

Øyens estetikk får meg til å tenke at ulike performative kunstarter egentlig alltid har hengt sammen. Det er en moderne oppfinnelse å se på det som ulike deler, men denne oppfinnelsen er blitt bærende for hvordan vi leser kunsten. Min persepsjon er nok også preget av ideen om at ulike performative elementer er vesensforskjellige. Men at noe henger sammen og kan utfylle hverandre betyr ikke at vi ikke skal få lov til å tenke selv eller ta inn alle uttrykkene for seg. Det mest særpregede ved Øyens estetikk er ideen om det likestilte. Når ingenting skal bety mer enn noe annet og all betydning legges oppå hverandre mister vi også særpregene. Forestillingen er på mange måter velkomponert, og det er kvalitet i mange av leddene, men jeg skulle ønske jeg hadde fått lov til å tenke mer selv.