#Metoo har endret måten skuespillere jobber på

“Det er jo idet du går av scenen, bak scenen, det er der, det forferdelige skjer” (Kvinne, 50+).

Teatrenes historie er full av eksempler på at skuespillere, instruktører og teatersjefer har fått lov til å dyrke sitt ego og sin kunst uten å måtte forholde seg til de normer og regler som gjelder ellers i samfunnet. Mange av disse har bygget fantastiske karrierer, men i deres kjølvann ligger ofte ruinene av andre menneskers kunstnerskap. Harvey Weinstein ble sett på som en brilliant filmprodusent, men hvor mange kvinnelige skuespillerkarrierer har han ødelagt med sine overgrep? Ingmar Bergman var en mester som filmskaper og teaterinstruktør, men historiene om hans maktarroganse og temperament er mange.

Studien I september 2020 leverte jeg, sammen med politifaglig etterforskningsleder Ellen Mari Burheim og avdelingsleder ved Nordland fagskole Per Børre Seloter, en masteroppgave i Kunnskapsledelse ved Nord Universitet. Temaet var teater og #metoo. Formålet med studien var å finne ut hva #metoo har gjort med hverdagen til skuespillere på ett teater i Norge. Jeg er selv aktiv skuespiller og tidligere forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund.

Vårt utgangspunkt var en antagelse om at #metoo har ført til en kulturendring i teatret og at kampanjen kan ha hatt betydning for skuespilleres yrkesutøvelse. Sikkert er det at #Metoo-kampanjen medførte at teatrene, som andre deler av samfunnet, ble utsatt for et indre og et ytre press til å ta et oppgjør med seksuell trakassering. Vi ønsket derfor å undersøke hvilke eventuelle kulturelle endringer #metoo ble en katalysator for.

Det meste av den eksisterende forskningen omhandler selve #metoo-kampanjen og dens innhold og lite om hvilke konkrete konsekvenser kampanjen har gitt for den enkelte bransje eller yrkesutøver i etterkant. Studien vår er basert på intervjuer med seks skuespillere i aldersspennet 28-62 år. Både menn og kvinner inngår i utvalget. Intervjuene har gitt oss innblikk i hvordan disse skuespillerne, fra ett spesifikt teater, opplevde #metoo-kampanjen og den kulturelle endringen som skjedde i ettertid og deres tanker om hva dette førte til av endring og konsekvenser.

#Metoo-kampanjen Seksuell trakassering har gjennom historien vært aktualisert utallige ganger, uten at det har ført til store, massive og internasjonale kampanjer som har vart over tid. De store overskriftene kom først da den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano 15. oktober 2017 la ut følgende Twitter- melding: “If you’ve been sexually harassed or assaulted write “me too” as a reply to this tweet.”

Hun ville med dette vise omfanget av overgrep og seksuell trakassering, og responsen var massiv. I løpet av ett døgn hadde en halv million mennesker brukt emneknaggen, og 12 millioner kommentarer var delt på Facebook. Allerede to dager senere skrev de første norske mediene om #metoo.

I 2010 offentliggjorde Telemarksforskning en surveyundersøkelse, foretatt blant medlemmene av Norsk Skuespillerforbund (Kleppe, 2010). Denne undersøkelsen viser at mer enn fem prosent av skuespillerne har opplevd seksuell trakassering. Dette indikerer at seksuell trakassering er nesten fem ganger mer utbredt blant skuespillere enn i arbeidslivet for øvrig, hvor tilsvarende tall er litt over én prosent.

Kultur og ukultur Min personlige erfaring er at arbeidsmiljøet ved teatrene er veldig godt. De fleste teatrene jeg har jobbet ved oppleves som trivelige arbeidsplasser. Men jeg er mann og er selvsagt ikke utsatt for de samme blikkene, kommentarene og befølingene mange kvinner har opplevd. Den seksuelle trakasseringen har pågått og fått lov til å eksistere fordi det har vært en stilltiende aksept om at sånn er det bare.

Teatret er en utsatt arbeidsplass hvor mange former for trakassering forekommer. Dette bunner i teatrets hierarkiske struktur, måten skuespillere rekrutteres på og teatrets og kunstens verdier, men også skuespillernes spesielle arbeidsformsom innebærer mye intimitet og lek. Som en av våre informanter sier:

«(…) teatret er en veldig spesiell form for arbeid. (…) vi jobber veldig tett opptil hverandre, veldig, veldig mye intimitet og nærhet som kan misbrukes helt åpenbart, men som også er veldig viktig å ta vare på.» (Mann 50+).

Det er viktig å se at seksuell trakassering, også blant våre informanter ofte blandes sammen med makttrakassering. Innsikt i makt og avmakt er derfor viktige perspektiver hvis man skal kunne forstå en del av den kulturen som har eksistert og eksisterer, ikke bare innenfor teatret, men også i andre yrker der det er asymmetriske maktforhold.

#Metoo skapte trygghet Empirien vi samlet viste at alle informantene opplevde #metoo som en nødvendig bevegelse for å få satt makt- og seksuell trakassering på dagsorden både internt i teateret og i samfunnet for øvrig og at de endringene som skjedde har vært nødvendige. Samtidig stiller informantene seg undrende til den stilltiende aksepten de var en del av før, og ledelsens manglende håndtering ved tidligere varslinger. En av våre kvinnelige informanter sier det slik:

«Man har hørt om historiene og visst om dem. Jeg var mer rystet over min egen manglende evne eller refleksjon rundt en del ting man har hørt, at man bare har godtatt det eller tenkt at slik var det.» (Kvinne, 35-50).

#Metoo-kampanjen blir av våre informanter beskrevet som en øyeåpner og en bevisstgjørelse, hvor man klarte å sette ord på opplevelser som opplevdes ubehagelige. Kampanjen frembrakte dermed begreper og rammer som gjorde det lettere å kreve at dette måtte tas tak i, man fikk et “verktøy”. For eksempel beskriver kvinnene i undersøkelsen scener som krever intimitet som spesielt utfordrende:

«Han hadde alltid lyst til å øve litt på de kyssescenene.» (Kvinne, 25-34)

Begreper og nedbrytninger av tabuer har gjort det lettere å snakke om slike intime scener. Kommunikasjon ble trukket fram som vesentlig, for å unngå ubehageligheter – uansett om trakassering skjedde tilsiktet eller utilsiktet. Men før var det vanskeligere å si fra hvis noen tråkket over egne grenser, man risikerte for mye.

#Metoo blir også beskrevet som en revolusjon og søsterkamp. Noen av informantene kjente en umiddelbar solidaritet, en felles front mot en urett som hadde eksistert lenge. Selv om ingen av våre informanter hadde opplevd alvorlig seksuell trakassering, kjente de på et sinne på vegne av andre som hadde opplevd. Kampanjen vekket en kamplyst blant kvinner over hele verden, og forklarer noe av den massive oppslutning bevegelsen fikk.

Samtlige informanter mente at de kvinnelige skuespillerne hadde fått økt selvtillit mens kampanjen pågikk, men også etterpå. Dette har ført til at de etter #metoo i større grad greier å si fra hvis de opplever situasjoner som kan virke trakasserende:

«Før kunne jo en mann si at for meg er det veldig veldig viktig å ha seksuell tenning på den jeg jobber med og for å få det må vi også sees utenom (…), men man kunne ikke si at det er ikke greit,(…). Det kan jeg si nå, det kunne jeg ikke si før #metoo.» (Kvinne, 50+).

Kommentarer på utseende og henvisning til kjønn, og bruk av ulike typer hersketeknikker, forekom også langt hyppigere før #metoo:

«Jeg fikk en kommentar på utseendet mitt opp mot det jeg gjorde som skuespiller, og da ble jeg litt matt, for dette hadde han aldri sagt til en mann. (..) «lille jenta mi», og så forklare litt ekstra». (Kvinne 25-34)

En annen sier det slik:

«Det var en regissør som hele tiden kommenterte hvordan jeg så ut, og det var irriterende, men det var litt humor. Jeg tror ikke han ville ha gjort det i dag. Le, bruke humor gjennom å ditsje noen og fremheve andre. Man ble dårlig av det, rett og slett.» (Kvinne 50+)

Selv om de reagerte på situasjonen da den skjedde, var det ingen av dem som ga beskjed om at dette ble oppfattet som ugreit. Flere av de vi intervjuet beskrev situasjoner med utstrakt bruk av hersketeknikker fra både kolleger og instruktører da de fortalte om sine eller andres opplevelser.

Kulturendring Empirigrunnlaget vårt viser at det har vært en kulturendring som blant annet handler om at problematikken blir håndtert gjennom et felles begrepsapparat i teatret. Det er også blitt en åpenhet rundt tematikken, og det er en større aksept for å ta opp forhold som oppleves trakasserende. Informantene ga uttrykk for at kulturendringen i hovedsak har vært positiv for deres yrkesutøvelse. Det hersket noe usikkerhet i forhold til ensemblespill som krever intime relasjoner fordi ikke alt er ferdig kommunisert eller håndtert med fokus på alle impliserte.

Det ble nevnt at enkelte menn er blitt redde for å få varsler mot seg og at de derfor “legger bånd på seg” i prøvesituasjoner. Hvis dette er tilfelle vil man kunne hevde at #metoo-kampanjen har hatt en negativ konsekvens for kunstnerisk utfoldelse. Om det allikevel hemmet det kunstneriske uttrykket på scenen, som noen uttrykte bekymring for, er vanskelig å si noe om. I vår empiri ser det ut til at denne redselen for å få varsler mot seg var spesielt gjeldene i begynnelsen av kampanjen, men at den har roet seg etter hvert. Gjennom analyse av vårt empiriske materiale virker det som om mennene nå har innfunnet seg med at #metoo har ført til en varmere og åpnere arbeidskultur på teatret, og at de oppfatter dette som positivt.

Informantene stilte spørsmål om endringene er varige eller midlertidige og om de gjaldt for begge kjønn. En tilsynelatende åpenhet, som nå råder vedrørende problematikken seksuell trakassering, burde vært ensbetydende med at det er et godt grunnlag for en felles forståelse. En slik forståelse vil være avgjørende for å sikre at endringene også forblir varige, men utsagn flere av informantene kom med, kan indikere at dette kanskje ikke er tilfelle. Som en av våre kvinnelige informanter sa:

“Jeg føler ikke helt at vi klarte å møtes og snakke om det på et nivå som inkluderte begge sidene, som gjør at man reelt kommer videre”. (Kvinne 25-34)

Da kan det fort bli et vanskelig farvann å orientere seg i, særlig hvis det er mangel på kommunikasjon og et “felles språk” i forhold til forståelsen av akseptable grenser. Kampanjen har også påvirket ledelsen på en måte som gjør at varslene nå blir tatt mer på alvor.

«Jeg sa fra veldig fort og følte at det ble respektert. Det var etter #metoo og skjedde i forestillingssituasjon. Jeg følte en veldig selvtillit på å kunne si det, og ønsket å gjøre det på en ordentlig måte.» (Kvinne, 25-34).

Dette må sees på som en positiv konsekvens av kampanjen. Men for enkelte menn ble det noe annerledes, de kjente seg ikke igjen i kritikken som kom frem mens kampanjen pågikk. Det ble beskrevet en usikkerhet blant enkelte mannlige kolleger og en opplevelse av at kampanjen til dels ble en kjønnskamp. En av våre kvinnelige informanter fremhevet som et svar på dette at en revolusjon ikke er rettferdig, det er bare en kraft, den har ikke noen retning, den tar ikke hensyn, men den er nødvendig.

#Metoo skapte et momentum, som ikke må oversees. Det blir viktig for teatrene i tiden fremover å bevisstgjøre seg den endringen som har skjedd. Det positive må implementeres i organisasjonens verdier og i retningslinjene. Dette vil ha betydning for skuespillernes yrkesutøvelse, og det må settes et fokus på kommunikasjon og atferd i den kunstneriske samhandlingen. Noen kan hevde at dette er blitt gjort gjennom blant annet formulering av nye retningslinjer og varslingsrutiner, men informantene uttrykte en bekymring for at dette blir tullet bort og etter hvert glemt. I begynnelsen ble de nye retningslinjene lest opp før hver leseprøve, men mange opplevde at det ikke ble tatt helt seriøst:

« (…) jeg har sagt det så mange ganger, fordi det irriterer meg hver gang når det er leseprøve, så er det så mye tull og så mye gøy.» (Kvinne, 50+).

Det er derfor viktig å se at #metoo ikke er noe som har vært, men noe som skal bestå. Tematikken må kontinuerlig debatteres og tydelig kommuniseres for å kunne oppnå et felles verdi- norm- og begrepssett som blir tydeliggjort gjennom handling både fra de ansatte og ledelsen. Felles forståelser og begreper er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for varige endringer. Det fordrer at ordene omsettes og brukes til å skape en ny praksis for hvordan menn og kvinner møtes og samhandler på scenen og utenfor. De mindre positive erfaringene må heller ikke glemmes, dette er verdifull informasjon å ta med seg ved en eventuell senere korsvei.

Konklusjon Med det forholdsvis korte tidsperspektivet, fra Alyssa Milanos Twitter-melding i oktober 2017 til vi gjennomførte intervjuene i mars 2020 er det utfordrende å trekke sikre konklusjoner vedrørende implementering og varige kulturendringer som en konsekvens av #metoo. Kulturendring er fortløpende prosesser som går over tid, og i liten grad noe som skjer umiddelbart. Man kan heller ikke tro på varig endring med mindre man jobber aktivt med det. Ut fra de empiriske funnene, og med de begrensninger dette gir for å kunne generalisere, mener vi allikevel klart å kunne si at #metoo-kampanjen har medført kulturendring ved teatret, og at dette har hatt betydning for skuespillernes yrkesutøvelse.

#Metoo-kampanjen har hatt en positiv effekt fordi kampanjen har gjort noe med våre normer, verdier og ikke minst våre grunnleggende antagelser, altså alt det man tar for gitt i menneskelige relasjoner. De grunnleggende antagelsene sier noe om hvordan vi oppfatter, tenker og føler rundt forskjellige ting, Og det er her det virkelig har skjedd noe. Det har åpnet menns øyne for hvordan det er for kvinner konstant å bli sett på som et seksuelt objekt, den har belyst det enorme problemet seksuell trakassering har vært, samtidig som den har gitt kvinner selvtillit til å sette grenser. Men det ville være naivt å tro at dette er en varig endring, da må vi i hvert fall først anerkjenne endringen som har skjedd og at den konstant må være under revisjon.