Mer musikk, mindre prat

– Det er lett å tro at de som får spiller her skal regne seg som heldige, sier Operaens direktør Tom Remlov, før han fortsetter med å presisere at det er Operaen som er heldig som får huse prosjekter som den forestillingen vi straks skal få se. Oslos varaordfører Libe Rieber-Mohn overtar mikrofonen og snakker om at selv om barn og ungdom utgjør tjue prosent av befolkningen, så er de hundre prosent framtida vår. Dropout, eller frafall, i skoleverket er en meningsløs sløsing med ressurser, hevder Rieber-Mohn. Kronprins Haakon Magnus sitter på raden foran meg, og ved siden av meg har jeg en sikkerhetsvakt i sivil. Det er nypremiere på forestillingen Dropout Musical – en nyskrevet musikal om ungdom som sliter i hverdagen og særlig med å fullføre skolegang. Forestillingen hadde premiere i Lillestrøm i fjor høst, og gjestet altså Den Norske Opera og Ballett forrige uke.

Dropout Musical handler om et band (bestående av fire jenter) som øver i skolens gymsal. De er kommet videre i en internasjonal konkurranse, og jentene er selvsagt både nervøse for ikke å vinne og samtidig spente på hva framtiden potensielt kan bringe dem. De overraskes av fire ’terrorister’ – fire unge menn maskert med finlandshetter som har planlagt å sprenge skolen. Det er duket for kollisjon mellom ulike syn og perspektiv på skolen og hva den representerer, samt romanser og dramatikk på flere nivå.

De medvirkende er primært ungdommer, utvalgt til produksjonen etter lange auditionrunder. Ungdommene syder av energi, og i tillegg til de nevnte åtte karakterene befolkes scenerommet av noen biroller samt et stort antall dansere og flere kor (blant annet Skedsmo Voices, iBoksen og Nittedal barne- & ungdomskor). Produksjonen har en egen hjemmeside, dropoutmusical.no, hvor forestillingens fokus står beskrevet: ”Musikalen skal være et bidrag til at flere ungdommer motiveres til å mestre sin hverdag og fullføre videregående skole.”

Paradoksalt nok er det muligens denne velmentheten som blir forestillingens største svakhet. De åtte karakterene representerer klassiske ’typer’ i skolevesenet – fra den skoleflinke jenta som er redd for å mislykkes, via bimboen som blir undervurdert og den sjenerte gutten som kun klarer å uttrykke seg skriftlig, til de resignerte gutta som ikke er gode på skolen. Frykten for ikke å leve opp til egne og andres forventninger, og frustrasjonen over å bli taper i et system som favoriserer lese- og skriveferdigheter, gjennomsyrer forestillingen. Dramaturgien veksler mellom ulike scener i gisselsituasjonen og sang- og dansesekvenser som illustrerer karakterenes identitet i solonumre hvor indre lengsler, håp og drømmer kommer frem. Manus hadde muligens hatt større spillerom om man hadde konsentrerte seg om færre karakterer – slik at kompleksiteten kunne vært utdypet. I sin nåværende form forblir de fleste karakterene sjablonger.

Bevegelsen mellom ulike fiksjonsnivåer gir forestillingen et nærmest drømmeaktig preg, og det er i sang- og dansenumre at utøverne virkelig får briljere. Faktisk fungerer en del av disse scenene så godt at jeg tar meg i å ønske den teatrale rammen bort. Når de fire guttene i en tidlig scene synger og danser, med et hettebekledd danseensemble i ryggen, har de en fantastisk tilstedeværelse, energi og presisjon. Denne, og flere lignende scener, baserer seg på utøvernes styrker. På mange måter er det mulig at en konsertversjon av forestillingen kunne blitt både mer kompleks og interessant.

Høsten 2010 startet Norsk barnebokinstitutt i samarbeid med Dramatikkens hus opp et treårig forsøksprosjekt hvor de tilbyr barne- og ungdomsforfattere et årsstudium med fordypning i scenetekst. Hensikten var å gi norske institusjonsteatre og det frie feltet et større tilfang av nyere scenetekster for barn og ungdom, og blant deltagerne på første kull var Dropout Musicals manusforfatter Annette Münch.

Münchs manus er ikke det eneste som har kommet ut av Barnebokinstituttets satsning. Ingeborg Arvolas Kjøleskapsmammaen turnerer i Den kulturelle skolesekken og ble koprodusert med Det Andre Teatret i Oslo og Akershus Teater. Lise Knudsens tekst Etterskrift er valgt ut til hovedprogrammet under Dramatikkfestivalen 2013, selv om det ikke fremgår hvorvidt den retter seg mot et ungt publikum. Til høsten starter Kunsthøgskolen i Oslo sitt nye masterstudium med fordypning i scenetekst, og det blir spennende å se hvorvidt også Barnebokinstituttet får videreført sitt scenetekststudium. Forhåpentligvis vil det bli mer ny dramatikk å se på de norske institusjonsteatrene, og man må også forvente at de etter hvert også engasjerer seg sterkere selv i selve produksjonsprosessene.

Helt siden Operaen flyttet inn i sitt nye hus i Bjørvika har repertoaret blitt kritisert for å mangle nyskrevne forestillinger. I åpningstalen til Dropout Musical presiserte direktør Tom Remlov som nevnt at Operaen er heldig som får huse prosjekter som dette. Det stemmer langt på vei. Men slike prosjekter kunne også nytt godt av et mer utstrakt samarbeid med Operaen i tidligere faser av produksjonen.

Dropout Musical er sytti minutter med eksplosiv energi, og utøverne har en imponerende tilstedeværelse. Men dens eksplisitte målsetting om å ha en holdningsendrende funksjon ovenfor ungdom står samtidig i fare for å bli en overfladisk behandling av temaet. I fragmenter viser forestillingen hvor sammensatte ungdommene er som mennesker – og noen av drømmene de bærer på. Men Dropout Musical illustrerer også at det er en hårfin balanse mellom å vise engasjement gjennom kunst, og at kunsten blir instrumentell.

Jeg tviler på at forestillingen vil føre til at flere fullfører videregående skole, men jeg tror også at forestillingens styrke ligger et helt annet sted. Den energien som ungdommene på scenen var fylt med, gjør at jeg er enig med musikalens produksjonsteam; vi setter vår lit til ungdommen. Dropout Musical er et bevis på at det finnes et stort potensial hva gjelder musikalartister i Norge, og jeg håper å få se flere av disse utøverne i flere produksjoner i årene som kommer.