Reven og Ulven, Tou Scene/Norsk Dramatikkfestival, 2017, foto: Joakim Andreassen.

Mer enn introvert drama

Under første del av Norsk Dramatikkfestival presenteres vi for både introvert drama mellom mennesker, eventyr med samfunnsbrodd og menneskelig tilkortkommenhet i møte med naturvitenskapen.

Et av teatrets særegenheter ligger i det faktum at det består av så mange forskjellige uttrykk – det er summen av alle bestanddeler som utgjør grunnlaget for om vi vurderer en forestilling som god eller dårlig, ikke bare tekstens kvalitet, det visuelle uttrykket eller skuespillernes prestasjon. I dag utvikles også mye scenetekst i samarbeid mellom dramatiker, instruktør og skuespillere, nettopp fordi det sceniske aspektet er så viktig. Da første del av Norsk Dramatikkfestival fremviste ny dramatikk både som del av en større scenisk helhet og som iscenesatte visninger, innbød det til refleksjoner rundt hvilken betydning presentasjonsformatet har når man skal vurdere ny dramatikk. Her må man heller ikke glemme at det i enhver fremføring er snakk om en fortolkning av teksten, noe som også understrekes av festivalen selv ved at tre av de utvalgte tekstene ble presentert som to forskjellige sceniske visninger i løpet av festivaldagene.

Eventyr med samfunnsbrodd
Første og eneste scenetekst ut fredag, var Reven og Ulven av Nelly Winterhalder. Teksten tar utgangspunkt i Brødrene Grimms eventyr om den grådige, umettelige ulven som forlanger at reven skal skaffe ham mat, og den kuede, men slu reven som til slutt finner en måte å ta ulven av dage på. I Winterhalders variant står den tykke og umettelige ulven og den radmagre og slu reven i et symbiotisk destruktivt forhold til hverandre.

Skuespillerne er sminket som rev og ulv, og har på seg tilsvarende kostymer. Scenografien er enkel, men effektfull: et bord med kjøkkenutstyr på et sjakkrutete gulv, en liten hybelkomfyr i bakgrunnen. Et teppe av plaststrimler bakom der igjen. Stemningsskapende musikk, lys og projeksjoner bak som forteller oss at vi befinner oss langt inni den mørke skogen. Det utarbeidede sceniske og auditive uttrykket vitner om en ferdig produksjon, og denne forestillingen har hatt merkbart lengre prøvetid enn de andre fremvisningene. Under dramatikersamtalen i etterkant får vi også vite at det var de to skuespillerne Ellen Andreassen og Line Starheimsæter som først kom til Winterhalder med ønsket om at hun skulle utvikle en scenisk tekst som tok utgangspunkt i spiseforstyrrelser og en destruktiv tosomhet. Teksten har altså vært i flere runder mellom scenisk utprøving og dramatiker, og hadde premiere 27. januar på Tou Scene i Stavanger.

Teksten følger eventyrets narrativ i grove trekk, men inneholder også andre, tidvis absurde bestanddeler – blant annet en utgreiing om en parasittert larve som har blitt kolonisert av 91 vepselarver. Det spiseforstyrrede (eller samfunnsforstyrrede) elementet ligger og ulmer under overflaten – kanskje akkurat som disse vepselarvene – og noen ganger lurer jeg på om reven og ulven representerer hverandres sykdommer. Det hele er ispedd en god dose karikert og absurd humor fra Hildur Kristinsdottirs regi. Den tekstlige fremføringen drukner dog tidvis i de andre elementene, noe som gjør meg nysgjerrig på hvordan teksten i seg selv faktisk ser ut.

To familier, ett teaterstykke
«I et land med skog og fjell […] i et land hvor ingen så det komme», slik innledes Orgeltåke, skrevet av Tom Inge Eliassen, et stykke hvor vi møter to familier bestående av mor, far og barn – den ene befinner seg i en båt på flukt over en tåkebelagt norsk fjord, den andre sitter plantet i sofaen foran tv-en og spiser taco. Teksten presenteres som en iscenesatt visning med fire skuespillere fra Det Norske Teatret.

I stykket veksles det mellom to scenarier: båten er et sted for fremtidshåp, fortidslengsler og frykt for det som åpenbarer seg på den andre siden av tåken; det nye landet hvor de må «lære seg et nytt språk». Dialogen er her lagt opp som beskrivende monologer i en gjentagende stil som minner om Jon Fosse: «Været. Snart regner det. Snart kommer regnet. Og det er ingenting vi kan gjøre. Ingenting». I det andre scenariet i sofaen presenteres vi for en mer absurd dialog bestående av kortere fraser, hvor den fraværende relasjonen mellom mannen og kvinnen blir stadig tydeligere. Her gjør skuespillerne en god jobb i å frembringe den ulmende avstanden mellom menneskene som ligger forankret i teksten.

Bare én gang møtes disse to verdenene: når den drivende båten dukker opp på tv-skjermen til paret som sitter i sofaen. De stirrer på skjermen en stund, før de zapper videre. Det er ikke til å unngå å notere parallellen til båtflyktningene i Middelhavet, selv om jeg opplever at stykkets hovedfortelling ligger i den eksistensielle følelsen av å være avsondret fra livet og hverandre.

Når ting ikke ble slik de skulle
Lørdagens andre fremvisning var et stykke av dramatiker Mari Hesjedal, kalt Bilde av frukt som rotnar. Når et par er på vei til å gå fra hverandre, blandes fortid og nåtid sammen med drømmer og forventninger om det som var og det som skulle ha vært. De to skuespillerne Ingeborg Sundrehaugen Raustøl og Pål Christian Eggen, sitter på hver sin stol på scenen og fremfører teksten på en nedpå og udramatisk måte. De ulike tidsnivåene – fortid, nåtid og fremtid (drømmer og forventninger), flettes sammen med skiftet mellom handlingsbeskrivelse («eg går ned i garasjen, set meg i bilen og et kjeks»), indre stemmer («eg skjønar ikkje kva ho meiner, men eg høyrer alt») og dialog mellom paret («kvar er ungane?»). Nettopp barna er et tilbakevendende tema, og her er det ikke klart om disse tilhører nåtiden, fortiden eller et ønske som aldri ble noe av.

Det er ikke bare kjærligheten mellom disse to som har gått i stykker, huset de bor i er også i ferd med å falle fra hverandre: det oppløses av fuktskader, hårføneren begynner å brenne, rørene under vasken lekker – dette forfallet blir dermed et bilde på kjærlighetens forråtnelse. Men er det mulig å reparere et forhold hvis man «bare skrur alt fra kvarandre og set det saman igjen», slik kvinnen i stykket sier mot slutten?

Bilde av frukt som rotnar, Norsk Dramatikkfestival, 2017, foto: Pernille Mogensen.

Historien som formidles i Bilde av frukt som rotnar, er nok en mange kan kjenne seg igjen i, men jeg opplever tidvis fortellingen, formen og formatet den presenteres i som for gjenkjennelig. I forkant av visningene sendte Norsk Dramatikkfestival ut en uttalelse om at den nederlandske teaterkritikeren Vincent Kouters hadde skrevet om «den nye bølgen av norsk dramatikk som sprer seg over Europa». Ifølge Norsk Dramatikkfestival hevdet Kouters at norsk dramatikk frem til nå stort sett har bestått av en rekke klisjeer – det er psykologisk, realistisk og introvert drama, og det handler alltid om familier med scenarier som «hun eller han i sofaen». Denne trenden mente han dog var i ferd med å snu. Både Orgeltåke og Bilde av frukt som rotnar faller inn under den gamle klisjeen som Kouters legger frem: et introvert drama mellom ham og henne i sofaen. Dette betyr dog ikke at tekstene er dårlige – begge bidragene har flere spennende tekstlige lag som innbyr til ulike fortolkninger. Slik tekstene presenteres opplever jeg likevel at det introverte aspektet blir veldig tydelig, og det føles som om jeg har sett og hørt det mange ganger før.

Kvantefysikkens irrganger
Dette er en av grunnene til at Kim Atle Hansens teaterstykke Skilpadder hele veien ned ble en etterlengtet innsprøytning av noe annet. For oss som googlet oss halvt i hjel etter å ha sett Interstellar for å finne ut av hva det egentlig innebærer at tid er relativt, vil Hansens stykke ikke føre til noe mindre forvirring da det behandler både tidens relativitet, fysikkens lover og kvantefysikkens uutholdelige kompleksitet. Men som Kate Pendry uttalte om stykkets innhold i den påfølgende samtalen med dramatikeren: «your brain can’t handle it, but that’s ok». I Skilpadder hele veien ned møter vi A og B, spilt av Johannes Blåsternes og Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen (Kilden Teater), som ifølge Hansen skal forestille ulike posisjoner heller enn karakterer. Fuglestveit-Mortensen spør og Blåsternes forklarer, og sammen beveger de seg gjennom de siste 400 års vitenskapelige forklaringsmodeller som danner grunnlaget for hvordan vi forstår universets bestanddeler i dag. I programmet presenteres det som en iscenesatt visning, men gjennom livlige skuespillerprestasjoner og enkle sceniske grep, som at forklaringsmodellene delvis illustreres med kritt på gulvet, skapes en interessant forestilling.

Stykket handler ikke nødvendigvis om å bli noe klokere på naturvitenskapelige sannheter – de fleste av oss som ikke er kvantefysikere klarer å henge med til et visst punkt før hjernen bare sporer av – men snarere om at det får deg til å tenke over hva sannhet(er) er og hvordan vi forholder oss til disse, både som rasjonelle og følelsesstyrte vesener. Hvorfor er det for eksempel slik at den vitenskapelige sannheten ikke oppleves som logisk av den vanlige kvinnen eller mannen i gata, selv om man har et ønske om å bli oppfattet som et rasjonelt menneske? Stykkets konklusjon er at sannheten ikke kan sees, oppleves eller forstås. Så hva sitter vi igjen med? Og slik spinner tankene videre.

Formatets betydning
Når en ny tekst inngår i en scenisk helhet med både lyd, lys, scenografi samt kostymekledte og sminkede skuespillere – slik tilfellet er med Reven og Ulven – får man et mer inngående innblikk i hvordan den kan fungere scenisk, samtidig som det er en risiko for at teksten overskygges av de andre elementene og dermed blir vanskeligere å vurdere. Den andre inngangsmåten, der et nytt teaterstykke presenteres gjennom en iscenesatt lesning eller visning med skuespillere – som er tilfellet med både Orgeltåke og Bilde av frukt som rotnar – fremhever tekstens særegenhet i større grad: dens bærende fortelling eller fortellinger, dens undertekst, syntaks, rytme og dramaturgi – noe som på mange måter gir et «renere» inntrykk av selve teksten, men som ikke nødvendigvis tjener til å fremheve det teatrale potensialet i dem.

Det føles urettferdig å sammenligne en tekst som Reven og Ulven, som presenteres i en ferdig produksjon, med for eksempel Orgeltåke, som har hatt en produksjonstid på fire og en halv dag. Likevel er det ikke til å unngå at formatet teksten presenteres i får betydning for hvordan den oppleves og fortolkes, selvsagt også i kombinasjon med tekstens særegenhet og subjektive formeninger om hva som er god dramatikk. Når det er sagt, så besitter de fire tekstene først ut på årets dramatikkfestival gode kvaliteter på hver sin måte, og jeg ser frem til å forhåpentligvis se alle i fremtidige iscenesettelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER