Menneskets og kulturens forfall

-Nok et apokalyptisk epos fra Vinge og Müller. Et verk det er
umulig å stille seg likegyldig til, enten man liker det eller ikke,
skriver vår anmelder, Elisabeth Leinslie om Vegard Vinges seks
timer lange versjon av Gengangere på Black Box Teater.

Forestillingsnavn: Gengangere

Spillested: Black Box Teater

Regi: Vegard Vinge
Scenografi og kostymer: Ida Müller
Lyd: Kristian Sagosen
Medvirkende: Vegard Vinge, Ida Müller, Julian Blaue, Trond
Reinholdsen, Tøge Talle, Henning Gärtner, Christine Korte

“Gjennom et sjangeroverskridende amok-løp iscenesetter Osvald
Alving sin pågående oppløsning som syfilistisk Gesamtkunstverk.
Ibsens Ragnarrokk. En rituell og odysseisk
reise mot solen og den endelige forløsningen.”

Med denne treffende programteksten inviterer
Vinge, Müller og Co til en 6 timer lang parafrase over Ibsens verk.
Her bringes Ibsens teaterrevolt til nye høyder. Jeg ser for meg at
Ibsen klapper henrykt i graven og humrer; – Her får teater-Norge
noe å bryne seg på.

Perverst gøy

Ibsen koser seg nok ja, men gjør vi? Nei, dette kan ikke kalles
kos. Det er perverst gøy, det er interessant, det er kvalmende, det
er irriterende, det er morsomt, det er pinlig, det er genialt, det
er langt, det er mye – men langt fra koselig. Muligvis er dette en
så fullstendig overload av en forestilling at folk snur i døra. La
oss ikke håpe det, for enten du liker dette verket eller ikke så
oser det av manifester, vilje og særegenhet. Det har sterk
klangbunn i avantgardetradisjonene, og det nærmest kveler seg selv
i skriket etter en teaterrevolusjon.

Kjærkomment gjensyn

Gengangere er et kjærkomment gjensyn med Vinge og Müller
slik vi så dem i Et Dukkehjem for ett år siden. Det som den
gang var en slags redning av et havariprosjekt, er allerede blitt
en undergrunnsklassiker. Denne gangen kan det virke som vi får
fullversjonen av det vi opplevde da.

Gengangere bygger på det samme estetiske
og dramaturgiske konseptet som Et Dukkehjem, men strekt ut
til det dobbelte tidsmessig. Som marionetter beveger karakterene
seg rundt i et obskurt og ekspressivt tegneserieunivers som berører
både splatter- og skrekkfilmen, operaen, billedkunsten,
dukketeatret, og performancen.

Lydbildet kjenner vi også igjen. En rik blanding
av Bach, Grieg, Schubert, og selvsagt Wagner, voiceover
(replikker), lydkulisser, filmsekvenser, TV-programmer, 80-talls
pop-musikk. Listen er endeløs. Men, den klassiske musikken
dominerer, og da særlig den pompøse operamusikken.

Patos

Det er mye patos i denne forestillingen. Det smøres på med tykke
pensler i tykke lag. Men detaljene blir ikke borte av den grunn. Et
vell av visuelle og auditive detaljer vitner om et perfeksjonistisk
arbeid som følges opp av aktørene. Både i de strengt regisserte
første fire timene, og de mer improviserte siste to timene, viser
aktørene en imponerende konsentrasjon, faglighet og dedikasjon til
prosjektet og karakterene. Müller som Osvald, Gärtner som Regine,
Reinholdsen som Kammerherre Alving, Blaue som Pastor Manders og
Korte som Fru Alving er ubetalelige i sine karakterskildringer.

Som agitator og iscenesetter har vi Vinge, også
som Osvald. Han forvalter sin kompromissløse tilnærming til teatret
med en insisterende holdning som tidvis virker mer narsissistisk
enn kommuniserende.

Langsomhet

Den kompromissløse insisteringen Vinge holder på gjennom hele
forestillingen viser seg i lange sekvenser, endeløse gjentagelser,
og massiv bruk av langsomt tempo. Etter hvert beveger han
forestillingen inn i performance og ritualsjangeren, og gjør seg
dermed på mange måter uangripelig. For ofte er performance- og
rituelle handlinger trukket ut i tid, uten det vi vanligvis tenker
på som en dramaturgi.

Noen sekvenser virker allikevel overflødige, og
tidvis ender gjentagelser og langsomhet med å drepe scenens poeng.
For eksempel mister teaterdiskursen som starter tredje akt sin
brodd i langsomheten. Det er særs uinteressant å se kunstnere som
runker på egne ideer. De kunne fått frem poengene og virkningene
like fint på fire timer. Da hadde de også nådd ut til flere, men
det kan virke som om Vinge og Müller ikke vil at norsk
teaterpublikum skal høre deres ”budskap”. At det på en eller annen
måte strider med den antikommerse holdningen og den kompromissløse
kunsten.

Alt infisert

Forestillingens tid har altså sin pris, men også sin funksjon.
Ved å strekke den ut tvinges vi til å ta rommet og situasjonene
innover oss. Sjelden tar scenekunstnere live-situasjonen så til de
grader i bruk som dette. Bildene, musikken og bevegelsene trenger
seg inn i nervesystemet. Vi tas med inn i en, på alle tenkelige
måter, infisert verden. Ibsens karakterer er infiserte og smuldrer
opp innenifra, og hele landet Norge og spesielt teater-Norge
forfaller. Det er den forbannede konvensjonelle arven som ligger og
gnager. Den sosiale arven, den kulturelle arven, teaterarven,
familiearven – alt er infisert og umulig å flykte fra.

Gengangere viser tolkninger av Ibsens verk
som antagelig går lenger enn det meste du har sett og hørt før. Det
store forfallet er en hovedtematikk av mange. Innholdet er rikt, og
standpunktene er mange. Og oppløftende er det ikke.
Gengangere er gjennomsyret av pessimisme, dritt og gørr.
Humøret fra Et Dukkehjem er som sunket i jorden – her er
bare jammer. Visst er det humor i forestillingen, men latteren blir
som oftest sittende fast i halsen for i samme øyeblikk å svelle ut
til en kvalme som jeg sjelden har kjent så fysisk som tilskuer.

Dette siste er ment som en kompliment. Vil du
beveges og provoseres og ikke minst; ha noe å gå og gruble på en
stund fremover – så gå og se. Vil du behages – så hold deg
hjemme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER