Stillbilde fra den digitale visningen av Slag. Foto: Thomas Fredriksen

Mennesket og rytmen

I Slag utforskes menneskets rytme i forskjellige formater. Jeg savnet imidlertid en rytme fra publikum.

Folkedanseren Jon Bugge Mariussen og perkusjonisten Birger Mistereggen hadde allerede planlagt premiere på Riksscenen, og de ville ikke utsette eller avlyse forestillingen på grunn av koronasituasjonen. Derfor satset de på urpremiere over live streaming. Utgangspunktet for samarbeidet er slaget, rytmen som den kommer til uttrykk både i musikken og i dansen. Mariussen har sin bakgrunn fra folkedansen, men er i dag også student ved Høyskolen for dansekunst. I en ettersnakk, som også ble holdt som en del av den digitale strømmen, sa han at det hadde vært viktig for ham å utfordre seg selv som danser, og man kan se en forståelse av samtidsdans i koreografien. Selv over en skjerm kan jeg se at det er rytmen i dansen som er hovedfokus. Jeg ser at dansen har elementer av halling, og at det ikke er det akrobatiske som er viktigst, men at rytmefølelsen, som en puls som øker og synker, borer seg inn i bevegelsene. Dette akkompagneres av Mistereggens drivende perkusjonsspill som viser perkusjonsinstrumentenes rekkevidde. Klangen i rytmeinstrumentene får stor plass, og viser effektivt frem det menneskelige i rytmeutøvelse. På den måten understreker de at musikk og dans er to sider av samme sak nettopp fordi slaget har så stor betydning.

Kommunikasjon
Kjernen i forestillingen er dermed samarbeidet mellom de to aktørene og mellom de to kunstartene. Fordi samarbeidet er det som gir prosjektet fart og intensitet, er det synd at publikum ikke egentlig får se det gjennom skjermen sin. Kameraet fokuserer på én av dem om gangen, og noen ganger får vi se dem begge to, men da med split screen, sånn at det ikke er mulig å se hvordan de står plassert i forhold til hverandre i scenerommet. Jeg vet ikke om de står nært hverandre eller ikke. Jeg får en følelse av at scenen er delt i to, men vet ikke om det er fordi kameraføringen og delingen av skjermen får det til å virke sånn eller om de faktisk har hvert sitt rom i rommet. Jeg liker derfor best de få gangene kameraet zoomer ut og jeg får se mer av scenen, men jeg forstår også at det skaper stor avstand og at det er grunnen til at de har valgt å presentere forestillingen ved å dele skjermen i to.

Det er lite scenografi, men på et punkt projiseres Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger på bakveggen. Jeg forstår ikke helt hva de ønsker å si med det bildet, og jeg lurer på om det er et ironisk valg å knytte folkedansen til nasjonalromantikken, men jeg er ikke sikker. Denne usikkerheten tror jeg også kommer av at jeg føler meg adskilt fra det som skjer på scenen. Det er ikke bare kommunikasjonen mellom aktørene på scenen det er vanskelig å få tak på, men kommunikasjonen fra scenen til publikum blir nødvendigvis amputert, og jeg får ikke tak på eventuelle nyanseforskjeller i formidlingen.

Egentlig hadde jeg ikke lyst til å skrive om hvor kjedelig jeg synes det er at scenene er stengt og at all scenekunst som lages plutselig skal formidles over digitale flater. For selv om jeg nå om dagen tenker at jeg må revurdere alt jeg tidligere har trodd på om det performatives potensial for kommunikasjon og samhold, og jeg må innrømme at revurderingen gjøres med et element av tristhet, kan ikke alle tekster som skrives om scenekunst handle om akkurat dette. Jeg hadde derfor tenkt å se bort fra det digitale hinderet da jeg skulle anmelde Slag som hadde digitalt overført urpremiere på Riksscenen, men det viste seg raskt ikke å være så lett. Jeg kunne ikke late som om ikke avstanden var større og at det var et hinder mellom meg og kunsten. Det var ikke mulig å se bort fra at jeg satt ved mitt eget kjøkkenbord, og det preget opplevelsen av rommet.

Kamera
Når man skal skrive kritikk av et kunstverk som er mediert gjennom kameraføring er man nødt til å ta hensyn til at kameraet er der. Det styrer tilskuerens og er et mellomledd mellom meg og kunsten. I film vil kameraføringen alltid være en del av fortellerteknikken, og da jeg så Slag følte jeg at kameraet stod i veien for å gi meg den opplevelsen jeg kunne ha fått. Ikke minst er det tydelig at dette er et verk som er laget for å ha publikum i samme rom, og det er gjennom delingen av rommet det vil kunne komme til sin rett.

Jeg håper Slag får nytt liv på et senere tidspunkt. Jeg håper publikum kan få komme ordentlig nært, og jeg håper vi kan få føle dansen, rytmen og energien aktørene så tydelig la for dagen, men som allikevel ikke traff meg i mer enn en amputert versjon. Slag er en forestilling med et ønske om å si noe om kunstens innvirkning på mennesket, og det ønsket får jeg med meg gjennom skjermen, men virkningen uteblir allikevel fordi avstanden blir for stor og overblikket umulig. Når denne forestillingen en dag får møte publikum tror jeg erfaringen vil bli annerledes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER