Edvard. Carte Blanche 2015. Foto: Helge Hansen. Foto: dvard. Carte Blanche 2015. Foto: Helge Hansen.

Mennesket Munch

Carte Blanches forestilling Edvard er et portrett av mennesket Edvard Munch. Det er befriende at den ikke er direkte knyttet til Munchs egne formidlingsuttrykk, skriver Grethe Melby.

I danseforestillingen Edvard møter vi lite av Edvard Munchs visuelle språk, som med sin sterke fargebruk ikke bare har preget sinnet til utallige betraktere av billedkunst, men også kjøleskapsmagneter, kopper, plakater, oppblåsbare dukker og alle de andre spin-off-produktene som har bidratt til å gjøre det allmenne publikum kjent med “varemerket” Edvard Munch i det kommersielle kretsløp. I denne forestillingen inviterer den spanske koreografen Marcos Morau oss istedet til et sykehusmiljø, et mykt univers i blågrå pastell, florlette gardiner og blanke senger på hjul.

Syk ung mann
Likevel, enhver med kjennskap til Munch vil koble scenebildet til Edvard Munchs plagede sinn, og gjennom dansernes verbale fremføringer av Munchs dagsboknotater blir vi kjent med et menneske som befinner seg mellom verbalspråket, kroppslige fornemmelser og tankespinn.

– The nervous talk a lot. Crazyness often expresses itself in incessant talking. Talking has become a sort of rest from your sick thoughts, a sort of defence against other people.

Dette blir vi i begynnelsen fortalt av en danser gjentatte ganger, samtidig som vi blir eksponert for et samspill mellom dansere som skiftvis benytter bevegelser knyttet til dagligdagse gjøremål, samt fysiske berøringer, bevegelser og undersøkelser av hvordan et menneske kan være nær et annet. Bevegelsene er preget av gjentagelser, og i følge kunstnerisk leder Hooman Sharifi, som i forkant av forestillingen inviterte til en publikumssamtale, har vi å gjøre med et bevegelsessystem som er utviklet av koreografen, i tradisjonen etter William Forsythe, samtidig som koregograf Mourau har utviklet sin egen kroppslige grammatikk.

Tenkeren Edvard
Selv om kjennskap til hvordan Edvard Munch selv fant en uttrykksform for sine opplevelser gir forestillingen en ekstra dimensjon, så er det slett ikke nødvendig å vite så veldig mye om Edvard Munchs måte å uttrykke seg på for å ha glede av forestillingen. Ved at det er skribenten og tenkeren Munch vi møter, gjennom tekstutdrag satt sammen av Pablo Gisbert, møter vi mennesket Munch, som kunne ha vært et hvilket som helst menneske, som beskriver sine psykiske lidelser, sine relasjoner om andre og sitt behov for å få være i fred. Slik allmenngjøres de menneskelige tilstander vi alle i løpet av et liv kan være nødt til å leve oss gjennom.



Edvard. Carte Blanche. Foto: Helge Hansen.

Verbalspråk, tanker og kropp
Det vi får er et innblikk i forholdet mellom verbalspråk og kropp, tanker og handling som både er vakkert gjort og intellektuelt utfordrende. At talen både kan oppleves som begrensende men også beskyttende, kommer tydelig frem gjennom de fleste dansernes verbalspråklige bidrag, vekslet mellom de hverdagslige bevegelser knyttet til oppdrag som finnes på et sykehus, eller i det særegne bevegelsesmønsteret som preger selve dansen.

Sentralt i forestillingen er former for kontroll og disiplin, for eksempel markert med stortromme i forestillingens åpningscene, som stadig brytes opp av det som blir sagt og det som blir gjort på scenen. Her skifter danserne mellom å være den som tar vare på og den som blir ivaretatt, den som representerer en helseinstitusjon og enkeltindividet som befinner seg i et slikt system og som kan ha et ambivalent forhold til en slik omsorg. Dermed blir det mulig å oppleve hvordan et menneske går inn ut og av de ulike kommunikasjonsformene, det blir rett og slett mulig å se hvordan fysiske fornemmelser og kroppslig driv virker sammen med kulturen, språket, forholdet til andre, ja alt det som også hører med for et menneske som lever og opplever.

Krevende og vakkert
Komposisjonen av de ulike formelementene er satt sammen på en måte som gir forestillingen en god flyt. Oppbygningen av de ulike billedskiftene viser oss tilstand etter tilstand, uten at vi egentlig tas noe sted, det er snarere opplevelsen av å være i stadig skiftende modi som står igjen som forestillingens grunntema. Dette blir godt understreket av lydbildet, komponert av Luis Miguel Cobo, som gir oss blaff av kjente skandinaviske folkesanger fra Byssan Lull til musikk av Edvard Grieg, men også internasjonale strofer fra Franz Schuberts Du Bist die Ruhe og Goldberg-variasjonene til Johan Sebastian Bach. De løsrevne strofene, av og til sunget av danserne, bidrar til å berike bildet av det spekter av opplevelsesmodi som kan prege et menneske, og påvirke det, til å innta ulike sinnstilstander. Slik kan vi si at forestillingen er et portrett av mennesket Munch, eller, siden forestillingens tittel ber oss om å være på fornavn med kunstneren, mennesket Edvard. Forestillingen inviterer oss til å leve oss inn i hva det vil si å være Edvard, uten å nødvendigvis måtte koble det til Edvards egen måte å formidle nettopp dette på. Akkurat det er befriende. Vi vet jo allerede hvordan Edvard Munch ønsket å formidle det. Forestillingen til Mourau tilbyr oss et ekstra lag, et nytt blikk og en annen inngang til et rom som oppleves som både krevende og forstyrrende, men også vidunderlig vakkert.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER