Foto: Alexi Pelekanos. Lys, rom: Gerald Pappenberger. Kostyme: Zarah Brandl

Menneskekroppens potensial

Every Body Electric gjør begrensninger om til muligheter når tre utradisjonelle utøvere utforsker kroppens potensial gjennom energisk og intim dans.

Hva er skjønnhet? Hva er rytme? Kan alle kropper danse? Dette er spørsmål den østerrikske koreografen Doris Uhlich utforsker og utfordrer i sine verk. I 2016 skapte Uhlich duettforestillingen Ravemachine i samarbeid med Michael Turinsky, en danser og koreograf med funksjonshemning. Med duettverket ble hun i 2016 tildelt Nestroy Special Award “for inclusion on an equal footing”. Every Body Electric er en forlengelse av Uhlichs forgående prosjekt om å skape dans som inkluderer alle menneskekropper og utfordrer det tradisjonelle synet på hvordan en utøverkropp ser ut ved å synliggjøre og samarbeide med et mangfold av utøvere med funksjonshemning.

Utradisjonelle utøverkropper

Every Body Electric har fått stor internasjonal oppmerksomhet, og er blitt vist i ulike versjoner. I denne mindre versjonen som vises på Black Box teater består ensemblet av tre utøvere med hver sin rullestol. Publikum former en hestesko rundt et tomt scenegulv. Én og én trer utøverne frem, stopper rett foran scenekanten, og gjør en liten repetitiv bevegelse mens de holder øyekontakt med de foran seg. En hånd som sklir frem og tilbake på rullestolen. En fot som vrikker. Skuldre som dyttes frem og tilbake. Deretter forflytter de seg lekent rundt i rommet og finner nye enkle posisjoner og minimale bevegelser. Fengende teknomusikk fyller rommet, og jeg begynner umiddelbart å nikke med hodet til musikken, noe jeg ikke er alene om å gjøre.

I programmet står det “Rytmen (…) spør ikke hvem du er, hvordan kroppen din ser ut, om du er stor eller liten, om du sitter i rullestol, har krykker, er lam eller mangler ett lem.” Teknomusikken er et viktig virkemiddel i Uhlichs arbeid og hvisker ut det intellektuelle og følelsesmessige ved dansen. Her er menneskekroppens bevegelsespotensial i fokus.

Utøverne finner stadig uvanlige posisjoner og kreative måter å riste på. De er hele tiden vendt mot publikum, og de virker forførende og sårbare på samme tid. De har en naturlig fremtoning, men den energiske musikken tilføyer intensitet og forsterker følelsen av nytelse i bevegelsene. Den repeterende ristingen i kombinasjon med musikken er suggerende og fengende. Det er utrolig spennende å se alle mulighetene utøverne finner med sine kropper. Et sterkt øyeblikk er når utøverne tar rullestolene sine fra hverandre, og leker med de ulike delene som en slags forlengelse av deres egne kropper. Dette skaper enda flere utallige muligheter. Når utøveren Adil Embaby legger seg ned mens to hjul spinner foran ham, skapes et poetisk og tankevekkende bilde. Hjulene blir hans bein, begrensninger blir til muligheter og svakheter til superkrefter.

Hva er en normativ kropp?
Every Body Electric er menneskelig, rått, intimt og inkluderende. Musikken, som er komponert av DJ-en Boris Kopeinig, får alle i publikum til å bevege på seg, og når det hele avsluttes med Depeche Modes People are People (1984) skal det veldig lite til å få alle i publikum til å reise seg og bli med på dansen. Det at jeg ikke “får lov” til å reise meg og danse, på grunn av tradisjonelle normer og regler, gjør at jeg selv reflekterer over begrensninger jeg opplever i ulike situasjoner. Lager vi disse begrensningene selv?

Jeg sitter igjen med et utvidet perspektiv på hva en normativ kropp kan og bør være, og får innsikt i mulighetene som finnes i mennesker med såkalte funksjonshemninger. Etter å sett forestillingen føles det helt feil å bruke begrepet funksjonshemning, for de tre fantastiske utøverne beviser på mange måter at vi alle har funksjonelle kropper. Det at jeg ikke klarer å gjøre det meste av det jeg så på scenen viser også at vi alle sitter med begrensninger på ulike vis.

Uhlichs prosjekt har en tydelig og viktig visjon om å utvide perspektivet om den normative kroppen. Every Body Electric er en hyllest til minoriteter og menneskekropper som tradisjonelt blir sett på som unormale og uoptimale. Istedenfor å sikte mot “inspiration porn”, der mennesker med nedsatt funksjonsevne blir holdt frem som inspirasjon, står utøverne frem med kjærlighet til sine kropper og omfavner dens muligheter istedenfor å fokusere på begrensningene. Dette er fungerende kropper, sterke kropper, dansende kropper, med erfaringer, minner, følelser og enormt potensiale, slik som alle andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER