Meningsløshet som premiss

Iris, Pupil, Retina, etc fremstår som en forlengelse av Malmborgs to tidligere forestillinger, Physics and phantasma og Things in my mouth, fra henholdsvis 2018 og 2019. Som de to andre, handler Iris, Pupil Retina om forholdet mellom det vi mennesker oppfatter og uttrykker og det som anses som virkelig. Sammenlignet med de to første, hvor ordenes betydning og fleksibilitet var hovedtema, er denne nye forestillingen påfallende stum.

Form, form, form Slik tittelen antyder fokuserer Iris, Pupil, Retina, etc mest på synssansen. Ordene er ikke forvist helt, men kommer først etter en time. I den første, ordløse delen veksler utøverne (Julie-Cecilie Solberg og Iggy Malmborg) på å posere på scenen. Det hele består av gjentagende brudd: Det er mørkt i salen før lysene brått slås på.Solberg eller Malmborg står foran en hvit vegg mens de utfører en subtil bevegelse som å flakke med blikket eller fomle med hendene. Så blir alt mørkt igjen før lyset på nytt slås på og en av utøverne myser inn i lyskasterens skuddlinje.

Sekvensen er nesten uutholdelig dryg, men det er tydelig at det skal være slik. Gradvis blir utøvernes bevegelser mer ladede og uttrykksfulle. Fra å virke distansert og robotaktig blir utøverne mer komiske når de begynner å dra ned bukselinningen og vrikke prøvende på hofta. Senere får vi både rumpe, penis og pupp, men uten at det er videre spektakulært. Deadpan-humoren treffer enkelte steder, og de statueske kroppene mot det skarpe scenelyset skaper assosiasjoner til andre kunstformer. De ligner et Edward Hopper-maleri hvor noen har plassert motivenes ensomme menneskefigurer mot en tom, hvit bakgrunn.

Fra minimalisme til slapstick I den siste halvtimen får forestillingen en annen karakter. Tempoet økes, og Malmborg og Solberg er oftere sammen og interagerer på scenen. Det er nå vi for første gang får høre utøverne snakke. Malmborg understreker det intertekstuelle i forestillingen ved å spørre publikum om vi kjenner til maleren Paul Cézanne. Videre får vi en innføring i perspektiver og måten synet fungerer på. Det jeg antar er en forhåndsinnspilt stemme tar etter hvert over snakkingen for utøverne, og under resten av forestillingen ramses det opp beslektede ord: “Grey / fog white. Brown / hazelnut brown. Pink / chicken filet”.

De subtile handlingene som preget første del erstattes nå med mer utagerende bevegelser. Malmborg og Solberg jager hverandre rundt på scenen, og på et tidspunkt “skyter” Malmborg med fingrene formet som en pistol mot hodet til Solberg. Hun skvetter til, mens rødt liksom-blod åpenbarer seg på den hvite veggen bak. Senere rives det av en (plast)hånd hvorpå blod tyter ut i en tynn stråle fra offerets tomme gensererme. Fra først å minne om minimalistisk 1960-tallsperformance gir forestillingen nå assosiasjoner til overdimensjonert slapstick.

Fravær av vilje Iris, Pupil, Retina, etc sparker i gang noen interessante assosiasjoner og er tidvis morsom. Utøverne har også et sterkt og tydelig kroppsspråk. Forestillingens dramaturgiske høydepunkt, som jeg ikke skal avsløre for mye av, fikk meg vitterlig til å tvile på min egen virkelighetsoppfatning i noen minutter. Jeg trodde ikke helt på det jeg så og lette etter tegn på speil, projeksjoner eller andre grep som var tatt for å påvirke publikums sanseinntrykk. Dette overraskelsesmomentet blir en bærebjelke i forestillingen.

Forestillingens kvaliteter fremstår imidlertid spredt, og jeg savner en mer gjennomarbeidet helhet. Det å vise fram tomhet, enten den består av minimalisme eller klisjeer, holder ikke i seg selv. Det trengs en tydeligere ramme, struktur og veiledning i tematikken, slik Malmborg gjorde i Physics and phantasma i 2018. Malmborgs prosjekt virker å gå ut på å avsløre illusjonene vi mennesker omgir oss med. Det er et utmerket utgangspunkt for å lage teater, men både her og i Things in my mouth fra 2019 gjør opphøyningen av det meningsløse at forestillingen fremstår umotivert.