Underlandet. Rom for dans 2015. Foto: Tom Sinding-Larsen

Meningsfull jakt, meningsløse ord

KRITIKK: I Rom for Dans’ ambisiøse jubileumsforestilling Underlandet slår dialogen beina under jakten på mening, skriver Ragnhild Brochmann.

Rom for Dans har et viktig mandat: de samler ikke bare profesjonelle kunstnere og dansekunstnere fra ulike genre, aldere og karrieretrinn, men kurser også barn og unge i dansebevegelse uten at det må hete ballett, breaking eller samtidsdans. Ikke nok med det, de inkluderer dem også i arbeidet med profesjonelle forestillinger. Det er ikke bare bra, det er veldig bra. Men når det kommer til å kna den pedagogiske rollen inn i en ambisiøs forestilling som Underlandet – og det å bruke barn i de bærende hovedrollene – blir det vanskelig.

Godt tenkt, pent gjort
Mens en saksofonist improviserer såre toner på et lite podium, og vi kan velge mellom chips, gløgg eller krumkaker, blir vi bedt om å trekke et kort med bilde av en av de fem karakterene fra Underlandet for å få finne sitteplassene våre: To Zorro-tvillinger med roser i kinnene, en rødhåret kvinne med hysterisk smil, en dresskledd dame med grisetrekk (se reklameplakaten) og en camp, skotsk filosof. De to siste er lån fra kunstneren Matthew Barneys Cremaster Cycle (1994-2002), og hører til blant de hyppigst gjengitte figurene hans: Grise-faunen med rød-oransje dårelokker og highlanderen med høy muppet-hatt, pastell-kilt og et silketørkle stappet inn i den blodige kjeften. Det er gode lån. Underlandet er inspirert av Alice i Eventyrland og kler Barneys ladede konfekteske-estetikk. Også Underlandets rollefigurer er deilig foruroligende å se på, og er laget for å snakke høyt uten å si så mye. Men så var det meningen med det hele.

Meningen
Forestillingen, laget i anledning Rom for Dans’ tiårs-jubileum, er altså inspirert av matematikeren og forfatteren Lewis Carrolls barnebokklassiker, hvor Alice sendes på hodet ned i kaninhullet for å slåss med tiden og logikken. Og spør noen Alice om hun vil ha mer te, utarter samtalen seg gjerne sånn:

–       Jeg har ikke fått noe enda, svarer Alice i en fornærmet tone. Så jeg kan ikke drikke mer.
–       Du mener at du ikke kan drikke mindre, sier Hattemakeren. Det er lett å drikke mer enn ingenting.

Slik går det slag i slag for stakkars Alice; absurd og flisespikkende kverulering rundt hver eneste sving. Samtidig vinner hun hele tiden ny innsikt i kampen for å forklare og forsvare den sunne fornuften.

Når teamet bak Underlandet har valgt å befolke rollegalleriet med komplekse og tvetydige typer, og sier at de har brukt nettopp Carroll for å si noe om tiden; om å ta egne valg, og vinne ny styrke og innsikt, er det nettopp Alice i Eventyrlands produktive absurdisme jeg forventer å oppleve. Men, vel inne i den vakre scenehulen – med hvite trompeter av kraftpapir festet på snorer som en blanding av juletrepynt og edderkoppspinn – blir det klart at den produktive absurdismen faller på stengrunn mot en innebygd buffer: dialogen.

Dialogproblemer
Tekstforfatter Karstein Solli gjør noen innledende forsøk på Alice-sk «hattemaker-prat», og lar filosofen sier noe sånt som: «Endelig kommer du verken for sent, eller for tidlig men akkurat i tide!» Men fra og med tolv år gamle Sara og femten år gamle Tage beveger seg ut på scenen, høres dialogen mest ut som halvabstrakt selvhjelpslitteratur: for avansert for barnepublikummere og for banal for voksne ører. Det er ikke barnas skyld. Men, skal du konstruere en forestilling rundt det vi kan kalle familievennlig filosofisk undring skal du ha et ekstremt stødig tekstfundament, eller en klar og tydelig rammefortelling å støtte abstraksjonen på, for å lykkes.

Merkelig nok hjelper det også lite at barna er så flinke og skikkelige.  Tvert imot slår manuset, og deres godt skolerte presentasjon av det, beina under de andre rollefigurene og alt ved dem som er magisk, vilt og behagelig uforklart.  På den måten bygger de ned usikkerheten og lekenheten til de andre profesjonelle utøverne ved å måtte bære en «voksen korrekthet». Som sagt – ikke Sara og Tages skyld, men det veslevoksne manuset de er satt til å fremføre, og det kolliderende møtet mellom barna; det øvrige rollegalleriet og intensjonen om lage en åpen og undrende fortelling.

Det vakreste
Vakrest er Underlandet når de enda ikke nevnte sangerne med snippkjole og haremasker synger flerstemt i ulike formasjoner: liggende etter hverandre på gulvet i en diagonal, gående med papirtrompeter og så videre. Og, når hele banden – sangerne, Zorro-tvillingene og ulike skapningene – oppsøker de ulike tribunene vi sitter på for å gi oss levende gruppebilder med usikre smil, få ord og mye på hjertet.

Slik ble jeg sittende og savne den insisterende galskapen fra Alice i Eventyrland og et manus som enten tok absurditeten helt ut, eller som gikk mer tradisjonelt til verks slik at jeg fikk en tydelig fortelling med minneverdige innsikter for Sara og Tage. Talende nok husker jeg heller ingen av replikkene utover filosofens første linjer. Problematisk når monologer og dialoger er skrevet som livskloke one-linere.

Underlandet tar form som noe nytt og egenartet, men jeg føler meg dessverre ikke klokere – så mye som jeg enn akter og ærer Rom for Dans’ ambisjon om å «ta barn og unges uttrykk på alvor, og gi deres stemmer status og aksept og en plass i profesjonell dansekunst.»

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Torunn Tusj :

    Underlandet er den mest befriende barneforestillingen jeg har sett på lenge! Mine barn på 12 og 8 år brukte liten, eller ingen tid på å jakte etter “meningen med forestillingen”. De opplevde den med hud og hår. Det gjorde jeg også. Mens anmelderen så “barn i de bærende rollene”, opplevde jeg barna som likestilte karakterer i et stort galleri. “Manuset” opplevde jeg delvis som et auditivt virkemiddel i likhet med musikken, delvis som et karakterbeskrivende virkemiddel og delvis som meningsbærende tekst i et absurd, rørende, vakkert og ikke minst veldig morsomt univers. Caroline Whalstrøm Nesse og Marius Kjos fortjener hyllest for å satse på en barneforestilling uten den klare og tydelige rammefortellingen. Uten det tradisjonelle manuset. De serverer kunst i mange lag, på et meget høyt nivå med svært dyktige utøvere. Alice i Eventyrland ofret jeg ikke en tanke.
    Torunn Tusj

  • Karstein Solli :

    Anmelder for scenekunst.no Ragnhild Brochmann benytter store deler av sin anmeldelse til å omtale teksten og det hun mener er manuset for Underlandet. Det ser ut til at det er dette ”manuset” hun legger til grunn og lar være premiss for anmeldelsen. I tillegg er Alice i Eventyrland utdypet i anmeldelsen langt mer enn hva Underlandet har hatt til hensikt å gjøre. Brochmann etterspør det hun uttaler som en klar forventning til forestillingen, ” slik ble jeg sittende og savne den insisterende galskapen fra Alice i Eventyrland”. Hva om anmelder forholdt seg til det som faktisk utfolder seg i Underlandet, kanskje hun der også ville finne en form for ”galskap” ? Å være inspirert av noe i en kunstprosess være seg Alice i Eventyrland eller Matthew Barney er ikke ensbetydene med å være tro mot disse. Konsekvensen av Brochmanns forventninger er at det skaper en unyansert anmeldelse i forhold til hva produksjonen Underlandet faktisk omfatter.
    Undertegnede beskrevet som tekstforfatter er den eneste av de medvirkende som her nevnes ved navn foruten Tage( Bjørdal Haukeberg) og Sara(Sørbye) Det virker merkelig at koreografene Caroline Whalstrøm Nesse og Marius Kjos som kunstnerisk ansvarlige for Underlandet ikke blir nevnt i anmeldelsen overhodet. De andre medskapende utøvere har fått betegnelser fritt etter anmelders fantasi som ”Zorro-tvillingene”, Eivind Seljeseth og Erik Aldenheim Nerheim, Maja Mi Samuelsen er” rødhåret kvinne med hysterisk smil ” osv. Scenerommet, papirinstallasjon med 2500 papirkjegler utført av Marit Roland og møysommelig hengt opp over 6 uker blir beskrevet som ”en blanding av juletrepynt og edderkoppspinn”. Beskrivelsene er etter mitt skjønn nonchalante og overfladiske og skaper et inntrykk av at det meste er tilfeldig. Det er grunn til å spørre, hvilket blikk var det anmelder egentlig benyttet da hun overvar Underlandet lørdag 5 des?
    Anmelder omtaler teksten som halvabstrakt selvhjelpslitteratur og påstår samtidig at denne er for avansert for barnepublikummere og for banal for voksne ører. Brochmann kan mene som hun vil, men å uttale seg på vegne av det barnepublikummet som ikke var der når hun så forestillingen lørdag er kanskje ikke så klokt! Hva som forøvrig oppleves som relevant for et voksent publikum og barn gjennom denne forestillingen ville avkrevd et større gehør fra anmelders side og kanskje noe mer gjennomtenkt refleksjon før hun skrev den. Tilbakemeldingene fra det barne og voksenpublikum som har overvært forestillingen så langt har vært en annen enn Brochmanns.
    ”Skal du (hvem er anmelders du?) konstruere en forestilling rundt det vi kan kalle familievennlig filosofisk undring skal du ha et ekstremt stødig tekstfundament, eller en klar og tydelig rammefortelling å støtte abstraksjonen på, for å lykkes.” På samme måte er det fristende å si, skal du som anmelder av scenekunst skrive en god anmeldelse trenger du en solid, bred og stødig forståelse for hvilke måter samtidas scenekunst blir skapt.
    Det eksisterer ikke noe manus eller rammefortelling for Underlandet. De kunstneriske ansvarlige Caroline Whalstrøm Nesse og Marius Kjos er henholdsvis koreografer og M.Kjos er dramaturg for Underlandet. Teksten er et av flere virkemidler. Det er arbeidet likestilt med bevegelse, tekst, dans, lys og ikke minst sang og nyskrevet musikk som inngår som samlede komposisjonselement i verket sammen med Rolands papirinstallasjon.
    Kunstproduksjon blir til på mange måter og med grep som kan være svært forskjellige. En anmelder burde vel være interessert i dette også, og ikke bare stille med egne forventninger? I Underlandet er publikum plassert på tre ulike publikumsamfi i rommet og hvorav 20 min av forestillingens begynnelse vil oppleves forskjellig ut i fra hvor man har satt seg når ”veggene” med papir senkes ned foran publikum og skaper adskilte rom.
    Alt av lyd, sang, og tekst kan høres i samtlige rom .Det er tekst via små høytalere i publikumsamfiene, fra oss utøverne ( untatt rommet hos Seljesteh og Aldenheim Nerheim) både med og uten mikrofon og over større høytalere. Alt dette foregår samtidig . Lysdesignen for de tre rommene er forskjellig og har ulik temperatur ut i fra hva som skjer. Som medvirkende utøver har jeg tre forskjellige publikumsgrupper å forholde meg til og et større samlet publikum ut fra hvor jeg befinner meg i rommet.
    Dette er et relativt sjeldent grep og selvfølgelig svært utfordrende kunstnerisk.
    Jeg har vært med å skape forestillinger i 30 år og det er første gang jeg er med i en produksjon hvor publikum er plassert på en slik måte og hvor målgruppen er både barn og voksne. Det er et modig og dristig valg tatt av de kunstneriske ansvarlige og burde etter mitt skjønn bli påskjønnet, i det minste omtalt i en anmeldelse.
    Mange fagpersoner og andre interesserte publikummere vil nok forstå at det er utfordrende og forsøke å skape dette lydlige, bevegelige og visuelle universet hvor ingen tekst eller bevegelse ikke er gjennomtenkt eller plassert og står i et innbyrdes forhold til hverandre. Det avkrever stor presisjon i forhold til timing og lytte til hvor vi er i forløpet , fordi vi ikke kan se hverandre som utøvere.
    Helt konkret vil det også si at om du som publikum sitter hos Seljesteh og Nerheim vil alt av lyd og tekst ”klistre” seg til det de gjør av bevegelse og handling. I motsatt ende av rommet hos Maya Mi Samuelsen er det både monolog ,dialog og dans samtidig. Det som kunne vært spennende i en anmeldelse er hvordan dette grepet virker og hva det gjør med opplevelsen og perspektivet ut fra hvor du (anmelder) sitter og ikke minst, hvilken posisjon tar du som den skrivende?
    Til slutt. Det tekstlige er skapt i det rom som de andre medskapende er med i, det vil si i produksjonsrommet til rom for dans. Tekstmaterialet inneholder direkte utsagn fra utøverne, både de voksne og unge , samt at det er skrevet som et bevegelig og ”flyttbart partitur”. Dette i nært samarbeide med dramaturg. Teksten er ikke skrevet for en rolle eller karakter men blitt til gjennom forskjellige utprøvninger i møte med dansen og utøvernes uttrykk.
    Karstein Solli scenekunstner, førstelektor,skuespill,drama og teaterkommunikasjon.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER