Vodka, vann og glasnost. Samovarteatret 2014. Foto: Yngve Grønvik

Mellom varm kjærlighet og kald krig

KRITIKK: Lengst øst i Norge er Russland nærmeste nabo. Samovarteateret har laget en varm og sammensatt forestilling om mennesker som etter krigen ble rammet av en landegrense, skriver Anki Gerhardsen.

Glem Max Manus og Grini for et lite øyeblikk, og tenk på Finnmark. Hvis du ikke vet at denne delen av landet vårt enten forsvant i et flammehav eller et bombetokt, så vet du ikke hvor krigen virkelig rammet Norge. Landsdelen ble så godt som jevnet med jorden. Det er knapt med bygninger her som er eldre enn 70 år. Befolkningen ble utsatt for store lidelser. Mange overlevde i fjellhuler. Og til Finnmark var det verken briter eller amerikanere som stoppet nazistene. Det var det den røde, russiske armé som gjorde. Det var russerne som jagde nazistene ut høsten 1944, og det var russiske partisaner som hadde delt hemmeligheter og mat og informasjon med norske naboer krigen igjennom.

Men den russisk-norske jubelfeiringen var knapt over før bakrusen kom veltende: svære ruller med piggtråd, en blokkert grense og en iskald front mellom vest og øst. Det er bare det at under storpolitikken bor det alltid folk; kjærestepar, venner, krigsbrødre og kompiser. Den ene russisk. Den andre norsk. Det er dette Samovarteateret i Kirkenes har laget forestilling om.

Ensemblet har intervjuet krigsveteraner og pensjonister på begge sider av den norsk-russiske grensen i nord og samlet historier som har blitt til teaterstykket Vodka, vann og glasnost – en foxtrot for tre. Dette er en beretning om mennesker. Om menneskelige følelser, menneskelig uro, menneskelig håp, tro og kjærlighet. På tvers av grenser, men etterhvert bundet på hender og føtter, nettopp på grunn av grenser.

Gjennom tre fiktive karakter formidles historiene Samovarteateret har latt seg inspirere av. Der er 87 år gamle Gunnar (Jan Egil Engnes) som ikke kan glemme Natalia fra ungdomstiden. Der er Viktor (Nikolaj Shchetnev) som bygde plankehytte og drakk vodka i Kirkenes med norske kompiser, men som seinere havnet i fangeleir i Sibir. Og der er den russiske partisanen Vera (Turid Skoglund). Hun som fikk bestevennen Nestor, en norsk partisan som hun møtte i all hemmelighet ved grensen krigen gjennom, men som hun brått mistet all kontakt med da krigen ble kald.

Har det så blitt bra teater av dette? Ja, langt på vei har det det. Regissør Bente S. Andersen lar fortellingene folde seg ut i en enkel scenografi bestående av et transparent teppe som deler scenen i to, og gir grenseproblematikken et fysisk uttrykk. Forestillingen er satt sammen av en varsom blanding monologer, musikk, non-verbale koreografier og en repetitiv ordveksling som gir assosiasjoner til Jon Fosse. Det er Ingeborg Arvola som har skrevet manuset, og hun har valgt en lyrisk, men samtidig nøktern form der det såre og smertefulle hele tiden befinner seg mellom ordene som blir sagt. Det er et godt valg. Men Arvola har verken gjort det enkelt for ensemblet eller for publikum. Monologene er delvis på norsk, delvis på russisk og tidvis blandet med en gebrokken norsk-russisk voice-over. Det er noe krevende å følge tråden enkelte ganger, men det polyfone og kaotiske har allikevel en interessant effekt. Det bidrar nemlig til å understreke hvor tett to forskjellige folk som ofte ikke kunne snakke sammen, faktisk levde. Nå skal det allikevel poengteres at denne versjonen av stykket er spesielt tilrettelagt en forestående turné i Russland, og at det derfor er mer russisk språkbruk her enn i den opprinnelige utgaven, men språkblandingen fungerer uansett som en kunstnerisk understrekning.

Det som imidlertid løfter stykket fra fortelling til scenekunst er kombinasjonen musikk og fysisk teater. Musikken er det russiske Sergej Gromoj som står for. Ved hjelp av trekkspill og sag, skaper han en poetisk og stemningsvar ramme som skuespillerne hele tiden forholder seg tett og aktivt til. Denne nærheten åpner seg mot det rommet som også er mellom ordene i monologene: Det er tap, det er savn, det er usikkerhet, men det staves ikke med store bokstaver.

Kanskje kunne forestillingen tjent på enda mindre tekst og enda mer teatralitet. Det er nemlig i de øyeblikkene Vodka, vann og glasnost virker sterkest. Det er her fornemmelsen av de menneskelige aspektene kommer best fram. Samtidig er den rene historien om Finnmark og krigen en underkommunisert del av vår nasjonale fortelling om andre verdenskrig. Dette til tross for dramatikken og det voldsomme omfanget.

For bare kjenn etter; hva vet du selv egentlig?

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER