Mellom nærhet og avstand

Når jeg går opp trappene til fabrikkhallen i andre etasje i kulturhuset Bergen Kjøtt i Skuteviken, en tidligere produksjonsfabrikk for margarin og senere kjøtt fra 1930-tallet, ser jeg at det henger flere små, innrammede fotografier i svart-hvitt langs de slitte veggene. Fotografiene viser gamle og unge par: En kvinne og en mann står ved siden av hverandre og smiler stivt til kameraet, en gammel mann kysser en kvinne på pannen mens han holder den andre hånden hardt rundt kvinnens kinn. På et av bildene er det fire unge par i tett omfavnelse.

Fotografiene er tilfeldige bilder av par som omfavnet hverandre da de ble gjenforent etter andre verdenskrig og danner utgangspunktet for konseptet og koreografien i kompaniet Grov Productions’ forestilling Moving Images. Den kunstneriske lederen Brita Grov har bakgrunn fra danseutdannelsen ved Trinity Laban i London, og de siste årene har hun markert seg på Bergens dansescene. Fra før har hun deltatt både på Frontlosjefestivalen for fersk scenekunst og på Bergen Fringe Festival, og for snart et år siden viste hun et utdrag fra arbeidsprosessen til Moving Images under biennalen Oktoberdans. Grunnet pandemirestriksjoner deltok duettpartneren Ben King den gangen kun gjennom en film som ble projisert på veggen bak Grov mens hun danset, men nå er han fysisk til stede i scenerommet.

Omfavnelse og avstand Fabrikkhallen på Bergen Kjøtt er et rom med en helt egen stemning: De slitte betongveggene, de brune, gamle gulvflisene og bærebjelkene vitner til sammen om historien som sitter i veggene. Scenografien er sparsommelig og rommet er delt inn i tre soner som glir over i hverandre – det henger noen gjennomsiktige gardiner i svart og hvitt fra taket spredt rundt i rommet. På to forskjellige steder står to trestoler plassert ved siden av hverandre. Publikum kan bevege seg fritt under hele forestillingen og ettersom utøverne forflytter seg i rommet underveis, skapes en opplevelse av at man hele tiden står midt i det som skjer.

Spenningen mellom nærhet og avstand utgjør en rød tråd i selve koreografien. En av de første sekvensene starter med at utøverne sakte beveger seg mot de to stolene til høyre i rommet. Med ryggene mot hverandre følger de hverandres bevegelser i sakte rotasjon som om de fra øyeblikk til øyeblikk langsomt justerer seg. De setter seg ned ved siden av hverandre tett i tett på de to stolene, og mens de stirrer rett framfor seg legger de armene rundt hverandre og griper hverandres hender før de igjen flytter hendene og de samme bevegelsene begynner på nytt og gjentas før Grov reiser seg opp, går rundt i ring, setter seg ned igjen og sekvensen repeteres. For hver repetisjon vokser bevegelsene i omfang og intensitet, tempoet øker og en insisterende voldsomhet trenger seg fram mellom dem. Like mye som kroppene søker mot hverandre etter fellesskap og omsorg, er det en motstand i bevegelsene som om de forsøker å fri seg fra hverandres makt. Denne dobbeltheten gir materialet en sterk sårbarhet.

Uforløst samspill Underveis smelter koreografien elegant sammen med rommet. En gammel melodi strømmer et kort øyeblikk plutselig ut av en radio. Leo Prestons skiftende lyssetting får utøverne til å kaste lange skygger på de gjennomsiktige gardinene, og Jørn Lavolls filmatiske musikk er en effektiv stemningsforsterker med sine partier av en svak basstone med gjentakende puls, et pianoriff og lyden av dempede stemmer. Alle de små variasjonene i samspillet mellom koreografi og andre elementer som musikk, lyd, lys og videoprojeksjoner, gir en opplevelse av at ulike tider, steder og minner liksom flytter seg gjennom rommet mens jeg ser på.

Likevel er de dramaturgiske mulighetene i samspillet mellom elementene uforløst. Når King i en sekvens beveger seg frem og tilbake i en sone, mens Grov løper rundt i en annen og lyden av fottrinn fra høyttalerne er ute av sync med dem begge, er det tilløp til en interessant lek med koreografi og lyd, men dette utvikles i liten grad videre. På et annet tidspunkt danser King alene i den ene siden av rommet til en videoprojeksjon av seg selv, men også her er potensialet i den visuelle fordoblingen lite utnyttet, og grepet i seg selv framstår uklart i helheten. Til forskjell fra arbeidsvisningen er konteksten også helt forandret når King faktisk er i rommet og fraværet hans ikke lenger blir betydningsbærende og ladet på samme måte.

Kraftfullt og statisk I en sekvens mot slutten av forestillingen kaster Grov seg gjentatte ganger mot King for å holde rundt ham og han tar henne imot, mens hun slenger seg mot ham med større styrke for hver repetisjon, og plutselig rykker jeg til i redsel for at de skal skade seg. Overalt i Moving Images er det slike intense og kraftfulle øyeblikk fylt med uttrykksfull dans jeg blir nysgjerrig på. Forestillingens styrke er hvordan den evner å lage sterke visuelle bilder som blir sittende igjen i meg, enten det er utøverne som i et øyeblikk omfavner hverandre, eller i et annet øyeblikk stirrer på hverandre gjennom scenografiens gjennomsiktige tøystykker.

Samtidig synes jeg at utøverne slipper materialet og situasjonene for fort, og at dynamikken mellom dem blir statisk når koreografien stadig følger den samme dramaturgiske oppbygningen gjennom en utvikling fra nærhet til voldsomhet og avstand. En annen fallgruve er at representasjonene av ensomhet lett blir overtydelige. Jeg savner større variasjon i samspillet, og jeg undrer meg over om de gamle fotografiene utøverne har hentet inspirasjon fra legger for store begrensninger og for snevre rammer for konseptet til forestillingen.