Ida Fugli i Fædrelandsvennen

Mellom børs og katedral

INNLEGG: Vårt samarbeid med Cultiva gir oss muligheten til å avvikle en årlig festival og derigjennom ta mer aktivt del i utviklingen av regionens kunstliv, skriver Eivind Haugland og Hilde Annette Aakre i et svar til Ida Fuglis innlegg "Hvorfor er det ikke plass til ikke-kommersiell kunst i Kristiansand?"

Høgskolelektor og frilans scenekunstner, Ida Fugli, bekymrer seg i en kronikk på scenekunst.no 13. april over trange kår for den ikke-kommersielle kunsten og derigjennom en mangel på et levende scenekunstmiljø i Kristiansand. En situasjon der kunst- og kulturlivet styres av kommersielle interesser og ikke av en interesse for kunstuttrykkene i seg selv, er det lett å dele en bekymring over. Pia Maria Rolls mye omtalte forestilling Ses i min nästa pjäs innledes av et videoklipp der statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag synger ”There’s no business like show business” på åpningen av Norsk Publikumsutviklings (NPU) årskonferanse i Bergen i fjor. Roll hevder at NPU i virkeligheten er et forkledd regjeringsoppnevnt PR-byrå, et nyliberalistisk organ som setter børs foran katedral. Det må presiseres at vi ikke var tilstede på den nevnte årskonferansen, ei heller er det interessant å diskutere NPUs rolle her. Det interessante er snarere hvilke signaler den øverste politiske ledelsen isolert sett sender ut når de bruker en sang som vektlegger ordene business og show om møtet mellom kunst og publikum.

Audience engagement
Uavhengig av NPU har ordet ”publikumsutvikling” også tidligere vært gjenstand for diskusjon. Selv om det i utgangspunktet nok har motsatt intensjon, kan det gi en følelse av et slags ovenfra-og-ned-blikk; at det er publikum selv – og ikke kunsten – som må utvikles for at de kulturpolitiske målene skal nås. Og dersom man først snakker om utvikling av kunsten, er det ofte, slik også Ida Fugli viser til, med utgangspunkt i et markedsøkonomisk vokabular. Det nordisk-baltiske dansekunstprosjektet keðja har akkurat publisert en rapport som synliggjør utfordringer og behov i arbeidet med å sikre et bærekraftig dansekunstfelt i Norden og Baltikum. I rapporten brukes uttrykket ”Audience engagement”, altså publikumsengasjering. Dette er et uttrykk som kanskje i større grad enn publikumsutvikling greier å fange både den demokratiske målsetningen om et størst mulig nedslagsfelt for kunsten, samtidig som det også bygger oppunder en faglig forankret utvikling av kunstfeltet. Vi kan for eksempel snakke om en engasjering av publikum rundt et kunstuttrykk (foredrag, kunstnersamtaler, pedagogiske opplegg osv.), men også om en engasjering av publikum i et kunstuttrykk. Sistnevnte har det da også vært mye kunstfaglig fokus på de siste årene, særlig gjennom forskningen på interaktiv og deltakende scenekunst, bl.a. representert ved SceSam-prosjektet.

Rett til kunst og kultur
Artikkel 31 i FNs barnekonvensjon og UNESCOs kulturpolitikk vektlegger begge barn og unges rett til å oppleve og delta i kunst- og kulturaktiviteter. Dette utgjør grunnstammen i konstitusjonen til den verdensomspennende barne- og ungdomsteaterorganisasjonen ASSITEJ. I Norge fokuserer vi særlig på å styrke og øke kunnskapen om scenekunst for barn og unge på tvers av hele fagfeltet, der den norske ASSITEJ-festivalen som arrangeres i Kristiansand er et viktig ledd i dette arbeidet. Vi ser at regionen trenger en slik scenekunstmønstring som kan fungere som en sentral møteplass og inspirasjonskilde for både fagmiljø og publikum på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Under forrige festival i 2013 sto ungdom og deltakelse i fokus, og kommende høst ser vi nærmere på samspill som faktor i scenekunstproduksjoner. I hele vår programmering er det å engasjere publikum et sentralt element, nettopp for å gi nye og eksisterende generasjoner av barn og unge et aktivt og bevisst forhold til scenekunst som en betydningsfull faktor i deres liv.

Hvorfor er scenekunst viktig?
Med utgangspunkt i det demokratiske rettighetsaspektet ASSITEJs verdigrunnlag bygger på, er det samtidig viktig å påpeke at det nettopp er den ikke-kommersielle kunsten vi konsentrerer oss om. Det betyr ikke at vi ikke ønsker oss et stort publikum på festivalen, det betyr bare at det er den kunstneriske kvaliteten og egenarten – og ikke publikumsantall eller inntjeningsmuligheter – som er avgjørende når vi setter sammen programmet. Det viser seg ofte at forestillinger som er laget for å treffe bredt (gjerne for å sikre store inntekter), enten det er med tanke på alder, sosial tilhørighet eller andre faktorer, ikke nødvendigvis treffer noen helt ordentlig. Vi har alle ulike smakspreferanser, og det kan fort bli uinteressant og tannløst dersom alt rundes av i kantene for å treffe bredest mulig. Ikke alle trenger å like alt, i stedet er det viktig å sørge for en sterk bredde av ulike uttrykk, slik at alle får muligheten til å like noe. Dersom markedstankegangen i ytterste konsekvens skulle få overtaket som drivende faktor i all kunstproduksjon, så kan man spørre seg om det vil resultere i så like og ensrettede uttrykk at strategien virker mot sin hensikt; at interessen for scenekunst i befolkningen vil minke, og ikke øke. For hva er det egentlig som gjør scenekunst viktig for folk i dag? Hva er det folk får ut av en forestilling som de ikke kan få ut av et hvilket som helst underholdningsprogram på TV eller en god film på kino? Spørsmålene er verdt å stille seg, all den tid de også presser fram noen spørsmål om hvordan fremtidens scenekunst skal se ut. For hvordan kan vi gjøre scenekunsten best mulig i stand til å speile og reflektere samfunnsutviklingen både små og store er en del av?

Givende samarbeid
I dette perspektivet er samarbeidet med fagaktørene som allerede er tilstede i Kristiansand, og de mulighetene disse representerer, svært interessant. Vi har tett kontakt med både det teoretiske og det utøvende miljøet, og søker også sjangeroverskridende samarbeid. Universitetet i Agder, Kilden, Agder Teater, Trafo, biblioteket, Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand Kunsthall og et antall frilans kunstnere er bare noen av de vi er i dialog med. I år har vi også inngått et treårig samarbeid med Cultiva, som bl.a. gir oss muligheten til å avvikle festivalen årlig og derigjennom ta mer aktivt del i utviklingen av regionens kunstliv. Ved å være jevnlig tilstede i byen og regionen ønsker vi å bidra til den styrkingen av det lokale scenekunstmiljøet Ida Fugli etterspør, både gjennom avviklingen av festivalen med de nasjonale og internasjonale impulsene den medbringer, men også ved å initiere og ta del i kunstneriske utviklingsprosjekt med lokale aktører resten av året. Behovet for å opprette et eget kompetansesenter for scenekunst på Sørlandet, er også noe vi er svært interesserte i å bidra inn i. Fugli uttrykker en liten bekymring for at fokuset på barn og unge i regionen fortrenger satsninger på kunst for andre målgrupper. Hvilket utslag de rådende politiske prioriteringene har er ikke vi i posisjon til å uttale oss om, men vi tror og håper at vår innsats på feltet også kan gi ringvirkninger til andre enn bare de som jobber med barn og unge (og vice-versa). Så får vi håpe at bevilgende myndigheter og andre organer i tillegg følger opp slik at man sikrer et rikt og mangfoldig kunstliv på tvers av alle målgrupper.

Sponsing på kunstens premisser
For oss som organisasjon har samarbeidet med stiftelser som Cultiva avgjørende betydning for at vi skal ha mulighet til å ta en aktiv rolle i regionen. Vi tror ikke det ene utelukker det andre, og ønsker derfor private samarbeid og initiativ velkommen. Det essensielle er likevel at dette må skje på kunstens premisser, slik at det er den kunstneriske utviklingen og et mangfold av uttrykk, og ikke lommeboka, som står i fokus. En norsk teatersjef uttalte en gang at han enkelt kunne dratt inn flere sponsormidler, men at han da hadde vært nødt til å forsømme oppdraget sitt. Hvorfor? Fordi bedrifter ønsket å leie teatersalene til konferanser, med den følgen at teatersjefen i så fall hadde vært nødt til å redusere på både prøver og forestillinger. I en artikkel på nrk.no 24. mars med overskriften ”Kulturlivet sliter med Widveys sponsorpolitikk”, hevder sponsorkonsulent Jacob Lund at kulturlivet ikke forstår hva som skal til for å få støtte fra næringslivet. Alle parter har sikkert behov for å lære hverandre bedre å kjenne, og nettopp derfor hadde det vært interessant om man under Kilden-konferansen i stedet tok utgangspunkt i en omvendt versjon av Lunds påstand: Hva kan næringslivet gjøre for å komme hele spekteret av uttrykk i kulturlivet i møte?

Eivind Haugland er styreleder og Hilde Annette Aakre er daglig leder i ASSITEJ Norge

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Ine Therese Berg :

    Ingen tvil om at det går an å få til interessante samtaler mellom private aktører og kunstneriske initiativer. Det er imidlertid en stor forskjell på å få midler til en årlig festival med fokus på en målgruppe som er definert som satsingsområde, og det å etablere et stabilt, profesjonelt scenekunstmiljø med aktivitet gjennom hele året, som ikke spesifikt arbeider opp mot målgrupper som ikke så lett passer inn i kultur- og sosialpolitiske mål og ambisjoner som det arbeidet med barn og unge gjør.

    Jeg forstår ikke helt hva dere egentlig forsøker å svare på med denne ellers velformulerte kommentaren, den diskuterer eller imøtegår Ida Fuglis kommentar slik jeg leser det i liten grad, selv om den peker på typiske problematikker knyttet til kunst og marked. Fugli peker på en rekke problemer som ikke Assitej-festivalen i seg selv er en løsning på, selv om den ganske sikkert er et verdifullt tilskudd til det profesjonelle scenekunstfeltet i byen/regionen, slik dere ønsker. Men tross alt, festivaler er av kort varighet og har ofte stor vekt på tilreisende gjester, både når det gjelder kunstnere, publikum og faglig kompetanse.

    Fugli reiser imidlertid en viktig diskusjon omkring ansvar for den ikke-kommersielle scenekunsten som ser ut til å være delvis forvitret i Kristiansand. Jeg sier delvis fordi det nettopp finnes unntak med festivaler som Assitej og RAVNEDANS, men la oss ikke avspore fra diskusjonen hun reiser, men heller forsøke å få noen av aktørene på banen. Etterlyser spesifikt tilsvar fra fylkeskommunen, Agder teater og Cultiva, opplever det som useriøst at de ikke engasjerer seg i diskusjonen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER