S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Grace Tabea Tenga – 4. september 2019

Medaljens baksider

Trajal Harell. Fotograf: Orpheas Emirzas


Publisert
4. september 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Koreografi, performance, lyd, kostymer: Trajal Harrell. Dramaturgi: Sara Jansen. Produksjon: CauseCelebre vzw. Distribusjon: Art Happens. Co-produksjon: Kunstenfestivaldesarts (Brussel), Kanal – Centre Pompidou (Brussel), ImPulsTanz (Wien), Schauspielhaus Bochum (Bochum), Bit Teatergarasjen (Bergen), Festival d’Automne (Paris), Lafayette Anticipations (Paris), Museum Ludwig (Köln), Dampfzentrale (Bern).


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/medaljens-baksider/
Facebook

Soloforestillingen Dancer of The Year gir et dypdykk i koreografen Trajal Harrells voksesmerter gjennom en lang og mangefasettert karriere

I en avlang grå t-skjorte og trestripet Adidas-joggebukse kommer Trajal Harrell frem på scenen. Han trasker med føttene forbi publikum, og søker tilflukt bak en hvit vegg. Vi befinner oss i foajéen på Black Box teater. Det horisontale, røde teppet i forgrunnen utgjør det fokale punktet, mens det i bakgrunnen står en pianostol og et kaffebord med en Mac som lader. Igjen ser vi Harrell. Han har på seg en gråtende babymaske à la Sinnataggen. Den faller straks av, og fra sekken sin tar han frem et av kveldens mange skjørt. Noen fargerike. Andre mørke. Ved hver ny dramaturgiske del, skifter han fra et skjørt til et annet.

Fortrylling I helsvart nylonskjørt roterer Harrell rundt seg selv i sirkel. Gjentagende. Han lar seg rive med i det som føles som en evig runddans. Denne initieringen av forestillingen er mystisk, lik måten dervisjer i sufismen virvler seg selv rundt i håp om å oppnå transe og religiøs selvrealisering. Allikevel ulmer det en spenning under denne spirituelle akten – den gjennomgående vibrasjonen i kroppen til Harrell. Det er en dirring som til tider intensifiseres, og i andre øyeblikk er mindre betont, men allikevel alltid til stede. Dirringen følger ofte mimikken hans, som veksler mellom det dypt tragiske (som regel når vibrasjonen er sterkest) eller det vilt komiske. Sistnevnte vekker engasjement og latter hos det yngre publikummet.

Det er som å se gresk teatertradisjon med masker, blåst liv i av uttrykkene til Harrell. Uttrykkene rangerer fra hulkende gråt og fortvilelse, til øyne rullet bak i hodet med tunga ut. Han minner meg litt om komikeren Bill Cosby, som jeg vokste opp med, men som etter senere avsløringer har vokst fra meg. Lydbildet beveger seg fra den melankolske pianospillingen til toner fra strengeinstrumentet oud, som regnes som det mest sentrale instrumentet i arabisk musikk. Musikkovergangen akkompagnerer vendingen i forløpet på scenen. Da bytter Harrell fra det helsvarte skjørtet sitt med det som ligner en legefrakk fylt med sedler fra en ugjenkjennelig valuta, og tempoet blir straks mer upbeat.

Pedestrian movements I andre sekvens utforskes en av de mest selvfølgelige handlinger, å gå. Det gås lavt, høyt og han snur seg brått. Bipedal locomotion, evnen til å gå på to ben, regnes av evolusjonspsykologer for å være en av de viktigste milepælene for menneskets hjerneutvikling. Det frigjorde hendene våre, som igjen gjorde at vi ble flinkere til å bruke redskaper og hjernen vokste i størrelse. Å se det estetiske ved det vanlige, er en grunnsten i en av de mange tradisjonene Harrell utforsker, nemlig postmoderne dans. Vektleggingen av hverdagslige bevegelser som alle gjør, såkalte pedestrian movements, er en av postmodernistisk dans mest gjenkjennelige trekk. De postmoderne koreografene ville se hvordan dama i gata tilnærmer seg dans, ikke en som har tilbrakt årevis foran speilet for å perfeksjonere danseteknikken sin. Selv sier Harrell i Black Box teaters høstprogram: “I am far from the perfect ballerina, like my female Dancer of the Year. I’m something else.” Det er en ærlig refleksjon, for det er ikke ballettens estetikk om lange lemmer eller buede føtter som rår i dette kunstverket . Han har imidlertid en egen evne til å fengsle publikum med sin tilstedeværelse.

Delvis trollbundet Denne fengslingsevnen når et klimaks i den tredje akten hvor han, i et nytt sort skjørt, men med røde detaljer med raske bevegelser river med hele overkroppen sin. Det er subtile hint til vogue, en dans fra fra New Yorks ballroomscene på 1980-tallet kjent for sine stiliserte bevegelser, særlig armposisjonene. Harrell gjør noen av disse bevegelsene, men ikke med den presisjonen som vanligvis forventes i vogue. Om dette er et kunstnerisk valg, eller kommer av utøverens begrensninger, er uvisst. Bråstopp. I de raske bevegelsene. Han lener hodet bakover og skyver noe vekk fra hendene sine, virker urovekkende. Hva er det han trekker seg fra? Sammen med vibreringen, oppleves det som han forsøker å unnvike en ubehagelig hendelse, noe fryktfullt. Med svett panne, ristende hender og unnvikende holdning utarter det hele seg som veldig traumatisk. Med en hånd hevet, et annet på hjertet og musikk som minner om orgelspilling, vekkes bildet av kirkegjengere i gospelkirker, gjerne fra bibelbeltet i sørstatene av USA, som for eksempel i Douglas, Georgia, hvor Harrell ble født.

Flytting av blikket “I hate it when dancers drink on stage”, ler Harrell mens han tar en godt trengt drikkepause. Med forvarsel om at han sjelden klarer å fullføre det siste stykket, legger han skjørtene tilbake og stiller seg klar til den siste runden. Det er et energisk innslag, med dramatiske kroppsvendinger, raskt fotarbeid og intenst blikk utover publikum. Vi pekes på og singles ut. Vi danses med og ikke for. Han klarer å bryte ned distansen mellom publikum og seg selv, og gjør en intim setting, enda nærere. Den fjerde veggen elimineres. Det er nemlig et ideal i mange afrikanske og afrodiasporiske scenekunstformer. Hver oppsetning er unik i den forstand at publikummet og dets bidrag påvirker stykket.

På tross av at dette er en soloforestilling og han en prisvinner av Årets Danser i Tanz Magazine, er det som om han vil at fokuset skal ligge hos oss tilskuere. Hvordan reflekteres hans anerkjennelse, i vår forståelse og verdsetting av dans? Hva sier vår higen etter å se hans mest dype utleveringer, om vår nysgjerrighet? Blikket vårt speiles tilbake på oss selv, noe som gir oss innsyn i vår egne betraktninger og forståelser av dans. Dancer of The Year tematiserer betydningen av en slik pris ved at Harrell graver i eget kunstnerisk virke, og får med oss til å reflektere over vår egen tilnærming til kunsten.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no