Randi Stene Foto: DNO&B

Med hjerte for sangerne

Randi Stene er midt i sin første sesong som operasjef ved Nasjonaloperaen, og i dette intervjuet ser hun gjennom dagens kaos og inn i en forhåpentlig normal fremtid. 

Randi Stene har omtrent bare vært operasjef i unntakstilstand. Hun tiltrådte i august 2020, etter at koronautbruddet hadde amputert forgjenger Annilese Miskimmons siste sesong, og både nær og fjern fremtid var svært usikker. Da hadde hun innehatt samme stilling ved Trondheim Symfoniorkester & Opera i et knapt år, etter en lang og betydelig internasjonal karriere som operasanger. Første spørsmål gir seg derfor selv:

Hvordan har det vært å begynne i jobben under disse forholdene?

Bortsett fra den korte perioden i Trondheim har jeg har jo ikke noe sammenligningsgrunnlag. Dette er blitt den nye normalen for meg. Vi må tenke alternativt og nytt hele veien. Jeg kunne jo ikke fått en verre start, men jeg tenker til gjengjeld på hvor utrolig gøy det kommer til å bli når jeg endelig får være operasjef i en mer normal situasjon, og vi kan vise frem det vi har planlagt og ikke bare må avlyse ting.

Men jeg må si jeg er imponert over innsatsen til alle på huset her, som har jobbet på i denne situasjonen. Nå i krisetiden har folk virkelig stått sammen. Det er et fantastisk operahus vi har, både folkene som jobber her, men også selve huset. Det er en diamant. Vi får så gode tilbakemeldinger fra tilreisende sangere og musikere – de sier både at vi har akustikk i verdensklasse, men også at de blir tatt så godt imot.

Hvordan planlegger dere fremover nå, legger dere opp flere alternative løp?

Nei, fra og med neste sesong har vi faktisk planlagt som normalt. Hovedproblemet vårt er at opera er en internasjonal kunstform. Vi er avhengige av mange tilreisende, det er der det stopper. Huset fungerer jo innad. Selv om samfunnet åpner igjen, er vi redde for at situasjonen med karantene vil vedvare.

Så det kommer et sesongprogram etter hvert, slik det pleier å gjøre på vårparten?

Ja, det kommer et sesongprogram, men vi vet ikke når. Sesongen er klar, den, men vi vil følge nøye med på hvordan situasjonen utvikler seg, så vi slipper å måtte avlyse ting vi har lansert.

Nedarvet festival
Miskimmons siste sesong ble torpedert av pandemien, men noe hadde allerede delvis falt fra hverandre i forveien, nemlig prosjektet VOeX (Various Operatic Experiments), en festival for nyskrevet, norsk opera. Etter den entusiastiske lanseringen i 2018 ble det gjennomført en svært nedskalert versjon i 2019, før 2020-utgaven ble hengende i luften etter den uventede nyheten om Miskimmons avgang, da hun ble headhuntet til English National Opera midt i åremålet.

Hva skjer med VOeX nå, og med Operaens satsning på nye verk?

VOeX er skrinlagt i sin nåværende form. Det var jo i stor grad Miskimmons prosjekt, så det er naturlig at en ny sjef vil sette sitt eget preg på en slik satsning. Men det er noe tilsvarende på gang. Det er veldig viktig for meg å satse på nyskrevet opera.

Stene sier at hun skal ta noen telefoner til samarbeidspartnere for å høre hvor mye hun kan få lov til å si om saken, og sende meg en e-post i etterkant av intervjuet. Mer om dette om litt.

Etter planen skulle VOeX presentere tre nye prosjekter hvert år i tre år, men det ble med de tre første: Christina Lindgrens to korte babyoperaer i samarbeid med komponistene Maja S.K. Ratkje og Eivind Buene, komponist Synne Skouen, librettist Oda Radoor og regissør Hilde Andersen sitt samarbeid om en opera om Fritjof Nansen og det å bli gammel, og til slutt komponistene John Andrew Wilhite-Hannisdal og Bernhard Bornstein og librettist Finn Iunker, som skulle skrive en opera om Pariserkommunen fra 1871.

Babyoperaene er allerede gjennomført og hadde koronaforsinket premiere i høst. Stene vil ikke kommentere hvordan det går med de to andre, men i Bodil Maroni Jensens portrettbok om Synne Skouen som kom ut før jul, virker det i hvert fall som operaskrivingen der i gården pågår for fullt. Og i et udatert intervju i tidsskriftet Bøygen sier Finn Iunker at han er ferdig med librettoen, men at koronasituasjonen og lederskiftet i Operaen gjør at han ikke vet hvordan det vil gå med prosjektet. På Wilhite-Hannisdals egen nettside står følgende like udaterte utsagn: «[John Andrew] is currently finishing a commission from The Norwegian National Opera». Her er det altså bare å vente og se.

Hvilke prioriteringer gjør du når det gjelder øvrig repertoar?

– Jeg vil prioritere mer tysk og østeuropeisk repertoar, for jeg mener det passer huset vårt bedre. Det blir litt mindre bel canto fremover. Jeg kan ikke avsløre konkrete titler fra programmet på forskudd, men det kommer også nyere verk fra 1900-tallet.

Personalforøkelse
En langvarig konflikt lå også og ventet på den nyslåtte operasjefen – dragkampen mellom solistensemblet og ledelsen om antallet faste soliststillinger. Det meste foregår bak lukkede dører, men med ujevne mellomrom pipler et og annet ut i offentligheten. Miskimmon kom i klinsj med ensemblet allerede før hun tiltrådte, ved å flagge at hun heller ville satse på åremål og midlertidige stillinger. Sangerne mobiliserte i mediene, og det fantes i en periode en offentlig synlig Facebook-gruppe som så vidt jeg kan huske het «Stopp pensjonsranet ved Operaen». Den er borte nå. Det siste offentlige sporet jeg finner er en sak i Ballade fra 2019, der operadirektør Geir Bergkastet sier at de fremdeles ikke er «blitt enige med fagforeningen om hvor mange faste ansatte det må være i solistensemblet for at vi i tillegg skal kunne ansette sangere på fleksible kontrakter, som åremål». Det enhver uansett kan se med det blotte øye, er at ensemblet krymper, ettersom sangere som går av med pensjon, ikke blir erstattet. For noen år siden var de 15, så var de nede i ti en god stund, og nå er de syv: Marita Sølberg, Eli Kristin Hanssveen, Tone Kummervold, Henrik Engelsviken, Marius Roth Christensen, Yngve Søberg og Jens-Erik Aasbø. Jeg spør Stene om hennes syn på saken, og svaret høres potensielt konfliktløsende ut:

– Det er viktig med et fast ensemble, og jeg vil gjerne ha et som er litt større enn det som er nå. Særlig nå under pandemien har vi merket at vi er litt for få. Og det ble offentlig i går at vi har ansatt en ny tenor – Magnus Staveland har fått fast stilling.

Da er de så vidt jeg kan telle tre kvinnelige og fem mannlige sangere, og jeg tillater meg å spekulere i om det vil bli ansatt en kvinne eller to i nær fremtid, men det kommer jeg ingen vei med:

– Detaljene om hvordan ensemblet skal se ut, er en prosess vi tar innad på huset.

Er det ellers viktig for deg å få brukt norske sangere?

Ja. Jeg er jo sanger selv og har undervist mye. Jeg er veldig opptatt av unge sangere, både det å gi dem en god start, men også å følge dem opp og tenke på at de skal ha en lang karriere. Det er tendenser ute i verden til å bruke de unge og så bare slippe dem og heller bruke noen nye unge. Det er viktig at praktikantene våre får en god start, at de får sunn teknikk og trening med det sceniske, og at vi gir dem en ballast. Det er veldig mange gode norske sangere akkurat nå. Og i castingen tenker jeg først Norge, deretter Skandinavia og så resten av verden. Men det hender jo også jeg tenker at akkurat denne rollen ville passe best for en fransk sanger, for eksempel. Det er jo mitt privilegium i castingen. Men norske sangere har en stor plass i hjertet mitt og i bevisstheten min.

Enda en sak har hengt i luften under hele Miskimmons periode, og det er spørsmålet om ny musikksjef. Siden Karlheinz Steffens sluttet i en slags offentlig protest mot henne, som hun selv sier hun ikke forsto noen ting av (bak mur), har Operaen vært uten musikksjef, og Operaorkesteret har stått uten fast dirigent. Også på dette området høres det ut til å være fart i sakene:

-Der er det også en prosess på gang, og vi har forhåpninger om å få til noe om ikke lenge, men jeg kan ikke si noe mer enn det. Men jeg mener det er viktig med en sterk musikalsk kraft på huset.

Distriktssamarbeid
En ting som ligger undertegnedes hjerte nært, er alle de andre operahusene i Norge, de såkalte distrikts- og regionoperaene, som jeg har reist rundt til og anmeldt forestillinger fra, blant annet oppsummert her. Stene kommer jo fra stillingen som operasjef i Trondheim, og jeg spør henne hvordan hun tenker om Nasjonaloperaens samarbeid med lokale operaforetak.

– Det er viktig for meg å samarbeide med distrikts- og regionoperaene; dette var noe jeg gikk dypt inn i fra begynnelsen. Jeg sitter i styret i Opera Norge, og det foregår nå et arbeid med å finne ut hvordan Nasjonaloperaen best kan støtte distriktene. Det er for eksempel ikke lenger så aktuelt å reise på turné med våre forestillinger som det var for la oss si tjue år siden, ettersom miljøene er så etablerte og sterke i seg selv. Jeg er imponert over hvor sterke amatørmiljøene er, særlig distriktsoperaene. Det er helt eksepsjonelt. Den lokale operainteressen er bra for Nasjonaloperaen også, med artister som senere kommer til oss. Nå som vi har laget strømmearrangementer, ser vi at vi også når ut i distriktene med dem.

Fremtidshåp
I skrivende stund er kulturlivet fremdeles stengt ned i Oslo og omegn, men en eller annen gang må det jo få en ende. Det er fortrøstningsfullt å snakke med noen som tenke lenger, som satse på og planlegge for at verden etterpå kommer til å finnes. Så jeg spør:

 Hva er viktig for deg som operasjef, sånn mer overordnet og langsiktig?

-Lage gode forestillinger. Det er jo selvsagt, alle ville vel si det, men det er viktig. Vi skal både være relevante for verden, men også løfte publikum ut av hverdagen. Vi skal lage forestillinger som berører. Men det betyr ikke at publikum bare skal bli «massert» og få det de tror de vil ha – man kan for eksempel godt være sint når man kommer ut av operaen. Det er spennende at vi også har et ungt publikum, som ikke er forutinntatt og forventer noe bestemt når de kommer. De er åpne for nye ting. Vi har i det hele tatt veldig mange ulike typer publikummere. Det skal være noe for alle – både de som ikke har sett opera før, men også de som reiser verden rundt for å se Wagner-operaer og sammenligner med alt de har sett ute når de kommer til oss.

Som lovet kommer det en e-post etter intervjuet, med følgende ordlyd:

«Vi jobber kontinuerlig med å skape opera som er relevant for vår tid og vårt sted. Det innebærer også å bestille nye verk – og så langt har vi engasjert to sterke stemmer som sammen skal skape en opera vi vil få høre i framtida. For å sikre at dette verket får mer enn én oppføring og når et større publikum, har vi gjort denne bestillingen sammen med Bergen Nasjonale Opera og Trondheim Symfoniorkester & Opera, og vi ser fram til flere samarbeid med disse institusjonene i tida som kommer».

Se det – første sesong er ennå ikke over, og allerede har den nye operasjefen lansert både et etterlengtet regionalt samarbeid og bestilt om mulig enda mer etterlengtet nyskrevet musikk. I tillegg til at hun tilsynelatende legger til grunn en mer forsonende personalpolitikk. Det lover godt for kulturepoken e. Kor. (etter Korona).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER