S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Venke Marie Sortland – 20. januar 2014

Med gruppetenkning som ledestjerne


Publisert
20. januar 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/med-gruppetenkning-som-ledestjerne/
Facebook

Hooman Sharifi. Foto: Valérie Lanciaux – prodbabel.blogspot.no

INTERVJU: – Vi går ikke på scenen for å tilfredsstille noen. Vi er der for å si noe og skape noe. Jeg nekter å undervurdere publikum, sier Hooman Sharifi. Venke Sortland har møtt Carte Blanches kommende kunstneriske leder. Hans første arbeid for kompaniet har i kveld norsk premiere i Operaen.

Den norsk-iranske danseren og koreografen Hooman Sharifi er ny kunstnerisk leder for dansekompaniet Carte Blanche, med tiltredelse i august. Før helgen var det premiere på hans første koreografi for Carte Blanche i Dijon i Frankrike – og i kveld vises den samme forestillingen på Operaens hovedscene. Jeg snakket med Sharifi på Skype fra Dijon.

Shadows remain silent for Carte Blanche har premiere i morgen, kan du fortelle litt om forestillingen?

Stykket diskuterer gruppetenkning og kollektivitet. Hvordan oppstår en gruppe? Hvordan finner den sin form? Hva er relasjonen mellom individene og gruppen som helhet? Med bakgrunn i gruppetematikken har dette stykket, selvfølgelig, også blitt litt ritualistisk. Når individer søker å bli et kollektiv vil ofte ritualer oppstå, rett og slett fordi man setter sin kommunikasjon i system til hverandre. Dette systemet blir det ”språket” man snakker sammen gjennom. Det ritualistiske har oppstått både i stykkets form, men også i bildene danserne lager – de står i sirkel, de lager en rytmesekvens med føttene sine, slike ting.

Eierskap Stykket og tematikken har oppstått gradvis i løpet av prosessen, ideen var ikke helt klar før jeg begynte. Slik blir det når man må formulere en idé så lang tid før man begynner å jobbe med prosjektet. Dette er også mitt første stykke med Carte Blanche. Det har vært interessant å bli kjent med kompaniet, men rart å jobbe med andre enn Impure Company. Jeg har jo jobbet med de samme danserne i nesten åtte år nå. Jeg følte at det jeg sa til Carte Blanche ikke egentlig var mitt.

Hva mener du med det?

Når jeg jobber med Impure Company, er de tingene jeg sier våre – det er noe vi har kommet frem til i fellesskap. Derfor føltes det nesten ut som om jeg stjal fra Impure når jeg snakket til Carte Blanche. Følelsen av eierskap til mitt koreografiske arbeid var med andre ord ikke helt på topp i begynnelsen av prosessen.

Så hvis jeg forstår deg rett sitter følelsen av eierskap til det koreografiske arbeidet ditt i Impure som gruppe – dere er altså blitt en enhet? Følte du deg alene i rollen som koreograf for Carte Blanche?

Ja, jeg hadde en slags rar følelse av ensomhet i begynnelsen av arbeidsprosessen – men dette gikk fort over. Danserne i Carte Blanche var utrolig dyktige til å åpne seg og bli med på tankene jeg presenterte for dem, og til å pushe ideene videre. Jeg fikk derfor kjapt en god relasjon med kompaniet.

Jeg er opptatt av å kreditere de jeg jobber sammen med. Jeg kan ikke som enkeltperson ta fullt og helt kreditt for det kunstneriske uttrykket. Danserne i Impure har vært så viktige i utviklingen av mitt koreografiske uttrykk. Uten dem hadde jeg ikke laget det jeg lager. Dette var jeg veldig tydelig på ovenfor Carte Blanche da jeg begynte der. Jeg tror det også var fint for danserne i Carte Blanche å høre at jeg ser på dem som medskapere av stykket.

Jeg vet at du gir danserne i Impure et stort ansvar i forhold til utvikling av blant annet bevegelsesmateriale. Gav du også Carte Blanche rom til å jobbe selvstendig?

Ja, på en måte har jeg jobbet med Carte Blanche på samme måte som med Impure. Jeg startet med soloarbeider, der jeg jobbet med danserne en og en. Videre bygget jeg sakte men sikkert, med utgangspunkt i soloene, et gruppestykke. Det var der, i overgangen fra individ til gruppe, at tematikken oppstod.

Skinn, kjøtt, skjelett Jeg hadde på forhånd bestemt meg for en strategi for arbeidet, jeg skulle ikke lage bevegelsesmaterialet først. Jeg ville ikke starte med å be dem improvisere frem et materiale, jeg ville bare at de skulle bare danse – litt sånn naivt. Jeg startet isteden med strukturen og komposisjonen, skinnet på forestillingen. Derfra ville jeg jobbe meg inn gjennom kjøttet til skjelettet, og altså lage bevegelsesmaterialet til slutt. Med Impure har vi vanligvis veldig lang tid på å finne frem til riktig bevegelsesmateriale. Med Carte Blanche hadde har vi totalt bare hatt syv-åtte uker effektivt å jobbe på. Det er lite. Derfor valgte jeg denne strategien.

Bevegelsesmaterialet var altså det siste vi jobbet med – og er derfor til en viss grad improvisert i dette stykket. Samtidig er det ikke helt riktig å bruke ordet improvisasjon, fordi det meste av materialet er avtalt og har regler. Danserne har mange timinger seg imellom som de må forholde seg til. Forestillingen kan slik bli noe forskjellig fra kveld til kveld. I tillegg er det mye stillhet i stykket, og det har disse ritualistiske scenene der danserne bygger opp musikk gjennom å lage lyder.

Fordommer Shadows remain silent er et resultat jeg står fullt og helt inne for, selv om det er laget uten danserne i Impure. Jeg tror folk i miljøet, meg selv inkludert, kan misforstå danserne i Carte Blanche litt, fordi vi tenker at de er det de gjør. Vi glemmer at det er på samme måte for dem som det er for oss som jobber i frie grupper, at man av og til må gjøre prosjekter man ikke liker eller føler seg hjemme i. Det var fint for meg å høre danserne snakke om dette. Noen fortalte også at enkelte koreografer – koreografer som de synes gjør spennende ting, og som de hadde gledet seg til å få arbeide med – har forandret stilen på uttrykket sitt i møte med dem, for å tilpasse det til noe de tror kompaniet er. Slike holdninger gjør at danserne i Carte Blanche ikke får muligheten til å prøve å uttrykke noe annet enn det folk tror de er. Å høre slike ting motiverte meg til å insistere på å jobbe med Carte Blanche på samme måte som jeg gjør med Impure.

Hva har vært mest utfordrende med denne jobben?

Jeg vet ikke, for jeg er veldig dårlig med utfordringer. Eller rettere sagt – jeg ser ikke på utfordringer som utfordringer. Jeg har jo jobbet i det frie feltet ganske lenge – der er det ingenting som ikke er utfordrende, egentlig. Der må du se på utfordringer som en del av jobben og hverdagen. Om noe oppstår, må du deale med det, og så må du gå videre.

Hvorfor er premieren på Shadows remain silent lagt til Frankrike?

Jeg tror det er på grunn av det tilbudet Carte Blanche fikk. Her kan de jobbe på scenen, i en stor sal, med teknisk personale i 3-4 dager på forhånd av premieren. Det er det vanskelig å takke nei til. Når vi kommer til Operaen i Oslo har vi hovedscenen – der vi skal spille forestilling – kun fra mandag morgen (forestillingen spilles mandag kveld). Hvis dette er de vanlige forholdene Carte Blanche jobber under når de turnerer i Norge, skjønner jeg at de velger å legge premieren et annet sted.

Fotballandslaget Dessuten er Carte Blanche både et Bergensbasert, et nasjonalt, men også et internasjonalt kompani. Vi kan derfor ikke forvente at de kun skal vise sine forestillinger i Norge. Når fotballandslaget spiller kamper i utlandet er det aldri noen diskusjon. Vi må begynne å vise stolthet over at norske dansekunstnere blir invitert til utlandet, og at norsk dansekunst er en eksportvare. Det er viktig for vår bransje å bli vist utenfor Norge.

Det virker som du allerede har gjort deg mange tanker om Carte Blanche – noe som kanskje ikke er så rart siden du jo skal følge kompaniet tett i lang tid fremover. Gratulerer så mye med din nye stilling – som kunstnerisk leder av Carte Blanche! Jeg tillater meg å spørre på ekte journalistisk vis – hva føler du nå?

Jeg er skremt, glad og trist – alt på en gang. Det er skremmende med et slikt skifte, noe annet ville vel være unaturlig, men mest av alt er jeg ivrig, spent og klar. Det aller første jeg tenkte var likevel – hva i helvete har jeg gjort nå?! Det var en veldig rar følelse. Jeg satte meg ned og grein, alene, i en leilighet som ikke er min i Bergen. Men da jeg etterpå gikk ut og traff folkene i Carte Blanche – dette var jo mens vi holdt på med prøvene – og fikk snakket med Impure-gjengen på telefon, fikk jeg en veldig bra følelse. Jeg vet ikke om jeg har landet ennå, men jeg prøver å være realistisk uten å tenke så mye på hvordan ting må være. Jeg vil heller gå inn i jobben med en bevisst og konstruktiv naivitet.

Tydelighet og dialog Arbeidet sammen Impure og Carte Blanche har lært meg at når jeg tør være tydelig, bringe mine spørsmål ut, og tillate reaksjon på disse – da jobber vi godt sammen. Dette har jeg tenkt å fortsette med. Jeg har lyst til å snakke med folk, høre hva de mener, og danne mine meninger ut fra dialog.

Hvorfor tror du at styret i Carte Blanche valgte deg? Det var jo veldig mange kvalifiserte søkere, både fra Norge og utlandet.

Det er det vanskelig å si noe om, jeg har jo ikke møtt alle de andre søkerne, og jeg har heller ikke hørt hva deres prosjekt med kompaniet var. Det jeg kan si er at jeg har et stort internasjonalt nettverk, som Carte Blanche jo har bruk for siden de er et internasjonalt kompani, og jeg har erfaring med, og forståelse for, nettverksbygging. Jeg har også et stort nasjonalt nettverk, i form av at jeg vet hva de fleste koregrafer i Norge jobber med. Jeg har ørene mine mot bakken fortsatt og føler at jeg fremdeles vet hva som foregår – basisfinansieringen har ikke fått meg til å forsvinne fra mine røtter. Gjennom mitt arbeid som dramaturg vet jeg også noe om potensialet til mange norske koregrafer. Jeg greide tydeligvis å legge frem disse elementene for styret på en god måte. Jeg tror også mitt prosjekt med Carte Blanche, altså hvordan jeg har tenkt å drive huset, har vært avgjørende for valget.

Hva er ditt prosjekt med Carte Blanche?

Jeg kan ikke si noe helt konkret om dette her og nå, siden jeg verken har snakket om det med de koreografene som jeg har tenkt å involvere, eller med Carte Blanche. Det jeg kan si generelt om prosjektet mitt, er at jeg vil ha en dialogbasert arbeidsform. Stillingen er jo ganske tydelig – jeg er teatersjef, og dermed den øverste myndighetspersonen for kompaniet, etter styret. Det vil si at jeg kan, og må, ta avgjørelser som gjelder hele Carte Blanche. Men gjennom en dialogbasert arbeidsform ønsker jeg å bringe opp ting på huset før jeg tar mine avgjørelser, og gjennom dette tilgjengeliggjøre og synliggjøre disse.

Utvikling og ansvar Videre ønsker jeg at kompaniets programmering skal være basert på tre likeverdige punkter. For det første skal alle koreografer som vi engasjerer virke utviklende for hele kompaniet – ikke bare for danserne, men også for huset som helhet. For det andre: Carte Blanche er et nasjonalt kompani, med støtte fra stat, fylke og kommune. Vi okkuperer offentlige rom og offentlig tid, tid og rom som tilhører oss alle. Vi skal ta dette ansvaret seriøst med tanke på hva slags bilder vi skaper på scenen og hva slags tematikker vi tar opp. Kompaniet skal stille viktige samfunnsmessige spørsmål med dansen som form. For det tredje skal vi jobbe for å forstå det markedet vi er en del av, og hvordan vi kan kommunisere det vi gjør på best mulig måte til publikum. Har man alle disse tre punktene i hodet samtidig, gjør man forhåpentligvis et rikt valg for programmeringen.

Å ikke undervurdere publikum Et annet punkt som jeg er opptatt av, er å ikke undervurdere publikum. Det er en nedsettende måte å se mennesker på som jeg nekter å være med på. Jeg er imot å tenke at noe er mer tilgjengelig enn noe annet. Jeg er rett og slett ikke en tilhenger av de diskusjonene vi har hatt i media om publikumstilgjengelighet. Denne holdningen vil jeg fra nå av kalle en publikumsundervurdering. For meg er det nesten en absurd tanke at vi skal diskutere tilgjengelighet av kunst, at kunstnerne skal lage ting enklere for publikum. Vi må gjøre jobben vår, og lage prosjekter som vi mener er bra. Jeg tror publikum er intelligente, at de vet mye, at de skjønner hva de er med på. Jeg tror også at vi skal tillate publikum å hate og elske, og å diskutere. Samtidig tror jeg at vi kan være mer imøtekommende som kunstnere gjennom å finne flere strategier for å gi publikum selvtillit, så de tør sette sine ord på det de ser og finne ut av hva de selv liker. Derfor vil jeg heller fokusere på å gi publikum verktøy enn å tilgjengeliggjøre kunsten. Jeg vil legge til rette så flest mulig kan ha glede av å se vår kunst. Dette vil nok være min faste regle i møte med media (ler).

Du hevder jo som kjent at kunst er politikk, og du vil at Carte Blanche skal ta opp samfunnsmessige spørsmål og problemstillinger. Kan du si litt mer om hvordan du konkret tenker at dere kan jobbe med dette? Hvordan kommer det til uttrykk i Shadows remain silent?

Vi jobber ikke politisk som i en høyre- eller venstretankegang. Det handler mer om hvordan danserne er tilstede på scenen, og hvordan de bruker kroppene sine. Politikken ligger også i måten vi diskuterer på når vi jobber, og måten vi møter publikum på. I Shadows remain silent har dette konkret handlet om å gjøre danserne tilgjengelige og jordnære. Jeg ønsket fra begynnelsen av å skape et jordnært uttrykk. Det å være jordnær handler her om bruk av tyngdekraft i kroppen, måten danserne forholder seg til hverandre, hvilket materiale de jobber med.

Å si noe og skape noe Hver gang noen utenfra har sett våre prøver og sagt at dette er radikalt for de scenene vi skal spille på, eller for Carte Blanche som kompani, så har jeg minnet danserne på at vi ikke gjør dette for å være radikale – det er ikke radikalitet vi jobber med. Vi er ikke interessert i å vise fingeren til noen, vi må derfor bare fortsette å gjøre det vi gjør – også foran publikum. Vi går heller ikke på scenen for å tilfredsstille noen. Vi er ikke i tilfredsstillelsesbransjen. Vi driver med scenekunst – vi er der for å si noe og skape noe. Jeg tror det har vært viktig for Carte Blanche at jeg har vært tydelig på dette. Hvis publikum ønsker tilfredsstillelse så burde de heller gå og ta seg en massasje.

Hva skjer med Impure company nå som du har fått denne krevende stillingen?

Vi er ikke ferdige med å diskutere dette innad i Impure enda. Det jeg kan si er at kompaniet fortsetter, men med mye mindre av meg. Vi har produksjoner med planlagte premierer ut 2015 – jeg vil fortsatt være med å danse i disse. Kompaniet vil også fortsette å formidle de produksjonene som vi allerede har laget. Vi har videre mange prosjekter som vi aldri har hatt mulighet til å pushe og fullt utvikle – for eksempel arbeid med barn og unge. Nå kan kanskje dette komme på banen igjen.

Impure er ikke lenger bare mine tanker. Det er et kompani bestående av personer som har jobbet sammen i åtte år – som alle er utrolig sterke og oppegående. Alle har de vært med å drive kompaniet på en eller annen måte. Jeg tror det vil bli veldig spennende å se hvordan kompaniet kan utvikle seg videre nå når jeg er mindre til stede.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no