Tove Bratten. Foto: Ida Willassen

Med dedikasjon til feltet

Etter 28 år som leder av Danse- og teatersentrum går Tove Bratten av med pensjon til sommeren.

Direktør Tove Bratten begynte å jobbe i Danse- og teatersentrum (DTS) i 1993. Hun kom fra Bærum kommune der hun hadde vært ansvarlig for teater og dans som arrangør. På dette tidspunktet lå arbeidet i DTS tett opp til Black Box teater, som DTS hadde tatt initiativ til å starte opp på Aker Brygge 1985, og som de fremdeles eier. Senere startet de også Scenekunstbruket, som i dag er et selvstendig aksjeselskap eid av DTS, og, alle kort på bordet, DTS er også deleier av Scenekunst.no. I 1993 var Black Box teater en utleiescene der aktører i det frie scenekunstfeltet kunne leie seg inn for å vise forestillingene sine. Bratten forteller at det var den store saken i scenekunstfeltet på den tiden, og at alle var opptatt av utviklingen av teatret. De hadde ikke nok kontorplass, i DTS var de to medarbeidere som delte kontor med teatret. Det hun forteller vitner om en annen tid for den frie scenekunsten i Norge både praktisk og estetisk, og det er ikke til å komme bort fra at det i de siste 28 årene har vært en rivende kunstnerisk og politisk utvikling for den frie scenekunsten.

Hvordan så scenekunstfeltet ut i 1993 fra Danse- og teatersentrums perspektiv?

Da jeg fikk denne jobben, var styret veldig opptatt av synliggjøring, og de ville at jeg skulle jobbe med å øke statusen til den frie scenekunsten. Det var selvfølgelig arbeid med støtteordningene, men på den tiden var det ikke den samme uroen forbundet med innretningen på ordningene som det vi ser i dag. Uroen kom med overgangen fra drift til prosjektstøtte i 1995. Ordningen var direkte underlagt Kulturdepartementet, og der lå søknadene for lenge fordi de skulle gjennom statsråden etter at innstillingsutvalget hadde sagt sitt. Så gruppene fikk vite i mars om de fikk penger inneværende år eller ikke, og det var ingen som fikk flerårig støtte på samme måte som nå.

Dette var mens Inger Buresund var teatersjef på Black Box teater. Oslo kommune var opptatt av å få til en større kvalitetsvurdering av scenekunsten som ble vist selv om det var et utleieteater. Så da jeg begynte gikk mye av jobben ut på å jobbe sammen med Buresund for å finne ut hvilke muligheter vi hadde for å utvikle teatret, og jeg ble trukket inn i styrearbeidet der med en gang. Buresund innførte det hun kalte månedens forestilling. Det store uromomentet var nettopp knyttet til mangel på visningsarenaer, spillestøtte og mangel på infrastruktur.

Et tredje område vi jobbet med var arbeidet med å få til strukturer for turnering. Styret la også frem for meg et ønske om et eget turnésystem for fri scenekunst fordi Riksteatret ikke gjorde jobben sin på det området. Da ble det viktig for meg at vi ikke bare skulle lage et riksteater light, men at vi skulle lage en modell som var tilpasset behovet i feltet og forankret i fylkene gruppene faktisk var ute i. Jeg jobbet frem en pilotmodell for Scenekunstbruket allerede i 1993 som fikk støtte av Kulturrådet. På den tiden hadde alle fylker egne kulturplaner og individuelle syn på sitt eget kulturmandat. Det er bakgrunnen for modellen til Scenekunstbruket som er den som gjelder også i dag. Det er en nettverksmodell som handler om et likeverdig møte mellom arrangør og de som skaper scenekunsten og en dialog om kvalitet, kompetanseutvikling, visningsutvikling og kunnskap om feltet.

Hva er de største forskjellene i det frie scenekunstfeltet og i DTS sitt mandat i dag sammenlignet med da du begynte?

Det har endret seg veldig. Scenekunstbruket kom på plass bare få år før Den Kulturelle Skolesekken (DKS) ble innført som et nasjonalt prosjekt, og med DKS fikk man et større visningsmarked for scenekunst for barn og unge i Norge. Det har betydd enormt mye for feltet og har innebåret at man har fått en formidlingsstruktur som har skapt et publikum og en interesse for scenekunst for barn og unge. Med DKS har det oppstått et estetisk marked for et målgruppepublikum, og det synes jeg man kan kalle en samfunnsrevolusjon. Spillerommet som oppstod med Scenekunstbruket og DKS gjorde også at trykket på Black Box teater ble mindre. Da skulle ikke teatret fylle alle behovene det frie scenekunstfeltet hadde for å vise forestillingene sine, og det gav større muligheter for å utvikle en kunstnerisk profil på teatret.

Med kulturmeldingen som kom i 1993 fikk vi Black Box teater inn på statsbudsjettet med 250 000 kroner, og det hadde betydning også for de andre programmerende scenene. Da begynte arbeidet med å få Black Box teater komme inn i Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO). Det tok to år fordi vi ikke ble anerkjent som profesjonelle i begynnelsen, men det har vært viktig for utviklingen at teatret ble tatt inn som en del av NTO-familien og at man på den måten anerkjente BBT som en profesjonell scene for profesjonelle frie grupper.

Det har også vært en stor utvikling i tilskuddsordningene. Som sagt lå de først i departementet, men så ble de sendt til Riksteatret. Det likte vi dårlig, for vi ville jo ikke at et teater skulle lese søknader fra konkurrerende aktører. Deretter kom det over til Kulturrådet, og scenekunstkonsulenten på kom på plass i 1996. Det at tilskuddene baserte seg på en kunstnerskapsforståelse tror jeg har vært viktig. Nå ser vi at uttrykksmangfoldet i Norge er veldig stort, og det tror jeg kommer av at kompaniene har måttet formulere prosjektene sin gjennom de tilskuddsordningene vi har hatt.

Mitt inntrykk er at ordningen som nå heter Fri scenekunst – kunstnerskap møter mer og mer motstand. Hva tenker du om det?

Jeg skjønner veldig godt diskusjonen om ordningen. Da vi begynte med dette så fantes det en forskrift som regulerte at det kom 18,3 millioner kroner inn til Kulturrådet øremerket fri scenekunst. Disse pengene lå utenfor kulturfondet og hadde en egen forskrift. Det betydde at man kunne diskutere innretningen direkte med departementet og Stortinget. Da avsetningen ble faset inn i Kulturfondet var mange av oss uenige i det fordi det da ville bli en del av kulturfondsmandatet, og det var ikke meningen. Så utviklingen har skjedd innenfor Kulturrådet og ikke gjennom åpen politisk behandling. Så lenge tilskuddsordningen lå hos Kulturdepartementet og var øremerket fri scenekunst var det en del av scenekunstbildet i Norge på lik linje med institusjonene. At det ble overført til Kulturfondet er noe av grunnen til at vi har den diskusjonen vi har i dag. For meg er det viktig at vi har den historien med oss i diskusjonen. Dette innebærer også at en stor del av scenekunstfeltet ikke har politisk innvirkning på utviklingen av tilskuddsordningene som er til for dem, og det mener jeg er et demokratisk problem.

Med den siste utviklingen der Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret skal finansieres over statsbudsjettet opplever jeg at det er mange kunstnere som har stilt spørsmål ved om organisasjonene er på deres side og jobber for deres ønsker. De er blitt usikre. Hva tenker du om utviklingen?

Dette har vi jobbet med siden før basisfinansieringen. Bakgrunnen for at basisfinansieringen kom på plass var at det skulle være en ordning for erfarne kompanier, men så kom 12-årsregelen inn, og det var vi selvfølgelig i mot. Det virket helt mot sin hensikt å innføre en tidsbegrensning når man skulle vurdere kvaliteten og levedyktigheten til etablerte kompanier. Jeg tror dette har noe med synet på frie grupper å gjøre. I den første kulturmeldingen jeg leste stod det at frie grupper popper opp og blir borte, men det vi har sett i vårt arbeid er jo tvert i mot kontinuitet. De blir ikke borte! De etablerer kunstneriske bedrifter. Det er mye man kan si om basisfinansieringen, men vi fikk på plass noen fantastiske kompanier, og da vi hadde nok midler var motsetningen mellom yngre og eldre i balanse, men nå er den balansen forskjøvet fordi man må ta stilling til alle som kommer inn og alle som er etablert. Der mener jeg også at man må huske at økningen av aktører i det frie feltet er en del av en villet politisk utvikling der frilansere beveger seg inn og ut av institusjonene. Jeg skjønner godt at folk blir usikre, for jeg blir jo usikker selv. Hva skjedde nå, liksom? Vi har bedt om en ordning og har påpekt behovet for å finansiere erfarne kompanier, og, ja, vi ville ha den ordningen ut av fondet og med en egen forskrift. Da er det selvfølgelig viktig med en vurdering som kan ta stilling til både kvalitet og bedriftsutvikling, men det har aldri vært tanken at politikere skal plukke ut hvem som skal få støtte.

Spørsmålet er rett og slett hva vil politikerne med fri scenekunst? Vil de ha frie og uavhengige kompanier? Og hvis de vil det, hva skal i så fall til? Og hvis vi ikke skal ha det, hvilke konsekvenser får det da? Én konsekvens er faktisk at vi faller ut av den levende scenen ute i verden for samtidens scenekunst som vi nå er en del av.

Hva tenker du om at det er enkelte etablerte kunstnere som må gi seg fordi de mener det ikke er mulig å holde på lenger? Som vi har sett nå med Øyvind Jørgensen?

Det er ille at vi er i ferd med å kaste ut arvesølvet vårt, at vi ikke har passende tilskuddsordninger og at ikke politikerne har kommet seg på banen! Vi har fått mange positive svar muntlig, men ingen har fått ut fingeren og faktisk gjort noe med det.

Kulturdepartementet har svart at vi må vente på scenekunststrategien, tror du den kommer før du gir deg til sommeren?

Jeg gir meg i juli. Den må nesten komme før det. Den kan jo ikke komme rett før valget! Vi må være klar over hva slags dokument det er. Det er ikke et dokument som en kunstnermelding eller en kulturmelding for barn og unge som Stortinget skal forplikte seg til gjennom høringer og vedtak. Scenekunststrategien er tenkt som et dokument som den sittende regjeringen lager for sitt arbeid. Hvis regjeringen fortsetter, så er jo det fint, men det er valg i 2021. Det er ikke bare vi som har varslet om den akutte situasjonen for disse etablerte kompaniene mange ganger, hele miljøet har gjort det. Regjeringen har svart på et behov som vi sammen med andre involverte organisasjoner har definert til 35 millioner kroner med å komme med 6 millioner. Da skjønner jeg veldig godt at folk blir usikre, men man må prøve å skille mellom det arbeidet vi gjør og de svarene vi får politisk. Det er et politisk ansvar hvordan systemet rigges, men her kan man også fortsette det politiske arbeidet.

Det er bare én ting som gjelder, og det er at politikerne, både i posisjon og i opposisjon, handler. Vi må få på plass 35 millioner til en ordning for erfarne kompanier. Nå! Vi er i ferd med å miste dem, og med det mister vi ikke bare kompaniene, men vi mister store internasjonale nettverk og kompetanse både i kunstnerisk arbeid og i produsentleddet.

Hva skal du gjøre nå?

Det vet jeg ikke! Jeg er styreleder på Unge Viken Teater, og det har jeg lyst til å fortsette med. Jeg håper jo at jeg kan brukes til noe. Jeg blir 67 i 2022, og da jeg gå av 1. april. Så for meg har det vært viktig å eie min egen prosess, og da slutter jeg ti måneder før jeg må. Det er ganske fint, for det er en heavy prosess når man har jobbet så lenge i feltet med så mange fine folk. Jeg har en stor dedikasjon til feltet og jobben har vært en stor del av livet mitt, så det blir veldig rart å slutte.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • PEr Spildra Borg :

    Der kom den. En ny livsovergang. Takk for alt du har gjort for scenekunsten og for STELLA POLARIS. Du har vært uvurderlig som en coach for STELLA POLARIS utvikling på den kulturpolitiske arena. Takk Tove. igjen og igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER