Bildet av Dorian Gray. Scenografi og kostymer Katja Ebbel. Lysdesign: Are Skarra Kvitnes. Foto: Terje Visnes

Med brede penselstrøk

Forestillingen Bildet av Dorian Gray på Trøndelag Teater er både overdådig og overfladisk.

Den britiske forfatteren og dramatikeren Oscar Wildes klassiker Bildet av Dorian Gray beskriver en ung manns sjelelige korrupsjon i sin higen etter tøylesløse, sensuelle erfaringer og evig skjønnhet. I en viktoriansk setting preget av aristokratisk dekadanse, materialiserer Dorian Grays udåder seg i et portrett av ham. Maleriet blir stadig mer grotesk i sin gjengivelse, mens hovedpersonen selv forblir ubesudlet.

Bildet av Dorian Gray har ikke vært en gjenganger på norske teaterscener siden boken ble utgitt i 1890. Ifølge Sceneweb er det faktisk kun teatergruppa De Utvalgte som her til lands tidligere har vist et par forestillinger bygget på Wildes tekst. Til gjengjeld er det mye ved dagens samfunn som ligger til rette for at fortellingen skulle kunne få en liten 2010-tallsrenessanse: Utviklingen av for eksempel sosiale medier, kosmetisk kirurgi og opplevelses- og selfie-kultur speiler fortellingens forfengelighetsjag og fasadedyrking. Også Wildes utsagn i romanens forord om at en godt skrevet bok er av høy litterær kvalitet uavhengig av moral, finner gjenklang i dagens “virkelighetslitteratur” og den såkalte Lolita-debatten som fikk mye oppmerksomhet i høst, om hvorvidt Nabokovs klassiker Lolita må leses i et nytt lys etter #metoo.

En visuell fest
Sånn sett virker det altså betimelig og godt tenkt å sette opp Bildet av Dorian Gray som teater nå. Likevel, etter å ha sett Trøndelag Teater og regissør Hildur Kristinsdottir sin oppsetning, oppleves aktualiteten som forbigått potensiale. Riktignok er manus krydret med en løs samtidsreferanse her og der, og scenografien ved Katja Ebbels kan til tider minne om et Eurovision-show. Den verdenen som presenteres på scenen er dog vanskelig å løfte ut av sine innimellom fortryllende, men lite relaterbare, gemakker.  

Til gjengjeld er det visuelle svært gjennomført: Publikum tas med inn i en verden av plysj, pels og porselen – en av karakterene har til og med fått glitterstøv spedd inn i hårgeleen. Ebbels’ blomstergirlander og draperier fremstår forføreriske i lysdesigner Are Skarra Kvitnes’ pastellduse belysning, og unge Dorian selv (Mats Moe) ser ut til å være laget av sukkerspinn. Et høyt, babyblått amfi plassert på scenen muliggjør flere fine løsninger i formidlingen av forestillingens ulike tablå.

Inngående forklaringer
I begynnelsen er det lett å la seg fascinere ved all denne overdådige garnityren samt noen tekstlige spissfindigheter sirlig servert av livsbejaende og snobbete britiske spradebasser. Jeg opplever likevel at det flyter over alle bredder når også andre element ved oppsetningen etter hvert blir mer outrerte. “Skumle” scener innledes av utpreget “skummel” musikk (Magnus Børmark), og skuespillet blir oftere mer utagerende og endimensjonalt. Når Dorian ytrer sitt ønske om at det må være hans portrett som skal eldes i stedet for ham selv, inntar Janne Kokkin, som ellers spiller moren til Dorians første kjærlighet Sibyl Vane, plutselig rollen som en slags messende heks akkompagnert av dundrende musikk. Av en eller annen grunn har hun også fått underlivet bekledt med et løvegap som snerrer mot oss når hun løfter på skjørtene etter at forbannelsen er fullbyrdet.

Når i tillegg forestillingens gang blir skildret av en fortellerfigur, som også er Sibyl Vanes bror, (Ragne Grande) og Dorians replikker påpeker det innlysende (“Jeg vil elske, men er for oppslukt i min egen person”), blir handlingen vel uttalt og uelegant formidlet. Ifølge teatret, henvender forestillingen seg både til ungdom og voksne. Kristinsdottir står da også, sammen med dramatiker Eirik Willyson, bak den avsluttede forestillingstrilogien Klassikere for Kids. Hvis dette utmalende grepet er gjort med tanke på at målgruppen også er ungdom, så synes jeg nok at den undervurderer sitt publikum.

Livet imiterer kunsten, eller?
Verdt å nevne er at skuespiller Kenneth Homstad gestalter rollen som den syrlige hedonisten Lord Henry på briljant vis, og han har et svært så festlig parti hvor han greier ut om noe så enkelt (den gang ei!) som hvordan man spiser en banan. Nyutdannede Mats Moe gjør heller ingen dårlig figur som hovedrolleinnehaver. Noe som i utgangspunktet fremstår forfriskende, er Kristinsdottirs egeninititerte kommentarer underveis i skuespillet. Hun står ikke selv på scenen, men over høyttaler refererer hun til seg selv som “regissøren”. Dette grepet er nok et forsøk på å kontekstualisere forestillingen, da hun forteller om Oscar Wildes liv og hvordan nettopp Bildet av Dorian Gray ble brukt mot ham i retten da forfatteren ble dømt for sin homoseksualitet. Min opplevelse er imidlertid at forestillingen blir mer usammenhengende av dette, og at koblingene fremstår vage.

Mest av alt sitter jeg dessverre igjen med følelsen av at forestillingen blir for grunn i all sin ekstravaganse, spesielt når den heller ikke helt makter å formidle enkelte sentrale aspekt omkring det destruktive båndet mellom Dorian Gray og hans portrett. Bildet av Dorian Gray på Trøndelag Teater speiler seg i sin blankpolerte overflate, men forestillingens løsvippetunge blikk makter ikke trenge gjennom dandy-fetisjeringen som den selv legger opp til.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER